Du vet det er globalsommer når!

Jada, du! Maiken goes a little fjortis, og lister opp flere faktorer som bekrefter at det er sommer i tillegg til +gradene.

- du finner det fristende å bade i naboens svømmebasseng der de akkurat har hatt barnebursdag, hvor sikkert halvparten av ungene har gjort fra seg i sommervannet

- tenåringene på torget – og egentlig alle der ute som er glad i brunkrem – smelter foran øynene dine som en offwhite softis med oboypulver! Hade!

- hele norges befolkning ligger på stranda, og du er fast bestemt på at det lukter kotelett selv om du ikke kan få øye på noen grill

- du er like rød som den svette tomaten på det seige knekkebrødet ditt

- ingen hører på hva du har å si fordi de er for opptatt med å telle cellulliter på utsiden av lårene mens de strekker på huden for å glatte den ut

- du ikke merker overgangen fra land til vann fordi temperaturen er den samme

- du får solstikk og tror du er i besittelse av gjeller (dette kombinert med punktet èn centimeter over ender ofte i et trist resultat)

- buskasset i skrittet har blitt dobbelt så frodig etter du har løpt gjennom vannsprederen.

Det er sommer, og norges befolkning roper “hurra!” fra strandkanten! Sa jeg strandkanten? Jeg mente selvfølgelig fra midten av sanddynene. Nå bades det tross alt heller i sol- og soyaolje enn i saltvann! Ikke rart hele landet lukter grillmat. Middagen er servert og god sommer til både brune og like melkehvite som meg!

Nabintu får vente litt, her skal snakkes kjærleik!

I desember kom endelig den etterlengtede pakken på døren, og hun signerte uten å nøle et milisekund. Under all bobleplasten – som hun selvfølgelig sparte på til senere hobbybruk – lå verdens fineste maskineri. Hun regnet den til 1.94 helt utbrettet, og den kom kompakt, helt uten løsdeler og klistremerker. Hun forstod snart at dette var en ganske så komplisert koblet dupeditt, og den ble til et prosjekt hun prøvde å finne ut av om dagen, og det hun drømte om når natten senket seg over de nysgjerrige sansene og lukket øyelokkene hennes.

Gradvis fant hun ut av flere og flere koblinger; Begynte å skjønne hvordan de fungerte for seg selv og sammen. Mac’n lå og støvet på hyllen og kikket misunnelig ned med webcamøyet på det som så ut til å bli Maikens nye favoritt. Hun så ut som en unge der hun lå på knærne, fremoverbøyd og med begge øynene fallende nesten skjelende ned mot maskinen og med et smil om munnen. Nesten litt psykotisk.

“Jeg prøvde å vise henne utallige YouTube-videoer hvor mac banker pc ned i støvlene og går så langt som å spikre den ned i parketten. Det der kan ikke være noe annet enn en pc, for noen ganger hyler hun til den som om den har hengt seg opp”

Men hun hører ikke på hva MacBook sier, for hun er oppslukt i å finne ut alt hun kan om den nye dingsen som hun ikke klarer å sette navn på engang, og hun husker ikke hva som sto på kvitteringen heller, for den har hun glemt hvor hun la fra seg. Typisk Maiken, sier de, og alle nikker enig. Alt hun vet er at det er det mest spennende hun har vært borti noensinne, og at hun synes det er like fantastisk hver gang hun finner ut av en ny detalj, uansett hvor liten den skulle være. Dessuten er dingsebomsen full av data, og er det noe Maiken er glad i, så er det informasjon informasjon informasjon! Om alt og ingenting.

Og det hender maskineriet henger seg opp, og Maiken hyler som en og annen overanalyserende, mongolid kjerring, og hun kaller det for feilkoblinger. Men når hun får roet seg ned med en kopp kamillete, litt kaviar og et par HTMLs skjønner hun at det er jo det som er halve moroa. Disse rare koblingene som provoserer henne og slynger seg rundt og tar kvelertak ved halsen innimellom. For de er jo egentlig litt mer som skolisser. Det hjelper aldri å hale og dra i dem når alt egentlig kan løses ved å småflørte med èn liten tråd, og så er hele knuta oppløst.

Og i den nederste skuffen i den beisede skrivebordshyllen hennes ligger det en liten kvittering på en pakke levert i desember, under en haug av skrot. Den ser slik ut.

Med fare for at dette havner under Ane sin pusogsuss/nåerdetslutt-kategori, kan jeg forsikre henne om at dette blir mye pussogsuss, men ingen deterslutt.

Andreas er min folkehøyskolekjæreste, hverdagskjæreste, helgekjæreste, helligdagskjæreste og også drit-dårlige-dagerkjæreste. Med andre ord: Vi er kjærester hele tiden, og det synes jeg er “nice”! Andreas er kjempehøy, så hvis jeg av en eller annen grunn skulle knekke nakken så må jeg bruke stylter hvis vi skal kysse. Men det gjør ikke noe for stylter er noe jeg kan. Han har en tanngarde de ikke akkurat brukte linjal og vinkelmåler for å konstruere da de skapte han, men det er bare bra for da ser han ekstra kul ut de gangene han åpner kjeften, noe som forsåvidt er ganske ofte, da han er gjennomført attentionwhore og ellers flink med ord. (hvis det sees bortifra “nice” og “lættis” sånn innimellom) Han sender meg overraskelsesbrev fordi jeg synes det er koseligere enn sms og mail, og han gir meg gule post-it-lapper med klissete komplimenter på, og de eneste sangene han kan på piano er Stairway To Heaven-intro og høyrehånds-Titanic. Jeg elsker han for det, m/mer!

Noen ganger blir jeg så sur på han at jeg ønsker han litt til helvete, men det pleier å gå fort over, for hvis han skulle sitte der nede og grille s’mores og gjøre fantestreker uten meg tror jeg at jeg hadde blitt pokker så ensom her oppe. Dessuten er jeg ikke så himmelsk som jeg skal ha det til. Det er virkelig ikke alltid jeg er like hyggelig som en teletubbie eller søt som sjokolade og saft på engang, og det vet vi da!

Andreas er den beste kjæresten det går an å ha, med alt det jeg ønsker, pluss enda mer og pluss koblinger jeg irriterer meg noe grenseløst over, men som jeg allikevel setter pris på. Andreas er Andreas; Man må bare elske hele pakka; Hele maskineriet.

<3

Nå er du bra flau, tenker jeg. Søtnos.

Pinocchia – kvinnen som påstod at hun likte sex. Del 1/ihvertfall 2

(Ops, dette er altså ikke et ekte intervju, hvis noen skulle finne på å tro det! Innlegget viser forresten til denne artikkelen:  http://www.dagbladet.no/2009/06/11/nyheter/krf/polititkk/valg/innenriks/6669614/ )

Krystallkulen min lyver aldri!

Klarsynte Hanne Nabintu Herland taler ikke bare for seg selv når hun sier at sex er et ork, men også en nødvendighet. Og mennene elsker henne for det!

Omfattende undersøkelser fra ikke bare rundt 1950-tallet, men også nå, viser at norske kvinner overhodet ikke har noe til overs for sengeaktiviteter utenom snorking. (Jeg har dessverre ikke disse undersøkelsene for hånden for øyeblikket, men de finnes altså. Helt sant!)

- Jeg synes sex er slitsomt!, men også en nødvendighet, uttaler hun. Dessuten forteller krystallkulen at hennes norske, kvinnelige medborgere mener akkurat det samme.

- Det er ingen overraskelse det faktum at kvinner ikke vil ha like mye sex som menn; Og det har de ikke heller. Kvinner er visstnok født med klitoris, men den er jo egentlig like ubrukelig som blindtarmen. Jeg tror egentlig at denne klitoris er noe kvinner fant opp for å kunne føre en kamp om likestilling på det seksuelle planet. Jeg har ihvertfall ingenting spennende der nede.

- Så dagens kvinner vil altså ikke ha sex, rett og slett fordi seksualiteten deres bare er oppspinn?

- Altså. Man lager ikke Coca Cola-zero-reklamer for ingenting. Zero sugar, zero headaches. Du må da skjønne at kvinners manglende seksualitet ligger til grunn for disse reklamene! Jeg unnskyldte meg før ofte med hodepine da jeg ble spurt om jeg ikke hadde lyst til å hoppe i høyet, men menn har lært å ta sine forholdsregler og møter ofte opp med både kondom og paracet i baklommen sin, og da blir jeg nesten så ivrig på å være snill og grei mot denne mannen at jeg ikke kan få lagt meg naken ned i høyet raskt nok. Også kiler det så godt når stråene stryker lett mot… ehm. Jeg mener, disse halmstråene er jo ikke så deilige å få opp i stasen, men hva gjør man ikke for norges hardtarbeidende menn.

- Hvorfor mener du dagens norske kvinner er kravstore?

Vanligvis ville jeg tatt penger for å fortelle dere dette, men siden den norske befolkning trenger min kunnskap for å få litt årnings på kjønnskampen, skal jeg fortelle det uten å ta 23 kroner og 25 øre minuttet på min tlf 815 493 00. Krystallkulen forteller meg at alle norges kvinner krever at mannen skal ta 50 % av hjemmearbeidet. Dette inkluderer barnepass, vask, og shopping, i tillegg til at de skal skaffe brød og prevensjonsmidler på bordet. Dette blir for drøyt. Menn skal ta seg av det fysisk krevende arbeidet, mens kvinner bør fungere som velpleide omsorgsmaskiner. For å si det med en litt morsom metafor: Kvinner kan gjerne hjelpe til med å fyre i peisen ved bruk av opptenningsved og fyrstikker, men det trengs en skikkelig mann for å legge på de store kubbene!

- Synes du ikke norske menn er kravstore hvis det de egentlig mener er at kvinner alene skal ta seg av unger, mat, vask og stå for kronisk spontansex – husarbeid i det hele tatt – alene, og at de ikke bør ha jobber som overgår mannens?

- Men herreminhatt! Har du ikke hørt uttrykket: “Kvinner kan gjøre flere ting på en gang?” Her om dagen da jeg sto og lagde middag med stekepanne med omelett i den ene hånden, vaskekluten i den andre og en penis tredd oppunder skjørtet mitt samtidig, følte jeg meg så effektiv som jeg aldri før har gjort. Dèt er den beste følelsen en kvinne kan ha. Å føle at hun kan være til nytte, for mannen sin selvfølgelig.

- Menn har mer sex enn kvinner, sier du, og merkelig nok er også endel undersøkelser enige i dette. Det jeg lurer på da er: Hvem er det egentlig disse mennene har sex med?

Følg med i neste episode av “Pinocchia – kvinnen som påstod at hun likte sex” Særlig!, sier vi.

Jeg har ikke tid til å skrive blogg nå

Så jeg burde jo egentlig stoppet akkurat der.

Nå har jeg begynt i ny jobb. Jeg tror ikke noen facebook-/start.no-test ville kommet frem til at “å pleie eldre mennesker, dèt er noe du bør gjøre Maiken. Dette er ditt kall!” Men jeg innbiller meg jeg gjør en grei jobb, ihvertfall til å ha hatt den i to dager. Vaske rumper gjør meg ingenting, og dessuten er jeg eldre menneskers største fan, så jeg koser meg med prat, bæsj, vitser, og brødskivesmøring!

Jeg sa til meg selv at jeg skulle holde meg for god for det jeg kommer til å skrive nå, og at jeg ikke skulle være barnslig, men jeg klarer ikke. Jeg må. For det er litt for gøy!

Jeg liker hvordan mennesker med god økonomi later som om de ikke har det. De presenterer det ofte slik. Scenario. Nå!

“Jeg er da ikke rik, da hadde jeg vel hatt et hus i Agraba, og en hytte i Alpene, og jeg hadde hatt Batmobil, tatt et kurs i “hvordan få mest mulig ut av formuen min” og jeg ville hatt jean paul, Dolce and Gabana og  Manolo Blahnik/Blanhik (?)-sko.” Se, jeg har ikke rikmannsspråket inne engang. Pokker ta, så flaut!

Hvis jeg skulle sagt dette til bekjente, kommer det til å høres circa slik ut: Hvis jeg hadde vært rik (Gud forby det!), da hadde jeg vel hatt et hus i Lofoten, der er det ganske dyrt, ikke sant? Og jeg ville hatt en hytte på? Nei, vet du hva, jeg tror ikke jeg trenger noen hytte, for jeg aner ikke engang hvor det finnes fine hytter, og da sier vel det meg at jeg ikke bryr meg så mye. Kanskje på Mount Everest. Og jeg ville ihvertfall ikke hatt en caravel; Kanskje en Volvo, ryktene går om at det er en god og stabil bil! (hah, ordspill til og med!) Men kanskje det blir caravel når jeg blir stor, for da kan jeg verpe en haug med barn, også kan jeg ha en stor irsk ulvehund i baksetet og fremdeles ha plass til ihvertfall to handleposer med bleier, hundeposer og oreokjeks. Og jeg skal kjøpe klær på alle andre butikker enn Fretex og HM, bortsett fra kanskje to ganger i året; De gangene jeg faktisk er på jakt etter klesplagg. Og ja, jeg har lyst på pianotimer og en fjellstor haug litteratur. Veldig!

Det jeg haltende og unødvendig innviklet prøver å si er: Man trenger ikke ha dårlig med penger fordi man ikke har råd til å bo i Beverly Hills, eller ikke har to millioner til hytta på Diamantfjellet, eller man ikke klarer å skrape sammen kroner nok til sånn bil med automatgir, vet du, som man kan sitte i garasjen med avtagbart tak på og se opp på stjernene. Det handler om selve ønsket om det. Hvor god økonomi mennesker har, velger jeg heller å tro man kan se på drømmene og ønskene deres. Hvis jeg skulle skrevet en symbolbok (Gud forby det og!) ville jeg skrevet det presist, barnslig, og subjektivt. Litt som dette.

Rike drømmer = glad i penger, og mer syting. =(

Fattige drømmer = mindre penger, og oftere fornøyde. =)

Akkurat nå har jeg bare lyst på en yoghurt.

.

.

.

…Vedlegg: Så du som sitter i det fjerne og skriver innpakkede bloggposter med en eim av sure oppstøt om oss fordi du er så oppgitt og lei dette styret dere er selvforskyldt i. (ops, der gikk jeg over min egen barnslighetsstrek, men backspaceknappen har visst sluttet å funke, akkurat som mobilen deres når vi prøver å kontakte dere) Dette har aldri handlet om penger, dette handler om det jeg egentlig skulle ønske jeg ikke hadde så mange av og som jeg egentlig ikke er så fan av i for store mengder. Ihvertfall ikke så fan som jeg er av gamle mennesker med historier. Prinsipper. (Noe det virker som du har ganske peiling på i din bloggpost skrevet 28. april – 2009) Nå vil vi ha pengene vi har krav på; ikke fordi jeg har så mye dyrt og fint å bruke dem på, men rett og slett fordi dere har oppført dere som noen idioter. Derfor.

Og som du sier så fint selv; alt ville vært så mye enklere hvis bare folk hadde skjønt at ærlighet varer lengst.

Se der. Nå var jeg barnslig, nå. Du och jag.

A Love Story.

En historie som begynte under et tre.

1 år er gått. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive for at dette ikke skal høres ut som en hvilken som helst oppdatering, så jeg satte meg under et tre for å få inspirasjon kanskje, eller bare for å forsterke det litt småmerkelige inntrykket folk sikkert har fått av meg allerede, eller kanskje fordi jeg har et håp om at treet skal begynne å rasle med de blodrøde løvene for så å snakke inn i ryggen min og presentere seg som Bestemor Piletre. Jeg vet ikke helt, men det er et fint, uendelig stort og kult tre så jeg har ikke tenkt å flytte meg. Danvik er på mange måter året da jeg fant igjen mer av meg selv. (Danvik er altså en fellesbetegnelse for selve stedet og dens beboere, også kalt Mr. D) Danvik får meg til å smile, le, gråte, spise knekkebrød med stabbur-kaviar og gulost, lære, like, utforske – alt en småforvirret jente på nitten år ikke engang vet at hun ønsker seg. Danvik kan være urettferdig, provoserende, klengete, men også kjærlig, trøstende, oppløftende og lærerik. Vi er kjærester, Mr. D og jeg.

For det er litt som å ha kjærlighetssorg. Jeg hater å dra ifra Danvik, og hadde det vært opp til mr. D, hadde han nok gitt sin stemme til meg som stipendiat til neste år på flekken. Jeg søkte bare ikke.

I morgen bærer det hjemover, men Danvik vil ikke at jeg skal dra. Han haler og drar i meg, kliner med meg til jeg rødmer i i kinnene og ytterst på øreflippen, hvisker søte ord som vennskap, synkronsvømming i klorvann og biljardklubb med teamsang i øret mitt, og jeg smiler og tenker at vi aldri skal skilles for noe i verden, og vi skal være sammen for alltid, verpe barn og kjøpe oss toetasjeshus og låve med kåte kaniner! Vi leier hverandre til togstasjonen før alle ferieuker, og Mr. D tar avskjed med meg ved perrongen. Vi kaster slengkyss og jeg presser hele trynet mot ruta mens jeg lager vakuum og blåser opp munnen så jeg får like stor kjeft som en eller annen kjendis med botox i munnhulen. Så er han i tankene mine i høstferien, juleferien, vinter og påske, og varmer meg som et fleecepledd fra IKEA av ypperste kvalitet. Så er det tilbake på internatet, og der er det liksom aldri ro, og allikevel en masse tid for tanker og ville spekulasjoner om kveldene. – Hvem klinte hun egentlig med på byen i går? Seriøst? – Har kaninen hennes gått bersherk og blitt smelt på tjukka…igjen? Herregud altså. Den eier jo ikke viljestyrke. Kaniner er tross alt ikke store filosofer som oss. – Sikker? – Njaaaa. (putt inn heftig diskusjon her)

Jeg tror Mr. D er utro, for alle skriver om han på facebook. Men det gjør liksom ikke noe, for han har kjærlighet nok til alle han, både hvite,(Lars) brune,(Monica) høye,(Andreas) lave,(Joanna), og også for folk som måtte tro at klitoris, det er vel en eksotisk øy ved siden av Spania som blomstrer og spirer hele året?

Mr. D og jeg har bodd sammen i ti måneder nå. Det hender vi har blitt litt lei av hverandre, men det ordner seg alltid med litt make-up-sex, (også kalt trøstesex, ikke sminkesex som en god del jeg kjenner forstår det som) men det er forøvrig ikke det forholdet vårt handler om; Dessuten er vi studenter og har ikke så altfor mange kronasjer vi kan bruke på Profil og Nøkken. Forholdet vårt stikker så mye dypere enn som så. Hvis noen hadde tatt seg tid til å filme kjærlighetsforholdet vårt, hadde det mest sannsynlig endt opp som en skikkelig klisjèisk hollywoodfilm (litt som Ps: I Love You kanskje ) som jeg hadde brukt resten av kveldene i mitt liv til å grine og smile til; Kanskje hver morgen også. Og en gang midt på dagen, hvis det viser seg at morgen- og kveldssendinga ikke blir nok. Alternativ slutt herfra følger med på slutten av innlegget.

16. mai 2009 slo mr. D og jeg opp. Det ble litt for intenst, og ingen kan leve et fullverdig liv som et menneske avhengig av et internat med dets goder. Danvik har vært det beste året i mitt liv, helt sant, og jeg er evig takknemmelig over å ha fått venner og egenskaper som jeg mest sannsynlig kommer til å ha ut livet.

Maiken <3 Danvik, 4ever.

Alternativ småpsykopatisk slutt på novellen A Love Story.

…Jeg skal selvfølgelig spandere på meg et gedigent hjemmekinoanlegg og et par supergode høretelefoner fra musikkland.no, for så å stenge verden absolutt helt ute via robuste gardiner laget av presenningen som egentlig skal ligge rundt jordbærplantene i kjøkkenhagen for å holde unna sneglene. Men da dør jordbærene, og mr. D og jeg elsker jordbær. Det betyr at jeg må potte om bærene og sette de inn i kinorommet og la en liten lysstripe skinne igjennom presenningen. Der nede, i mitt eget lille rede skal jeg sitte og gråte til verdens vakreste film som aldri ble utgitt fordi all verdens produsenter sa at: «Det blir rett og slett for teit å lage en film om ei jente med et nesten seksuelt forhold til folkehøyskolen hun går på, synes du ikke?» Og jeg skjønte ingenting for mr. D er jo alt annet enn en folkehøyskole; Han er livet mitt. Dessuten er det ikke noe seksuelt ved noen ting for vi har ikke råd til kondomer, sa jeg jo! Hør da, for faen!

Alle slo opp med Danvik 16. mai 2009, så jeg fikk endelig ha han for meg selv. Nå sitter vi her nede i stua og ser filmen vår som av oss fikk navnet A Love Story. Den er kanskje ikke masseprodusert, men èn utgave holder for meg. Jeg tar hånden ned i popcornet og trekker den til meg som om jeg skulle ha brent meg på en suppegryte. Så rekker jeg han popcornet, og han kikker meg inn i øynene og smiler takknemmelig, og så putter jeg igjen hånden nedi og krummer de spinkle fingrene om et par popcorn. Og der sitter vi. Jeg har ikke pratet med mamma på evigheter. Hun sender meldinger, men mobilen min har ikke hatt strøm på flere uker. Hun banker på, men jeg åpner ikke. Hun legger brev i postkassen min, men jeg åpner ikke post uten stempel. Jeg har mistet dagene, klokken har ikke mer batteri, men det har mer med å gjøre at tiden flyr i mr. D sitt selskap. Jeg sitter og leser et brev som er stemplet. Det er en slags innkalling. «Vi anbefaler deg å komme innom legekontoret for en prat» Jeg bare fnyser av det og rekker mr. D brevet. Han ler høyt, og jeg ler med. Og der sitter vi i nesten stummende mørke med kinoskjermen og den lille lysstripen i vinduet som de eneste lysenhetene i hjemmet vårt. Og så kysser vi.

Jeg har vært i flere land enn deg

( Registrert på: http://bloggurat.net/minblogg/registrere/28e04e20ee7571782cb10b99ea7bde60847445eb )

Jeg har vært på skoletur til det kjente Hollywood og funnet ut at det ikke er så flott der allikevel. Jeg dro til San Francisco og fant ut at jeg mye heller vil bygge og bo der enn å bo i det fineste huset i Beverly Hills selv om det er palmer, badebasseng og man helt sikkert ikke trenger å vanne blomstene sine selv der. Syvtusen kroner har jeg brukt; på fargerike klær som forøvrig ikke har noen sjanse til å matche hverandre, på mat for å fortrenge den fæle flymaten bestående av kjøtt som nærmest gav fra seg et “splæsj” da jeg kakket den på den halvseige toppskorpen og fyllet rant utover plastboksen, og dessert som luktet ferskenlotion fra BodyShop, på et skateboard som forresten fungerer utrolig godt når man har mengder av bagasje og skal haste til toget. Hjul er bra, for hjul går fort, og jeg har alltid dårlig tid; Eller, jeg lager dårlig tid, ville nok noen sagt, og også jeg. Jeg har forresten funnet ut at rullebrett er det perfekte kommunikasjonsmiddelet; Det ser ut som om alle mennesker heller vil snakke med en med rullebrett enn med en uten.

“Bra transportmiddel det der!”

“Jo, takk, flott når man har noe å rekke.”

“Heieei, hvor skal du rulle hen?, spør han.

Jeg ser fra de slitte jeansene og opp til det fure ansiktet uten å stirre for mye. “Ta toget,”svarer jeg, spør hva han skal og får det svaret man som regel får av ærlige og hyggelige alkoholikere. “Drikke”. Jeg har alltid hatt lyst til å spørre hvorfor alkoholikere drikker så mye, men er av en eller annen grunn redd for at de skal tro jeg er frekk for så å gripe tak i nærmeste tuborgflaske (som jeg innbiller meg de bærer i den frynsete lommen på dongeribuksa de pleier å ha på seg) og dælje den i hodet på meg. Eller at de skal slenge seg i armene mine, sentimentale og med behov for omsorg der og da, og jeg egentlig ikke har tid siden jeg skal ta siste toget hjem, men ellers gjerne skulle ha sitter/satt/suttet meg ned på fortauet og hørt på milelange historier om store, gode minner og sannsynligvis enda større skuffelser. Noen vil sikkert kalle det ekstrem og unødvendig fantasi, jeg vil heller tro det er voksenmaiken som inntar meg og får hjernen min til å tro at spørsmål som “hvorfor gjøru det a?” kan få de merkeligste konsekvenser. Frykten for konsekvenser er noe som kommer med åra har jeg erfart.

Nå skrev jeg akkurat et litt for langt avsnitt om konsekvenser. Nå er det heller merket, kopiert og limt inn et annet sted. Jeg vil spare deg for overtrøtt synsing på en fredagskveld når du mest sannsynlig er ute med en tuborgflaske i din egen baklomme, og sikkert helst skulle sett at jeg hadde ramset opp en liste over de landene jeg har vært i.

Ihvertfall, Hollywood er fint og flott. Det var jo egentlig det denne bloggposten skulle handle om. Vi var på Universal Studios, noe som faktisk var helt fantastisk. Det var bevegelige dinosaurer som blunket som små Ladyer, det var stilige sett, det var snille karuseller og diverse simulatorer. Andreas og jeg var alltid de første i køen. Du må ikke tro det var fordi jeg har lært meg å være tidlig ute. Stikkordene er heller guestpass og wheelchair. (med uforutsigbare støttehjul og for lite luft i dekkene) I den satt jeg fordi jeg skvatt så sinnssykt da de begynte å spille norges nasjonalsang utenfor sjømannskirken vi var i, at jeg snublet ned fortauskanten. (en skikkelig høy en) Der lå jeg fortumlet med et forstuet ben og med bakgrunnsmusikk bestående av trompeter og trommer som skrek “JA, VI ELSKER” og hylende latter servert fra alle, inkludert meg selv. Jeg hadde en stråhatt på snei for anledningen. Jeg var greit flau. Og hadde rimelig vondt i foten. Dessuten hadde de som så det det ganske så gøy; Jeg tror jeg hadde likt å se meg fra fortauet på andre siden.

Når jeg tenker på San Francisco, får jeg sånn ca. 150 sommerfugler i maven. Byen er kanskje ikke prydet med logoer som får deg til å tro du er på tivoli eller i en barnebursdag der de har gått bersherk med kakepynten slik som i Hollywood , heller ikke av fortau fylt med stjerner med kjendisnavn som: Frank Sinatra, Snehvit og Robin Williams, men den har sjarmerende gater, med spennende stikkveier og en smule mer jordnære mennesker. Og den har Alcatraz; Det mest beryktede fengselet i verden, som egentlig ikke er så fælt allikevel. I hvert fall ikke på en “her-kommer-du-inn-men-aldri-ut-igjen,-for-du-henrettes-nemlig”-måte. Men kjipt må det jo være, å sitte bak fengselsvinduet og se måkene fly frem og tilbake mellom byen og øya mens du ønsker at det var deg som hadde vinger og små bein og kunne fly frem og tilbake, spise rips og drite ned fengselsvaktene. Det ønsker sikkert alle innimellom (kanskje bortsett fra det siste) men sikkert litt mer om man sitter bak lås og slå og venter på at sprinklene skal gli knirkefritt til side og noen skal si at nå er du fri, og så leie deg i hånden helt over til den vakre byen, gi deg et hus med en uluket blomsterhage, en jobb, en sykkel og en nøkkel og si “her, værsågod, her har du livet ditt tilbake”, når det de egentlig gjør er å sette deg av på fortauet uten så mye som en vannflaske.

Og til slutt et spørsmål: Hvor lang er egentlig tresekundersregelen til en tigger?

Her er ihvertfall lista: (ellers ville det ikke vært noen mening i overskriften)

Sverige (på diverse harryturer)
Polen (med de andre tiendeklassingene ved Breidablikk ungdomsskole)
Tyskland (med overnevnte)
Spania (med den mest fantastiske jenta jeg kjenner, Norin)
Amsterdam (Der jeg har tilbrakt tilsammen 4 timer på en flyplass)
USA (fordi jeg er distrè og plutselig fikk råd til turen av småpinlige grunner, som du skal få høre om en annen dag)

Nå tenker du “Du er dum du – du vet at flesteparten av Norges befolkning har vært i så mange land ganger ti?”. Så jeg løy. Men jeg har vært på bobiltur i Lofoten, og det har ikke du.

Opprør fra hjernens økonomidel

(ikke visste jeg at jeg hadde en sånn del)

- Har du søkt på studier? Det er ikke lenge til høsten nå. Skynd deg, Maiken, husjhusj!

Maiken: Jeg har ikke søkt; det vet du. Jeg skal søke snart.

- Snart er ikke et ord i ditt vokabular. Du er treiiiig. Ordboka sier: treg 1 sen, langsom, som fungerer trått arbei..

Maiken: Greit! Jeg forstår. Var det noe du ville?

- Trodde du skulle bli journalist?

Maiken: Trodde det. Vi blir det ikke likevel, ser det ut til. Er du sint?

- Nei, men tror du Powatan kommer til å gi deg feite lønninger i postkassa di?”

Maiken: Nei, eeeh.. hva?

- Jeg mener det at du kanskje bør vurdere å lete etter noe som kan skaffe deg brød på bordet istedet for å fantasere om at du løper rundt i lendeklede i en eller annen forvokst maisåker.

Maiken: Gledesdreper

- “Se her. Mais! Gull!”

Maiken: Gjør du narr?

- Litt. Du vet at å leve i et indianersamfunn blir litt som å drive en bedrift?

Maiken: Hva mener du?

- Kanskje at det blir en litt for stor ufordring for en som fikk 2 i bedøk på videregående.

Maiken: Hold kjeft.

- Kan du male alle farger i en vind?

Maiken: Hmrf…

- Kom løp langs skjulte stier mellom trærneeee!

Maiken: Nå gir du deg!

- Du får aldri høre ulver….kom igjen! :——D

Maiken: hyle natten lang….. hva er poenget ditt?

- John Smith er kjekkas.

Maiken: Jeg går og legger meg.

- Natta, Pocamaiken. Sov godt og drøm søte, romantiske drømmer om blonde hunks, ville elver og piletrær!

Maiken: Natta.

Takk, 2008

Januar – August;

2008 startet med en smule bitterhet og en trang til å komme seg vekk fra “Jævla Sandefjord” som jeg likte å kalle det. Jeg hadde modne løfter som “begynne å trene”, “bli glad igjen” og “kline med hele alfabetet”. Jeg begynte aldri å trene, jeg ble ikke glad, og etter å ha kommet ni bokstaver langt i bokstavrekka, fant jeg ut at det egentlig var et ganske idiotisk og lite givende forsett.

Så gikk jeg etterhvert fra å være glad-og-sprudlende-Maiken til å bli fucked-up-døgnrytme-sitte-og-grine-om-natta-Maiken, sånn uten å forstå helt hva problemet mitt var. Som alle stolte piker gjerne gjør når de får problemer, skjulte jeg ting som best jeg kunne, og håpet på at ingen skulle merke noenting. Karakterene sank ned til helvete, jeg forsov meg konstant, skulket skolen og sov max 3 timer om natta, og innbilte meg at ingen skjønte noe. Fikk jeg spørsmål, svarte jeg alltid “sliten”, “trøtt”, “lei av Sandefjord”, både fordi jeg skammet meg og fordi jeg uansett ikke visste hva det ærlige svaret ville være. Jeg hadde hatt dårlige dager før – det var bare det at nå hadde jeg ingen som føltes gode.

Jeg bestemte meg i utgangspunktet for at jeg bare skulle sulle rundt i min egen deprimerende eventyrverden frem til alt ville ordne seg den dagen jeg skulle flytte til Drammen. Men så slo det meg at jeg kanskje hadde bebreidet Sandefjord i overkant mye, og at det ville være ekstremt kjett om jeg flyttet til Drammen og fortsatte å henge med hodet. Dumt å gi en hel by skylda for problemer som hjernen fint har klart å røre sammen selv. Så noen måneder etter jeg egentlig burde ha gjort det – gikk jeg til legen. Hun fortalte meg det jeg allerede visste. “Det ser ut som du har falt inn i en depresjon”. “Takk, jeg vet.” Jeg var selvfølgelig nysgjerrig nok til å rote rundt på nett etter symptomer for å sette diagnose på meg selv, og gikk egentlig mest for å få en bekreftelse. Noen piller fikk jeg ikke, (heldigvis) men beskjed om å være åpen og snakke med venner og familie om det, i tillegg til diverse tips som skulle skape lys i tunnellen min igjen.

Og det var det jeg trengte – en bekreftelse og et spark i ræva. Fra den dagen tok jeg endelig for alvor tak i hverdagen min i et forsøk på å gjøre den bedre igjen. Jeg snakket med familie og venner, holdt meg unna mye alkohol (selv i russetida), grein meg i søvn et par ganger til, malte et bilde, og sakte, men sikkert, ble alt bedre. Jeg begynte nedtellingen til Danvik tre måneder før skolestart og tenkte nesten ikke på annet. Jeg skulle vekk, jeg skulle bryte rutiner, og jeg skulle komme meg fremover.

Den første dagen jeg stod på 204, foreldrene hadde dratt og klærne var på plass i skapet – kikket jeg ut og så en muskelbunt som satt i gresset og spilte gitar. Rundt ham satt kanskje 3-4 mennesker. Han sang surt, og det luktet hovmod lang vei, men allikevel, mens jeg spionerte på dem fra vinduet mitt, forsvant alle problemer som dugg for solen og jeg tok meg selv i å smile, lenge. Jeg la meg, våknet opp til dag to, og var hjemme.

I denne perioden lærte jeg mer om meg selv enn jeg har gjort på atten år. Ikke bare om meg selv, jeg lærte også hvilke venner det var verdt å ta med seg i kofferten, og hvilke jeg kunne sette igjen i esker på låven sammen med alt det andre skrapet. Flyttingen var en opprydning i alt det materielle jeg hadde, og mens jeg satt på gulvet og skrev “sommer” og “pjus” med nyinnkjøpte tusjer på eskene, koste jeg meg ved å skrive “fortid” på de mentale boksene mine som jeg omhyggelig organiserte og til slutt fikk mer orden på.

Det siste semesteret kan ikke beskrives, sånt må rett og slett bare oppleves – derfor tenkte jeg ikke å si så mye om det.

Kort fortalt: Jeg har blitt kjent med personer jeg allerede er blitt veldig knytta til, og det er kult, og litt skummelt. Man blir rimelig kjapt integrert på steder hvor man lever så oppå hverandre som det vi gjør. Christina er som nevnt før, min gode romkamerat, som jeg setter enormt pris på! Marit er min andre romkamerat (hun kvalifiserer til det ettersom hu drasser med seg både dyne og klær inn i hjemmet vårt). Randi er min tvers-over-veien-nabo, og den som gir gangen litt balanse mellom galskap og behersket harmoni. Linda viser til stadighet pølsehue sitt i gangen vår, noe som jeg er veldig glad for. Monica spriter opp gangen med sin hudfarge og sine latterbrøl, og Natalie sover mye og har et fett longboard vi kjører rundt på og bruker i poengkonkurranser. Jeg ville ikke vært foruten en eneste personlighet, for de gjør sitt for å skape den spennende stemningen vi har.

Dessuten svever jeg på rosa skyer, og benytter enhver anledning jeg har til å gå opp på 305 for å kline og diskutere geografi og gangetabeller.

2008 er året hvor jeg lærte mye om meg selv og andre, og som endte ikke mindre enn…perfekt.

[dvalemodus]MaikensGroede[/dvalemodus]

Istedet for at folk skal kaste bort tida og klikke innom bloggen min for å se om det er noe nytt, erklærer jeg herved bloggen for å ligge i koma. Dette blir nok siste blogginnlegget på en god stund rett og slett fordi jeg ikke har tid! Jeg skal skrike ut med CAPS LOCK på, den dagen bloggen begynner å puste av seg sjøl igjen. Inntil den tid skal den sove tungt. Ikke så tungt som meg, og i hvertfall ikke så bråkete som meg for jeg tror romkameraten min er litt lei av at jeg durer som et sagbruk om natta.

Jeg tenkte det var på tide med en utgreeing av folkehögskolelivet mitt. Jeg har tross alt lovt å skrive, både for å holde bloggen gående og for å gi et innblikk i hva som skjer på skolen. (flotte dama fra FrFr-gruppa har tross alt en sønn som vurderer å begynne her)

Så, til nå har jeg gjort dette!

• Spilt biljard så mye at folk sier “jøss, Maiken, hadde ikke venta å se deg her ved biljardbordet” i en forholdsvis sarkastisk tone.
• Bada i bassenget masse masse!
• Vært på verdens koseligste hyttetur
• Sunget for maten ÈN gang, for lærerne mente det holdt for hele året!
• Frivillig vært med på et par troskvelder, som faktisk er koselige og inneholder musikk fra medelever. (Dessuten får man boller etterpå! OG saft!)
• Fått flere gode venner
• Stiftet bekjentskap med mennesker jeg ellers aldri ville trodd jeg kunne få sansen for
• Tegnet vulgære tegninger på dørene til medelever med barberskum
• Kjøpt mer barberskum
• Smilt og ledd mer enn jeg noensinne har gjort
• Vært ute på byen
• Gledet meg til linjefag, fordypningsfag og Danvikkvelder!
• Kost meg med overnevnte fag og kvelder!
• Vært publikum på Løvebakken
• Og så mye mer!

Danviklivet er i det hele tatt den morsomste og mest lærerike opplevelsen jeg har hatt til nå! Det er et dyrt moro”friår”, men det er absolutt verdt det. Vi har lagd avis, vi har klart å utgi den faktisk! Selv om det tok litt for lang tid. Jeg er tillitskvinne! (hvem i hamperæva skulle trudd det gikk an?) Vi skal ha fotoutstilling! Jeg skal på konserter! Vi møter flotte foredragsholdere og skal møte flere norske morokjendiser! Vi skal ha arrangementer, revy, flere kvelder og masse mer! Jeg skulle så ønske jeg kunne formidle alle følelsene gjennom ord, men uansett hvor mye jeg endevender hue mitt, finner jeg ikke ord som strekker til. Livet er endelig ordentlig på skinner igjen etter en ikke så altfor morsom periode!

Takk til faste kommentatorer som mormor, Randi, Helene, Silje m/fler! Jeg setter veldig pris på at dere leser og tar dere tid til å kommentere! Håper dere også vil være der den dagen jeg begynner å blogge litt hyppigere igjen

Jeg vet ikke eksakt hva jeg vil bli, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om et år, men jeg vet i det minste at jeg ikke kunne velge noe bedre enn dette i 2008.

Danvik er……

Unnskyld

…for at jeg ikke har skrevet på en litt for god stund. Planen var å fullføre avskjedsposten til kjære Sandefjord. Planen var også å sette av litt tid til bloggen på kveldene, og planen var å stå opp slik at jeg rakk frokosten halv ti i dag.

Det her ble det ikke noe av.

Problemet er det at: JEG KOSER MEG NOE SÅ FORBANNA MYE! Jeg har det så GØY! Jeg har det så KOSELIG! Jeg har det så BRA! Jeg har det så TRAVELT.

Jeg har fag jeg elsker – jeg bader, diskuterer, spiller biljard, ser film, spiller brettspill, hører på sladder, spiser god mat, lager kake, vasker mine egne klær, (srsly) ler masse, osv!, og alt dette gjør jeg sammen med en bunke med nye, utrolige mennesker! Jeg har blitt kjent med personer jeg ellers aldri ville trodd jeg kunne passe sammen med. Og det er….spennende.

Grunnen til at jeg faktisk har tid til å skrive i dag, er det at jeg gikk glipp av frokosten. Nå ligger jeg her og vurderer om det første jeg skal gjøre er å ta meg en tur i bassenget, om jeg skal knerte kaka som egentlig må stå litt lenger i kjøleskapet, eller om jeg skal dra ned på Maxi å kjøpe meg et måltid. Akk, for et voldsomt dilemma.

Jeg skal forresten fortelle dere littegrann om et par av personene jeg har blitt godt kjent med.

Christina: Jeg trodde aldri i livet jeg ville finne en jente mindre strukturert og mer rotete enn meg, men hu her har jeg altså havna på rom med, og rommet vårt ser til tider mer eller mindre helt forjævlig ut! Dessuten har vi nå sagt i tre uker at vi skal dekorere det, men rommet vårt ser fremdeles ut som et sykehusrom. (derfor er det godt med litt rot) Jeg trodde Christina var rolig i begynnelsen. Jeg tok feil. Christina hopper rundt, lager stygge grimaser, legger prompeputer under putene til naboer, presterer å komme med setningen: “Seriøst Maiken, jeg merker godt at jeg er et par år eldre enn deg altså”, og er vel den jeg har fått mest vondt i magen av å både se og høre på her. Christina er blitt greit husvarm, og det er gøy! (jeg vil og!)

Randi: Også kjent som Rrrrrandi, (Randi har hissige r-er ) eller Randy. Randi er skolens mobbeoffer. Ikke det at vi har noe imot Rrrrrrandi, det er barrre det at me likerrr’a så godt at vi er nødt til å etterrlikna dialekto hennarrrr. Sånn omtrent hele tida. Randi er litt sær, Randi er litt trøtt, Randi er litt stille, men det er bare hvis man ikke kjenner henne. (stille altså, sær og trøtt forblir) Randi er i det hele tatt ei innmari ålreight jente som i motsetning til meg, er strukterert og kan ta på seg lederroller. Dessuten kan jenta synge!, hu må bare la oss høre det ordentlig snart. Randi sto bak Jim Stärk-konserten på Røvær. Sånt står det rrrespekt av.

I tillegg til disse to har jeg blitt kjent med en haug av andre mennesker som jeg skal definere senere.

Jeg skal prøve å skrive om ikke så lenge igjen!

(Dagens insideinformasjon: Mobilen til Maiken er ødelagt og hu sliter med å komme seg ned til mobilbutikken for å fikse den. Ring hvis dere vil ha tak i meg, jeg ser ingen meldinger)