Og det bør også alle andre Mac-brukere være etter å ha klikket seg inn på denne lenken:
Da bærer det avgårde på forelesning i spesialpedagogikk. Masse kaffe og kulde gjør at jeg ikke ender opp snorkende på bakerste rad.
Ha en fin dag!
Jeg tar meg vann over hodet og skriver for mange nyttårsforsetter. Hvert år. I år har et av førnyttårsforsettene vært å lage færre nyttårsforsetter for å ikke bli helt motløs når jeg 30. desember innser at jeg ikke engang har rukket å fullføre halvparten. Her er de, halve som hele, fra A til Å (29 forsetter er vel ikke mye, vel):
Aldri tenke negativt
Bruke beina
Circa er godt nok
Dingle med bena fra en brygge
Elske
Flytte minst èn gang
Gripe utfordringer og gurgle vann for fornøyelsens skyld
Ha prosjekter
Ikke planlegge
Jukse mindre i ludo
Kokkelere bedre mat enn pølser i brød
Lese flere bøker
More meg selv og andre
Nyse høyt, og tvinge alle til å si “prosit”
Overøse andre med vennlighet
Pante flasker
Q-tips i øret er dumt
Rulle i snø, vann og på land
Skrive
Tegne, tulle, titte
Unngå å kjøpe alt for mange såper fra LUSH
Vaske vinduer
Warning: I will not clean the toilet
X-antall leker
Ytre det som ligger på hjertet mitt
Zove nok
Æææææææææ, har noen noe fint som begynner på Æ?
Ødelegge eller miste minst ett par solbriller
Åpne mange vinduer når jeg lukker dører
Forøvrig var noen av nyttårsforsettene i fjor:
Trene mer, kokkelere bedre mat enn bare pølser i lompe, skrive mer, lese mer bøker og få meg en jobb.
Jeg har oppgradert til pølse i brød, skriver mer, har lest flere bøker, og jeg har vel svømt circa tre ganger dette året, noe som er en uhorvelig nedgang fra mine heftige treningsøkter i svømmehallen på Danvik.
Så setter vi igang.
Jeg er en drømmer, fjern som pokker. Når du ser meg med musikk på øret kan du banne på at jeg er et eller annet sted langt ifra det fortauet jeg går på (noe som også har resultert i en god del nær-døden-opplevelser og fall der man vanligvis ikke faller)
Nåvel, alle som leser Coelho, vet at han alltid snakker om verdens sjel, om hvordan universet jobber for å realisere drømmene våre, om tegnene man må følge, om hjertet, aldri om hjernen, om lykken som alltid innhenter hovedpersonene på slutten av bøkene. Du vet hva du får av Paulo Coelho, happy endings og mye kjærlighet. Alltid så mye kjærlighet og naturkrefter. Det er chick-lit, men det er ikke det allikevel. Og han er populær, enda mer populær enn de som brukte mye sminke og silkeboksere i sjuende klasse.
Tegnene man må følge. Det er så fint sagt. Fordi, det er som med horoskoper; Jeg lærte det i spillet Terapi. At det er så mye enklere å få oppfylt horoskopet sitt etter at man har lest det. Og slik er det med tegnene også. Man ser tegn overalt etter å ha lest Coelho, og det er dette ene tegnet som har bitt seg fast i meg. Jeg liker å kalle det et tegn, for et menneske som tror at det finnes tegn har det i hvert fall mye mer morsomt enn en som ikke tror det finnes noen ting.
Jeg vet ikke hva jeg vil bli. Jo, jeg gjør det, jeg vil bli en forfatter, men ikke av utdanning og yrke. Jeg vil være noe ved siden av, noe som kan gi meg inspirasjon i forfatterskapet mitt. Men så vet jeg ikke hva, og det er lenge siden jeg har visst hva.
Så jeg tusler rundt, og så sier Marit at vi bør reise. Christina og meg, for Christina vet ikke hva hun vil bli hun heller. Så på mandag skal jeg på møte med Killroy og møtemannen skal snakke om working holiday i Australia. For i hvert fall tre måneder. Jeg tenker at jo og fint, at jeg har kjæreste og at det suger jo litt å reise ifra han i tre måneder, men også at hvorfor ikke. Kanskje det hjelper å se hele livet litt på avstand og bestemme seg da. Så det sa Marit, og jeg er skeptisk.
Så sier Killroy at det er lurt å reise før videre studier og jobb fordi man fort blir fanget av hverdagen og vips så jobber man og har hus. Det sier Killroy, og jeg er fremdeles skeptisk.
Så fikk jeg svar på søknad om barnehageplass, og jeg drar på intervju. Mannen forklarer meg at hun ene som jobber der skal dra avgårde før hun gjør noe videre. Han sier at det er lurt av henne, at han angrer på at han ikke gjorde det samme da han var yngre. “Du må reise før du begynner med skikkelige studier og jobb, for den friheten du har nå kommer ikke igjen før om veldig mange år. Husk på det”, sier han. Han er 54 år og jeg får jobben. Jeg er fremdeles skeptisk.
Tilfeldigheter. Tegn. Uansett hva det er, så er de der og de overbeviser.
Jeg tenker at Paulo Coelho er en liten luring, som overbeviser meg med hjertesnakket sitt og verdens tegn. Så lurer jeg litt på hva som er hjertet og hva som er hodet, og hvordan man bare bruker den ene delen.
Jeg sa ja til å jobbe mye, hver gang jeg kan, for da får jeg mer penger. Og penger trenger jeg til reisen. Kanskje reise.
Ps: Mine forsinkede nyttårsforsetter kommer om 2 dager. Dette kan jeg faktisk love ettersom jeg allerede har skrevet innlegget nesten ferdig.
Julaften i Sandefjord klokken 02.00
Selvutløser, lang lukkertid, stativ og en haug med innstillinger. Uredigert, slik som alt bør være i jula!
Juletreet vårt. Pyntet med det gode gamle, og det hjemmelagde nye.
Julespøkelse.
Nå er det travle timer med marsipan, askepott, (som forøvrig går NÅ, slå på tv!) pepperkakepynting og effektiv plassering av litt for mange julegaver under et alltid litt for lite tre.
Ha en nydelig jul!
Neste år lover jeg å ha julekalenderen klar for tastaturhånden og ikke bare i moleskin! Jeg kan på forhånd fortelle at et av nyttårsforsettene er å virkelig blåse litt liv i denne ustabile bloggen! Hvis jeg mislykkes igjen, finner du meg i alle fall på litteraturhuset. Ganske ofte.
Håper dere får en fortreffelig jul! Må dere alle følge Anna Ankas husfruetips og ta til etterretning at det ikke gjør noen ting å julemishandle mannen sin littegranne fysisk så lenge man tilfredsstiller ham seksuelt etterpå.
Ho – ho – ho – Gledelig jul, kjente og ukjente! Spis kaker, gled andre, bli glad og åpne gaver med stor entusiasme! Så sees vi i romjula. Kors på halsen.
Det var en helt vanlig andre desember også.
Han kikket ut av vinduet. Frosten hadde dekket til all fugledriten som ellers pleide å renne pent nedover for så å størkne ved bunnen, hvis det i det hele tatt kom så langt. Fugleskit eller frost, jaja, hvitt begge deler, tenkte han, strakk seg og gapte høyt. Mons gapte han også, hoppet lett ned fra sengen og mjauet sultent mens han fulgte etter hælene til sin trøtte eier.
Han gikk på kjøkkenet med Mons hengende etter, begge for å finne seg noe å spise i en fei. Klokken var halv seks, han var sent ute allerede. På jobben hadde de hengt opp julepynt i vinduet, satt grøtspisende nisser på pulten hans og puttet mynteblader i teen hans. Ah, julestemning!
“Jeg hater mynteblader,” tenkte han mens han helte i seg en bolle med musli. “Musli også”.
Han hev på seg den sorte frakken, hatten og smilet og skulle akkurat til å gå ut døren i det Mons skrek “MJÆVV”, og skulte stygt på ham fra kjøkkenbenken.
“Selvfølgelig, unnskyld.”Han slengte en våt termokopp med tørrfor ned i skåla til han og Mons stirret ham stygt ut av døren før han hoppet ned og pirket i seg det fristende foret. “Skitstøvel”.
Det var iskaldt ute og mens han gikk kunne han på innpusten kjenne kulden snike seg inn som bitre brodder av snøkrystaller i håret hans. “Hater vinter. Hater snø. Takk skal du faen meg ha.” Det var fine juletanker han gjorde seg på vei til jobben. “Jævla jul.”
Plutselig skar noe ut foran ham og spente det høyre benet av ham. Før han i det hele tatt skjønte hva som skjedde lå han med fjeset i snøen og lemmene til alle kanter. Han ble liggende en stund før han fikk samlet tankene og kroppen og heiste opp overkroppen med armene. Han så på snøen at det dryppet blod fra ansiktet hans. Snø, eksos og blod i en salig julemix. Rundt ham var det helt stille, og ikke en ting som kunne avsløre hva det var som nettopp hadde skjedd med ham. Han reiste seg fortumlet og irritert over å ikke finne hatten sin. Han ga opp etter en stund og besluttet å ta turen innom Seven Eleven i Kongens Gate for å kjøpe en kaffe og be om litt papir. Den eneste grunnen til at han ikke ville tenke at nå kunne det ikke bli noe verre, var akkurat det at hver gang de sa det på tv-skjermen så ble det nettopp det.
“Hva ere som har skjedd med deg, a?”
“Det bryr da ikke deg,” svarte han irritert og pekte på noen servietter bak disken.
“Du skakke være så sur nå mot juletider, da blire ikke no julegaver på’rei!”
“Jeg er vel ingen fan av julegaver, da” sa han og slang en tjuekroning for kaffen på disken mens han viftet svakt med serviettene til et adjø. Så satte han farten opp mot kontoret igjen. Han måtte rekke det før hele byen våknet. Han orker ikke alt bråket. Ikke nå.
Innenfor dørene spilte grovkornet julemusikk fra en ensom nisse på resepsjonsdisken, og nissekona på arkivskapet i hjørnet svarte med å svinge grautskjea først ned mot bollen og så mot munnen. Julenissen fra hyllen koste seg i selskapet og stemmet i med “hoo, hoooo” igjen og igjen. Det var i hvert fall slik det føltes for ham. Han dumpet ned bak pulten og var sjeleglad for å ha unnagjort dagens første etappe. Men noe skurret og gnog i bakhodet hans; Hvem var det egentlig – i denne lykkens tid – som fant det morsomt å spenne ben av ham; Han som allerede hadde så mye å stri med. Kanskje var det en som hatet julen, akkurat som han selv. Isåfall var det enkelt å forstå. Han tok fatt på papirarbeidet.
Hatten lå i en rennestein et stykke lenger borte fra der han falt, noen hadde tydeligvis gjort sitt for at han ikke skulle finne den igjen.
(opplest på litteraturhuset)
Det var en helt vanlig, kjedelig morgen.
Jeg vil ikke lyve, det var en helt normal morgen, så normal første desember kan være for en som har glemt votter for anledningen. De stive fingrene hans knøt seg som en krok om den rykende kaffe hans. De pustet i takt, kaffen og han.
Den var fra kaffefuglen, laget av fingre dyppet i fløte og kanel og forseglet med et nisselokk. Selv var han fra et ganske mye mindre luksuriøst sted.
Julestemningen er for de fleste en uendelig rekke av nostalgiske tradisjoner, minner og forventninger. Det er tiden hvor vi elsker våre nærmeste, savner de døde, og pynter gatene, hjemmet og sinnet vårt med glitter og røkelse.
Derfor er han en sørgelig motsetning denne skikkelsen som bare skulle ønske at snøen som omsluttet skoene hans umiddelbart forvandlet seg til trettitre-graders badevann. Han er litt fjortis sånn.
Han ser ikke ut som et sommermenneske, ikke sånn egentlig. Ingen Hawaii-skjorte, ikke så mye som et hint av glød i det uttrykksløse ansiktett, tvert imot. Uten klær ville vi tatt han for å være en snømann, bare tynnere. Som en snømann med spiseforstyrrelser. Med heldekkende svart dress og matchende hatt ser han litt mer ut som en lakrisstang i en diger vaniljebolle; Ganske estetisk faktisk; Nesten litt til å spise opp.
Samboeren hans heter Mons og sammen lever de et lykkelig ungarsliv! I hvert fall nesten. Siden han fikk Mons har han vært nødt til å knerte et x-antall kattunger Mons har klart å presse ut av sin utrolig effektive livmor. Det viste seg at han hadde forvekslet Mons’ edlere deler med et par kjønnslepper og han har mer enn tre ganger våknet opp med dam mellom bena hvor det har badet alt fra tre til syv kattunger. Like mange ganger har han hengt Mons oppetter bakbena så voldsomt at den stakkars katten har måttet gi fra seg klynk idet han har fått livmora nesten opp i halsen og et løfte om avliving hvis han ikke slutter å være så forbanna verpesjuk. Tomme løfter såklart, man tar ikke livet av samboeren sin, for ikke å snakke om den eneste virkelige vennen man har.
På halvannet år har han kjøpt fem nye laken, tre sekker med kattemat og ennå ikke foretatt en eneste kastrering. Eller sterilisering. Denne mannen er i det hele tatt en mann som ikke ville ha passet inn i en hvilken som helst julefortelling.
Jeg vil bare minne alle om at julekalenderen starter i dag. Parallelt med alle de ordentlige julekalenderne har jeg nemlig laget et slags julemysterie, og èn del – et kapittel – vil bli postet hver dag så tett inntil klokken 18.00 som jeg klarer!
Dere vet, slik som julebarnetv.
/God jul :–)
Ettersom bursdagen min nærmer seg med stormskritt, (noe jeg vet vi alle gleder oss stort over!) vil jeg gjerne dele mine innerste ønsker med dere slik at dere når dere måtte ønske før den fjerde desember kan løpe inn i en og annen og kanskje begge butikker for å kjøpe til meg de vakreste dupeditter. Neida, jeg bare tuller med dere, jeg krever ikke så mye (jeg har lært at man ikke skal gjøre det, for da får man aldri de fine tingene)
Foruten om mine ville fantasier bestående av gamle caraveller, reiser til Peru og et hus bygget av bøker, har også jeg noen elskverdige ønsker som passer inn i deres budsjett. (Legg merke til at jeg sier dere på en sånn reklamete måte, gaver til Maiken får plass i alles budsjetter, det være seg mine venner eller fiender! Opsops, jeg krever ingen ting)
Her er den etterlengtede lista, og hadde jeg krevd mye ville jeg vel ha skrevet noe som at dere for all del må gjøre deres ytterste for å tilfredsstille mine ønsker. Men jeg skriver ikke slikt, så her kommer den, like lang og bred som alltid.
Overraskelser jeg ikke engang visste jeg ønsket meg!
Danseskøyter i størrelse trettiniiii? (førtii?) Jeg bør kanskje ha ullsokker i dem, så jeg satser på 40!
LP-spiller (jeg har noen plater, men ikke noe redskap å spille dem av med)
Lite og kraftig musikkanlegg da mitt gamle ble ødelagt på halloween. (goddamnit) (som kan kobles til LP)
Ekstern harddisk med masse plass! (kjære mac går så tregt nå at jeg kan lage middag mens jeg venter på at sidene laster, aghe!)
Think tank rotation 360 (kamerasekk så jeg slipper å ende opp skakk og fordi jeg liker Lars Monsen-imaget vel)
Bøker som virkelig er verd å lese. giveittome!!
Min nyeste forelskelse er Lush-butikken (finnes på innsiden av ByPorten) hvor jeg har begynt å gå nesten daglige runder rundt og rundt og rundt og rundt og langs med såper, shampoer, knitrende badebomber og lotions som dufter kryddernellik, ekte vanilje, fruktpastiller, solbær, sjasmin og honning. Det er kvalmende og jeg spyr av ren skjær lykke. Åh, så fint : ) Her er noen av de få såpene eller shampoene eller lotioene eller julesakene jeg kikker litt ekstra på! Luktemania! Pluss at jeg har en luktekåt kjæreste som sikkert blir superfornøyd!
Honey, I Washed The Kids: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=37&idkategori=37&startrow=12
Snowfairy (søt, kvalm og fin og flott): http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=506&idkategori=99&startrow=12
Fordi bruspulver er gøy og godt, og den ultimate ekstase må være å ta et bruspulverbad!: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=498&idkategori=97&startrow=
Å bo langt fra en marsipanbakende pappa betyr ikke at man ikke kan lukte som marsipan for det: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=510&idkategori=99&startrow=12
Balsam!: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=253&idkategori=43&startrow=
Ordentlig vanilje! : http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=485&idkategori=37&startrow=
I should Coco: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=38&idkategori=37&startrow=12
Termos!
Gløgg 
Kjærlighet!
Snø!
Gavekort på snøhulebygging, snølyktbygging, snøballkrig, aking, aghabagha, vinter nå Jeg blir gæærn. Vilter. Juletider gjør meg sukkersøt og forferdelig irriterende for alle andre enn meg selv (og det er ikke engang første desember, fyskam!). Jeg må gå å roe meg ned med såpetester fra Lush, tror jeg. Nå. Alle på en gang.
Alt! Bursdag! Jul! Flott!
<3
Å. Må ikke glemme jernpiller! Og penger. Alle sier man må ønske seg penger.
Penger.
.
.
.
Men danseskøyter, sånn mest av alt.
