Kjære familie, venner, kjæreste, og andre mennesker med penger og giverglede

Ettersom bursdagen min nærmer seg med stormskritt, (noe jeg vet vi alle gleder oss stort over!) vil jeg gjerne dele mine innerste ønsker med dere slik at dere når dere måtte ønske før den fjerde desember kan løpe inn i en og annen og kanskje begge butikker for å kjøpe til meg de vakreste dupeditter. Neida, jeg bare tuller med dere, jeg krever ikke så mye (jeg har lært at man ikke skal gjøre det, for da får man aldri de fine tingene)

Foruten om mine ville fantasier bestående av gamle caraveller, reiser til Peru og et hus bygget av bøker, har også jeg noen elskverdige ønsker som passer inn i deres budsjett. (Legg merke til at jeg sier dere på en sånn reklamete måte, gaver til Maiken får plass i alles budsjetter, det være seg mine venner eller fiender! Opsops, jeg krever ingen ting)

Her er den etterlengtede lista, og hadde jeg krevd mye ville jeg vel ha skrevet noe som at dere for all del må gjøre deres ytterste for å tilfredsstille mine ønsker. Men jeg skriver ikke slikt, så her kommer den, like lang og bred som alltid.

Overraskelser jeg ikke engang visste jeg ønsket meg!

LP-spiller (jeg har noen plater, men ikke noe redskap å spille dem av med)

Lite og kraftig musikkanlegg da mitt gamle ble ødelagt på halloween. (goddamnit)

Ekstern harddisk med masse plass! (kjære mac går så tregt nå at jeg kan lage middag mens jeg venter på at sidene laster, aghe!)

Think tank rotation 360 (kamerasekk så jeg slipper å ende opp skakk)

Bøker som virkelig er verd å lese.

Afternoon tea-bok!: http://www.morrisonmedia.com.au/shop/?product=329

Honey, I Washed The Kids: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=37&idkategori=37&startrow=12

Sweetie Pie såpegele!: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=143&idkategori=53&startrow=

Snowfairy: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=506&idkategori=99&startrow=12

Godiva: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=126&idkategori=42&startrow=

Fordi bruspulver er gøy og godt, og den ultimate ekstase må være å ta et bruspulverbad!: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=498&idkategori=97&startrow=

Å bo langt fra en marsipanbakende pappa betyr ikke at man ikke kan lukte som marsipan for det: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=510&idkategori=99&startrow=12

Balsam!: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=253&idkategori=43&startrow=

Ordentlig vanilje! : http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=485&idkategori=37&startrow=

I should Coco: http://www.lushnorge.no/index.php?nr=90&case=4&id=38&idkategori=37&startrow=12

 

Det snør, det snør!

sa hun og sprang uten jakke til toftesgate for å kjøpe kakao!

“Drikke her?,” spurte hun som vanlig.

“Ta med”, svarte hun og smilte.

Og ordene smalt heftig ned i tastaturet

Filosofien forpester meg med determinisme, med kjedelig logikk og ekle, opplagte veier. Den gjør det. Filosofien er kun spennende fordi jeg lærer noe nytt, fordi alt man leser føles riktig, frem til man leser en motsigelse; Da er det den som er riktig. Litt som et barn som alltid vil det siste du nevner i en rekke av mye. Vil du ha nugatti, saltpølse, spaghetti eller oliven?

Oliven! Ingen barn liker oliven, men det høres mest riktig ut for det var sist. Jeg skriver “penger” i ønskelisten fordi alle sier jeg trenger dem. Jeg skriver det øverst så alle glemmer det og ingen gir meg penger. Jeg liker ikke penger, penger er kjedelig.

Nå er jeg på brede veier her. Uansett, jeg er lei av å hele tiden styres mot konklusjoner der den siste artikkelen nesten alltid er den avgjørende. Selvfølgelig har jeg alle de andre artiklene i hodet, men ikke like langt foran. Den forrerste er den siste, den er jan fredrik, den teller to stemmer og bestemmer om jeg skal videre eller ikke. Jeg hater artikler. Artikler og penger. Allikevel er det noen som sier at det er en del av fremtiden min. Jeg trenger penger til å skrive gode artikler så jeg kan tjene enda mer penger. Penger gir meg ben & jerrys, penger gjør meg feit.

Jeg går hele tiden rundt og hater kunnskap og erfaringer, fordi folk snakker om at den frie vilje er påvirket av alt det her. Jeg innser at jeg ikke har noen fri vilje, og skulle ønske at jeg bare kunne legge hånden på en varm stekeplate fordi jeg ikke skjønner at det brenner. Og så skal jeg legge den der flere ganger. Jeg vil være dum og full av kjøttsår. Erfaring og kunnskap er dumme skjold jeg holder foran meg, akkurat som deg. Jeg har erfaringer, teite grunner som setter håndjern på den viljen jeg skulle ønske jeg kunne bruke til det jeg ville. Som jeg leter etter. Jeg leser Paulo Coelho for å forstå hjertet, sjelen, kjærligheten og luller meg inn i fjortisdrømmer om eventyr og ubetinget kjærlighet. Så kommer det noen og påstår at Coelho er en tulling og jeg tenner på alle plugger, ikke nødvendigvis fordi jeg mener at de ikke har rett, men fordi jeg lurer på hvilket forbasket tankelevel de tør påstå de er kommet på som er høyere enn Coelhos! Fordi han innehar ingen ordentlig logikk, og logiske mennesker er visstnok de smarteste som finnes. Og de smarteste menneskene som finnes leser ihvertfall ikke Coelho. De ser nyheter og imponerer seg selv og andre (i omvendt rekkefølge) med sexy formuleringer, gjennomtenkte svar og kaller mennesker som skriver ulogisk og vakkert for tulleforfattere. Ikke det engang, det er for simpelt. De er

Logiske mennesker er kjedelige, ikke alle, men de som ikke klarer å holde logikken for seg selv. De fortæres av den og forandres til logiske blæremonstre som skal redde verden fra fantasi og feilkonklusjoner. Det er ikke sånn, det er sånn. Det er sånn, ikke sånn. Flink jente. Og så skryter de av meg fordi jeg lager skjold og beskytter meg fra meg selv, og jeg blir voksen og klok. For å være klok er å ta forholdsregler, og ikke være naiv. Naive mennesker er visst dumme.

Jeg hater det. Jeg vil heller lese Paulo Coelho, og Harry Potter. Det gjør meg lykkelig, og alle mennesker vil egentlig være lykkelige, det er jo logisk. Alle liker å le, alle liker å smile ekte, og hvis Coelho og fjortisdrømmer om evig kjærlighet får meg til å gjøre det, og nettopp det, hvorfor skal jeg ikke få fortsette med det?

“Fordi det kommer til å slå deg midt i fleisen at vi har rett, at du er en dum drittunge uten evne til å beskytte deg selv, og at vi har lært å leve fornuftig for våre skjold hindrer oss i å dø av hver minste motgang. Vi vet hele tiden hva som kan skje, og unngår kroker der vi vet det kan butte imot”

Og det kommer til å gjøre vondt og gjøre godt om hverandre hele tiden, ihvertfall i begynnelsen, hvis jeg fjerner alle skjoldene. Jeg kommer til å være vandrende pms, men det kommer ikke til å gjøre noe, for jeg kommer ikke til å være likegyldig, jeg kommer heller ikke til å ta noen ting for gitt, for alt er nytt og spennende, og fint. Alt det onde er varme plater og jeg kommer til å være en idiot som tar på dem hele tiden, og alle kjøttsårene kommer jeg til å rense med eventyr, sommerfugler, lukten av nymalte vegger og late dager i kjølig sengetøy.

Jeg søker å være, som mange vil oppfatte det som, stokk dum.

Jeg vil ikke unnskylde meg, ikke egentlig, for at jeg skriver usammenhengende, idiotisk og uten ordentlig retningslinjer, men jeg gjør det allikevel. Dette er ingen ting, og ihvertfall ikke et godt blogginnlegg, det var bare noen tanker som måtte ut og vekk, og da havnet de her, midt i grøden idet jeg egentlig skulle skrive om paintball.

Jeg ville jo bare høre litt harpe

MELDING OM RESERVERING (Ref.nr 21/1789)

Følgende er kommet inn og må hentes innen 28/10/2009.

Gav Gavalda, Anna : Saman er ein mindre ( 680328.014)

Kan hentes ved Grünerløkka filial.

Reserveringsdato var 19/10/2009.

Vennlig hilsen

Deichmanske bibliotek

.

Jeg var på biblioteket nesten før jeg fikk lest ferdig e-posten. Etter et titalls anbefalinger fra bokelskere skal jeg endelig lese den selv, wooo! Ingen ting er som å reservere bøker og så få vite at nå er det din tur. Det er nerdete og digg og anbefales på det sterkeste. Så jeg gikk inn døren, fast bestemt på å hente bok og bare det for jeg hadde det travelt og skulle være lesehest resten av dagen.

Her er det viktig å skyte inn at jeg stod opp klokken kvart på seks i dag for å dele ut Tanum-flyers!

Ops: Hvis det skulle vise seg at noen av mine foreldre, venner eller min kjæreste vinner en Roma-tur for to, så er jeg førsteprioritet! Jeg sendte nemlig inn seks brosjyrer i konkurransen for å øke oddsene. Italia, her kommer jeg! Og Andreas, eller mamma, eller pappa, eller Norin, eller Mia. Jeg gjorde det for deres skyld. Helt sant.

Anyways, å låne bok er ikke bare bare, ihvertfall ikke når man skal drive å stikke nysgjerrigheten sin i alt og alle, og i dag ville vel noen si at jeg stakk nesa mi i feil tue. Maiken syntes nemlig det hørtes blodig interessant ut med Deichmans læringsheltpris! (Egentlig hadde hun bare lyst til å høre noen spille på den nydelige harpen som stod der inne, men slikt er ikke lov å si med mindre man er harpefanatiker, og det er jeg ikke. Kanskje?) “Åjada, hvorfor ikke”, tenker du, eller kanskje “hvorfor i helvete ville du det”, jeg vet ikke hva slags type du er, men det skulle jo uansett ikke by på noen store problemer, ikke når bibliotekarene i tillegg tropper opp med nøtter, sjokolade og banan; Det er å be meg om å bli! Og mens sjokoladenøtterbanan skrek “bliiiii her”, vi lover deg mye moro og smørbrødmage, fløt jeg langsomt mot godtebordet i vakker moonwalk-stil og selvfølgelig ned på stolen foran det, som den bamsemumsen jeg er. Jeg ga meg til å knaske og vente og smile og nikke og var allminnelig og gled inn så godt jeg kunne, selv om gjennomsnittsalderen var på rundt tjue år eldre enn meg. Så jeg sendte en melding til mamma og spurte om jeg var voksen hvorpå hun svarte meg at: joda, i juridisk terminologi så er du vel det! (med et stort, ekkelt glis på slutten)

Og så var det en døv person der, det var koselig. Inkluderendemaiken liker jo alle og spesielt de som ikke gjør så mye ut av seg, til forskjell fra henne selv som liker å stille dumme spørsmål og diksutere rare temaer. Og en døv til der, ja. Og en til der, “hallo hallo”, og jeg smiler videre mens jeg tenker hvor koselig det er å være her blant noen folk som er de flinkeste i verden til å gestikulere.

“Heihei, åja, du vil vinke istedet, men det er jo ok”, tenker jeg og vinker iherdig tilbake. Og så fortsetter jeg å vinke til jeg innser at mens jeg har vært der er det vel egentlig ingen av menneskene rundt meg som har sagt “hei” tilbake. Også er det jo forbausende stille her, da. Også veiver de mye med hendene, og lager litt gryntelyder innimellom, og når jeg ser litt nærmere på dem mens de boltrer seg i voldsomme konversasjoner så kommer det vel egentlig ingen lyd ut av munnen på noen av dem. (Åps.)

Og i det jeg reiste meg for å gå, brakte det i døren og jeg satte meg høflig igjen med bena i lotusstilling mens jeg tvinnet tomler og gjorde sånne ting som man gjør når man lurer litt på hva man driver med. Her satt jeg og kunne verken voksenspråk eller døvespråk. Jeg ville jo bare høre litt harpespill. Men man går ikke midt i et foredrag, og selv om det tok to timer fordi Solomia Karoli (forfatteren som holdt foredrag) måtte si ordene høyt og stoppe og pause etter hver setning, er det en av de mest spennende historiene jeg har hørt, også rett fra kilden, da!

Seksuell tortur, lugging, brenning, stumping av røyk i hud, arr i ansiktet som sakte fylte seg med tårer jo lenger inn i historien hun begravde seg, og oss. Her er boken hennes, livet hennes:

http://www.aschehoug.no/fakta/biografi/katalog?productId=18877464

Og harpespill, vi må ikke glemme harpen; Musikkinstrumentet som fikk et helt døveselskap til å gynge frem og tilbake i total utakt med musikken og de andre døve. Et uinnøvd show, et foredrag uten moralske regler for når man skulle skryte i form av armbevegelser og rare grimaser, hvor mennesker klappet om hverandre og nesten ingen hørte deg hvis du slapp en fjert eller skrek “pokker” (eller faen) fordi en døv mann satte seg til rette med stolbenet på foten din.

I morgen skal jeg til Akersløkka (?) og se hvor alt i boken hennes skjedde. Ikke kom her og si at et selskap med døve ikke er givende!

Men nå, nå skal jeg lese Saman er ein mindre aleine.

Og hvis du lurte på hvem som vant læringsheltprisen så var det døve Amis fra Albania som forøvrig snakker like godt norsk som andre innvandrere med begge ørene inntakte.

Barrikader dørene!

Var det det de gjorde, de tredve stykkene som ikke gadd lukke opp da jeg kom på dørene deres?

Man sier rett og slett ikke “NEI” til ei jente som spør om du vil støtte CARE mens hun ser på deg med veldedighetsblikk og har på seg en altfor stor ullgenser. Jeg kommer igjen neste tv-aksjon, denne gang med skrutrekker og eksplosiver, så skal vi se hvor gniene dere er etter at jeg er ferdig med dere!

Med vennlig hilsen,

Maiken

Inkompatibilisme

Med tanke på at min totale frie vilje ikke er kompatibel med min determinerte sti – noe som fører til inkompatibilisme - føler jeg meg ganske heldig som har en slik snill determinisme som har lagt en slik fin sti for meg.

Dette er bare noen av de få fancy ordene Thomas Nagel serverer som bidrar til komplett forvirring i min hjerne som nå ser ut som en dårlig speiderknute.

Den nye bloggplanen

,er en plan jeg besluttet å kjøre da jeg skjønte at jeg ikke hadde tid til å skrive produktive og givende innlegg hver dag!

Dette blir altså en slags liten minidagbok, med hverdagslige oppdateringer, bildedokumentasjon og selvfølgelig et og annet langt novellevås (og andre former såklart!) innimellom!

Kjør!

Oslo Skyline

Akerselva med lang lukkertid og lyssetting fra elvelangs

Jeg våknet opp med blanke ark og fargestifter tel og rommet så helt forferdelig ut. Nyinnflyttet og trøtt akte jeg meg ut i stua og satte over ikke bare èn kaffekopp, men tusenvis. Rommene var tomme, lyden var hul og jeg følte meg ikke så innholdsrik jeg heller. For hvor går en egentlig når en står fortumlet uten retningssans og lurer på hva som er mulighetene, og finner ut at om en så visste hva de var, ville en aldri ha funnet dem.

Hvilken retning går jeg når jeg trer ut av blokken og innser at jeg trodde deli deluca var en butikk i USA og at seven eleven bare er en fornyet Esso? Jeg trenger mer enn et kompass, tenkte jeg, og følte meg nyfødt og hjelpesløs.

Ting kan ofte bli litt komplisert med kritthvite A4-ark når du plutselig har glemt hvordan du skal bruke fargestiftene. For hvordan gikk den fargesirkelen igjen?

Så slo det meg at jeg har mer enn nok av det som skal til for å finne hele Oslo. Jeg snakker verken om trafikanten eller gule sider (som først har kunnet hjelpe meg i senere tid). Jeg snakker her om bloggmani og monopol.

Jeg lærte om vakre Sagene av å lese ymse blogger om Oslo. De fremstilte det som et paradis i kulturhimmelen og var vel det første stedet jeg dro til. Der fant jeg en haug med musikere, en maler og en autist, blodig inspirert av fløybanen, og plutselig hadde jeg fikset en konsert for venninnen min. Nå skal hun synge med jazzmusiker Erik Wesseltoft og crew. Hun kommer til å rocke.

Jeg er alltid den som kjøper Rådhusplassen og håver inn penger på alle mine medspillere som er så uheldige å lande der. Sånn på ordentlig nøyer jeg meg med å sitte på en benk blant gress og blomster og skrive om alle de travle menneskene som strever forbi som skygger. Hele verden er liksom i lang lukkertid der nede, jeg rekker knapt å blunke før de er ute av bildet og det eneste som er igjen er en forlatt skygge av noe som burde vært der kanskje litt lenger, som om de aldri helt rakk å løpe fra seg selv.

Jeg trenger ofte unnskyldninger for å få kroppen til å gjøre det den skal. Da startet jeg på holistisk yoga i samfunnshuset til Sagene. Yogalæreren min sier at jeg sovner og snorker fordi kroppen min er sliten og jeg aldri slapper av. Jeg skal ikke si henne imot; Ikke mens jeg fremdeles dupper kraftig av under avspenning og de må vekke meg og fortelle at timen er over. Og så drikker jeg en kaffe på Kafè Gram og kroppen er på plass igjen.

Jeg har fått hele møblementet mitt på finn.no, søkeområde Oslo, og trikken førte meg til Briskeby, Grefsen (men hun ville visst ikke gi meg stolen allikevel) og Tøyen. Det er blitt et nydelig, ennå uryddig rom, og jeg elsker tanken på at jeg her inne har en salig blanding av andre menneskers liv.

Jeg har vært på kulturnatt på Tøyenbadet der jeg opplevde min første undervannskonsert! (hello, we are now ready for takeoff, pipipipip) Ingenting er som en flyopplevelse under vann.

En rekke innflytningsfester er overstått, inkludert vår egen, hvor vi serverte frp-vafler med vodka og potetgull. Det er vår humor, vi leker FRP. Vi fikk innflytningsgaver som det nå veldig kjente FRP-vaffeljernet vårt, organisk øl, pølsesnabber, feministplakater, tamponger, dørslag, smoothie-bok med smoothie-ingredienser (som selvfølgelig ble tatt knekken på circa midt i festen da noen fant ut at bringebær er utsøkt til alkohol), men det gjør ikke noe, for vi har ikke smoothiemaskin ennå. Ingenting er som en skikkelig innflytningsfest når nesten hele Danvik har flyttet til Oslo.

Jeg har vært hjemme hos Erik Wesseltoft (når en først har blitt kjent med noen kjendiser synes jeg det er mer enn lov å skryte av det!)

Jeg har sett Inglorious Basterds og Teeth (som handler om ei fitte med tenner, noe som er logisk siden jentungen er infisert på grunn av kjernekraftverket ved siden av)

Jeg begynte på skole og elsket det igjen. Jeg fikk en eksentrisk venn som inviterte meg på kanonball, og straffen for å bli truffet av ballen var å spise kake. Rundene varte med andre ord ikke så lenge, men vi ble klamme og gode for det, for ikke å snakke om at vi kom på Radio! Hallo, o store verden!, og vi presenterte oss selv med sjokoladepudding i munnviken og ordene fulle av diverse kaker fra Pascal. “Også har vi litt sunt også”, sa vi og gjorde samvittigheten fornøyd da vi trykket inn en drue og en banan.

Jeg har vært på min første utendørskino som var Babel. Jeg frøs, spiste sjokolade og koste meg gløgg.

Jeg hadde en snus på feil sted til feil tid, og måtte forsvare meg idet en småbitter mann skulle forklare meg de forferdelige konsekvensene ved å ha slikt under leppa. Han hadde flere argumenter enn meg så jeg tok den ut.

Jeg gikk elvelangs da hele akerselva var opplyst og tok som vanlig bilder med lang lukkertid og intet kamerastativ. Jeg er bare nødt til å få meg et stativ snart.

Jeg skrev en teatermanus-idè og leverte den inn til Trafo.

Jeg har nesten-lest mine egne “verker” på litteraturhuset, hadde det ikke vært for at det jeg skulle lese var for langt. Hør meg i november, jeg lover å ikke feige ut.

Jeg danset hoftene ut av ledd på ragga med Marit, og så ut som jeg aldri har gjort etterpå. Mitt rødflammede, sjarmerende ytre sto i sterk stil til kommunistveska mi.

Jeg har gjort mine faste rutiner som består av kafèbesøk, heftig te- og kaffedrikking, venner, klining, musikk og iherdig skriving.

Og midt imellom det hele leste jeg verdens mest depressive bok som ikke fremkalte et eneste smil hos meg på sine trehundre sider: Constance Ring er vel ikke akkurat familielitteratur, men det er dystert, ærlig og viktig.

Jeg forstod at jeg ikke kunne lese mer av Amalie Skram før jeg hadde lest noe mer hyggelig og plukket med meg Havfruestolen av Sue Monk Kidd. Jeg elsker skildringene hennes. Og jeg elsker det å ha et bibliotek rett utenfor døra.

Og til sist: Jeg tror jeg akkurat solgte et bilde. Og jeg får visst et kamerastativ for det. Herregud!! O lykke!

Dette feirer jeg med Ikea, nye gardiner og rydding, samt en haug med godterier, enda mer guitarhero og en takk til diverse bloggere som viste meg Oslo allerede før jeg flyttet hit. Og en stor takk til Vilde som lærte meg å sette pris på monopol og dets gater og lykkekort.

Da jeg sto på fortauet og tenkte meg om endte jeg opp med å gå for alle retningene, og da gjorde jeg som bokelskere flest og begynte med biblioteket.

Valgdag-bølgen: Trassalder

Hurra, Rødgrønn regjering og jeg er glad! Så fint for oss (hva var det Siv indirekte kalte oss igjen?) uselvstendige og feige velgere som synes det er hyggelig med velferd og kultur og sånn! Det gikk som forventet, men man kan jo ikke se bort ifra at mediene vil gjøre det like spennende for oss som en Brødrene Dahl-episode.

“Kjære velgere, 95 % av stemmene er talt, AP trøkker alle ned i søla, men hei, hvem vet, kanskje alle de siste stemmene er til FRP. Hvem vet, følg med!”

Jeg er ihvertfall storfornøyd med valget fordi da kan jeg fortsette å rusle rundt i det samme, fine samfunnet og føle meg trygg. Med tanke på at den nye trenden blant en god del FRP-ere nå er å stemme fordi “åååå, dette samfunnet er så booring, forandring fryder”, er det litt skummelt hvis det stadig fødes nye brødhuer som ikke klarer å ta tak i sin egen hverdag og gjøre noe spennende ut av den. Er det ikke FRP som snakker om at man er sin egen lykkes smed kanskje? Får ikke egentlig Christian Ingebrigstens svale fløyelsstemme deg til å ville tømme hodet for negative tanker og bare leve livet? Hvorfor sutrer du i smia di, da?

Spenningen får du da finne selv, det å leve i et samfunn skal liksom være trygt. Samfunnet skal lage de rammene som gjør at du føler deg akkurat fri nok til å ikke flyte utover din egen forstand. Samfunnet er en “big brother”, en ” caring mother” og alt det vi satte pris på før vi ble sutrete tenåringsdemonstranter. Er du blitt for voksen og kul for å bli passet litt på, du?

Eller vi kan skru tiden tilbake til for femti år siden. Da hverdagen som oftest var fryd og gammen, og det ikke fantes penge/ting-sutring rundt ethvert hjørne. Tenk det. Også uten så mye penger, da. Hvordan går det egentlig an?

Sandefjord – Kopstad – Sørlandet

Dette var omveistrekningen jeg kjørte da jeg egentlig skulle ha kjørt strekningen Sandefjord – Sørlandet. Men nå er jo ikke jeg utstyrt med verdens mest effektive retningssans, så jeg tok meg like godt en tur innom Kopstad, som vel og merke ligger på vei mot Oslo, ikke Sørlandet. Her er da direktesendingen fra stedet uten et eneste hus.

Nå sender jeg direkte fra Kopstad hvor jeg har strandet for halvannen time. Jeg skulle nemlig ned til det vakre sørland på ferie med kjære og endte opp med å sette meg på sørlandseksekspressen (men det er da riktig buss?), men det var den som kom fra sørlandet, og jeg burde jo kanskje akkurat i dette øyeblikk sittet på sørlandsekspressen til sørlandet, hvis det er dit jeg skal, og det skal jeg jo. Så nå sitter jeg her på Kopstad og trøstespiser panini og drikker iskaffe mocca, og i den anledning tenkte jeg at jeg skulle lage et dikt.

(Her sitter jeg da altså utenfor statoil – Vi har e18’s beste boller – som hjemmebakte - på en gressflekk som er så snau at du ikke  kan se den på bildet.)

Gresset er frodig, mine ben har lange hår,
skulle tro jeg hadde sittet her i flere hundre år,
Kom hit til meg, o vakre sørlandsekspress,
Spre dine vinger og fly som et libresse.

Jeg bare vet så altfor sikkert at jeg har en liten lyriker i meg!

Hva man kan være så heldig å se om man tar seg en tur innom Kopstad en dag:

En kjempegravid jente med blondt hår og ettervekst.
En gutt med rød t-skjorte som klinte med kjempegravid jente.
Èn emo.
Tusen maur i mauertuen jeg satte meg på.
Svart bil med potensiell homofil mann med bukseseler.
E 18.
En rundkjøring.
Et kopstadskilt og noen kopstadfolk

Alt i alt et spennende sted å være med èn liten gressflekk. Men neste gang tror jeg at jeg hopper på riktig buss, selv om det endte med at jeg fikk hele turen gratis.

Nå skal jeg gå og be til Gud om litt retningssans!