Glow like a moccamann

“- Fra Plumbos side er det ikke nødvendigvis ment som en rasistisk kommentar. Men en ting er hva intensjonen var, det viktige er hvordan det mottas.” – Leder for Antirasistisk senter Kari Helene Partapouli

Norge for de hårsåre!

Jeg har kalt min bestevenn for dverg, sagt til en jente “ikke legg puppene dine på bordet”. Jeg har slått dumme vitser om menn og kvinner, og jeg ler når jeg ser tykke mennesker danse i youtube-videoer. Jeg har sagt så mye DUMT og ikke forstått det før jeg har sett reaksjonen fra mennesket som tror at jeg bak mine uheldige ord bærer en skjult trakasserende agenda. Jeg blir selvfølgelig lei meg og ber om unnskyldning, og så er det greit. Mennesker har sagt ting til meg, de ser min reaksjon, de sier unnskyld, og så er det greit. Slik pleier det å være, men slik er det tydeligvis ikke når du er en kjendis. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, kjendiser er noen kjipe dramaqueens. Og ikke danser de heller!

Det spekuleres i det vide og det brede om dette er en rasistisk kommentar noe som det helt klart fra Plumbos side ikke var ment som, mens det er ingen som spekulerer i om drinksølinga til pr-kåte Terje Røthing som ser ut til å være uten respekt for en fin sveis, eller all drittkastingen og truslene som nå florerer på twitter og facebook er trakassering. Norge kan mobbe med god samvittighet, ikke sant?, fordi vi har reist apartheid, dratt 50 år tilbake i tid, det er ikke måte på hva Lars Erik Blokkhus har forårsaket med sin planlagte tidsreisende kommentar som så tydelig var et utslag av glede over å vinne en pris, usikkerhet og dårlig humor. Plutselig er det ikke grenser for hvor mye som lå bak denne kommentaren; En kommentar som minner meg på hvor mye flaut og upassende jeg selv som menneske har sagt, og som hvis jeg hadde båret kjendisstatus ville utropt meg til en rasistisk stor-puppehatende person menn burde holdt seg langt unna. Jeg er glad jeg er et menneske.

Den som ikke har slått en dårlig spøk om kvinner, svartinger, hvitinger, tjukkaser, menn, dverger, homser, eller Kong Harald, vær så god, kast det andre glasset champagne på Lars Erik Blokkhus. Noe sier meg at ikke alle er like perfekte som Terje Røthing.

(Nå er det selvfølgelig mennesker som kommer til å vri på ordene mine og misforstå alt det jeg har skrevet, så sånn for ordens skyld kan jeg jo si at:
a) jeg synes ikke det er greit å komme med slike vitser; Det var upassende og flaut
b) jeg kan ikke fordra Plumbos musikk
c) jeg er ikke rasist, og er i det hele tatt et menneske med få fordommer da noen av dem ville truffet meg selv
d) jeg drømte jeg hadde sex med Jonas Aslaksen i natt, juhu!

Om å skrive (seg vekk fra skriving, og inn igjen)

Finnes det egentlig noe mer troverdig enn en pålitelig forfatter? Når du sitter der med boka i fanget, imens øynene løper nedover sidene og sluker sidetall i rekordfart, er det sjeldent du tenker: For en drittsekk, for en løgnhals!

Jeg prøvde i et år å skrive meg ut av skrivingen, ingenting er så overbevisende som fremmedord og setninger som treffer. Jeg klarte det til en viss grad; Jeg skrev om hvilken fremtid (heller mangelen på den) som fantes for en forfatter, dårlig økonomi, men mest av alt handlet det om å rettferdiggjøre at jeg aldri kommer meg vekk fra Blindern. For som jeg skrev: Det er ingen som egentlig liker Blindern. Blindern er noe man må igjennom, et middel for å oppnå det man virkelig vil. Og det skal du også gjøre. Du trenger noe å falle tilbake til.

Jeg skrev det så åpenlyst og drømmedrepende at jeg trodde på det selv helt til jeg fant den logiske bristen. Jeg bruker ikke Blindern som et middel til å oppnå noe som helst; isåfall måtte det være en bachelorgrad, og jeg kunne ikke brydd meg mindre om denne graden var i litteratur eller astronomi; Jeg vil ha en grad som alle andre, en grad jeg ikke kan bruke til en dritt fordi det er ingen linje på Blindern som støtter opp om den barsnlige drømmen om å bli forfatter. “Hva studerer du” er den nye “hvor mye tjener du i året?”. Noen ganger skulle jeg ønske at verden hadde et like snevert syn på hva et menneskeliv skal inneholde; Nemlig penger. For jeg har masse penger! Jeg eier ikke økonomisk oversikt, men det er så mye penger der hver gang jeg logger på.

Jeg er en feiging, det har jeg alltid vært. Jeg slutta på turn fordi jeg ble for høy, og dermed fikk fallhøyden fra bom og skranke en skremmende økning. Jeg studerte bedøk fordi jeg ville bli blåruss. Jeg bruker ett år på å få frem at jeg er forelsket i noen (vedkommende har selvsagt visst det i elleve måneder allerede), og jeg setter heller strek over prosjekter enn å fullføre hvis det oppstår komplikasjoner. Derfor gidder jeg heller ikke å forelske meg. Dessuten tar det altfor mye tid, og tiden – har jeg oppdaget – kan brukes til langt mer viktige ting enn å gå rundt som en rødmende zombie.

Jeg prøver til tider å skrive av meg skrivingen ennå. Mitt rådende argument er at jeg suger i å skrive, grammatikalsk sett. Ikke vet jeg hvor det skal settes komma heller, og jeg skriver semikolon der jeg synes det ser flott ut; Det er rart med det. Jeg leser og skriver, leser og skriver, men ordforrådet mitt ser ut til å holde seg på det samme banale nivået. Nå prøvde jeg å finne et annet ord for banal, men jeg fant ikke en dritt. Her kunne jeg skrevet ekskrement.

Skuddet mot denne hypotesen er derimot at jeg leser om forfattere som sliter med akkurat det samme. Refusjon, grammatikk, tegnsetting; Forfattere jeg respekterer. Alt tyder på at jeg er en normal, til tider refusjonert, tvilende, feig kommende forfatter med en drøm som bare tar litt tid, krever litt mer selvdisiplinert (nåhåhå, DET er en utfordring) arbeid. Skrivingen min har gitt meg like mye penger som Stephen King fikk da han var på min alder, så jeg vil si jeg har en lysende fremtid.

Jeg skriver meg inn igjen (nå gjorde jeg som jeg hater at andre gjør; nevner tittel i brødtekst). Som forfatter kan du fint drepe eller dyrke drømmen din bare ved å skrive om og rundt den. Ingen er så overbevisende som meg, og alt du skriver føles sant og klok. Men du kan lure alle andre enn deg selv, fordi uansett hvor mange argumenter som taler imot har alltid skrivingen en kraftigere stemme. Den skriker som en liten unge ved siden av de rasjonelle imot-ene, og den stopper ikke før du setter deg ned for å die den. Jeg har alltid tenkt på en muse som en slags fe som svever rundt i rommet, eller kanskje en kroppslig velkomponert mann, eller en lat kvinne som ligger i senga å bare med blikket får de vanvittigste historier til å strømme imot deg, men jeg tror musen er denne lille irriterende drittungen som skriker til den får viljen sin; Den forteller deg når noe er galt, og når du er på riktig vei smiler den det tannløse smilet sitt som i et: resten får du gjøre sjæl

Jeg har skrevet meg ut for lenge, men nå har jeg skrevet meg så langt inn at det føles som om det ikke finnes noen vei tilbake. Jeg har lagt for store drømmer til at de kan reverseres. Det er et sjansespill, jeg vet det, og jeg hater spørsmålene om utdanning. Innse det, det er ingen som er upåvirket av andres meninger. Derfor gjelder det å ha så få venner som mulig. Kanskje er det derfor jeg sitter mer bak lukket dør enn noensinne; Ingen minner meg på at jeg ikke er i ferd med å fullføre en bachelor, ingen sier at jeg må ha noe å falle tilbake til. Jeg gjør det som kreves av meg på Blindern, intet mer. Jeg består, folk rundt meg er fornøyde, og når jeg kommer tilbake, etter fem eksamensøl og med enda et semester i møte, setter jeg meg ned her foran tastaturet, og studerer som ingen annen.

(nå må jeg avslutte denne friskrivingen, og pakke til Paris.)

God jul

Maiken gjør unødvendige ting når hun egentlig bør gjøre alt annet.

I dag hadde det jo for eksempel vært mye smartere å pakke til Praha, men saken er den at etter den dagen jeg pakket og dro fra livet mitt for å ha et sidesprang med Vietnam, føles det å skulle pakke som noe jeg kan unnagjøre på fem minutter. Derfor sitter jeg her. Og før jeg satt her så laget jeg grøt, og de førtifem kokende minuttene i ventetid gikk med på å lese Jonathan Strange & Mr Norrell, som lett kan vise seg å bli det nærmeste jeg kommer en like stor leseropplevelse som Harry Potter, og DET fortjener jo en post i seg selv, det er også noe av grunnen til at jeg sitter her, og nå er den anbefalt.

Det er jul, og jeg har til nå feiret den med eksamen, bursdag, hundepass, julebord, stjålen julepynt og for mange fagbøker og for lite hyggelig litteratur, alt akkopagnert av en hunds stadige bestrebelser etter vår dokost og mine klementiner. Jeg har fått nok kanskje ti ganger, og stadig flyttes terskelen høyere for hvor mye hundepiss på gulvet jeg tåler. Jeg har piss på hjernen og synes ikke vitsen “spis gul snø, det kan være øl” er noe morsom lenger, jeg finner den plutselig for urealistisk, for alt som er gult er urin. Det er ikke gull alt som glimrer, det kan være urin. Det er bedre med litt urin på gulvet enn dritt i senga. Vi har begge deler (ikke jeg for jeg har hems)  Jeg rømmer inn på rommet, eller jeg rømmer ut i snøen, eller jeg rømmer inn i vissheten om at ingen jul kommer til å smake så godt som denne. Jeg innser at jeg ikke kan bli mindre ubesluttsom så jeg flyttet ubesluttsomheten til områder der jeg kan ha nytte av den. Der har den strukket seg til nye høyder, imens jeg på andre plan er sikrere enn noensinne. Nøkken ta meg hvis jeg blir forelsket for jeg har ikke tid.

Det er slik jeg har feiret julen nå, videre skal den feires med jobb, anmeldelse av chilenere, omplassering av hund, og i enden av tunnelen står en familie med pepperkaker og andre bakeverk som jeg kan lukte helt hit.

Og i morgen er det Praha, men jeg vil sitte og kjenne varmen fra lysestaken i ryggen en liten stund til.

22

Det fortjener en post. Jeg har bursdag i en time og13 minutter til!

Friskrift

Jeg leste i den nye boka til Tomas Espedal (jeg tror alltid han heter Espelid)

.., i den siste delen, kalt “Dagboknotater” at nettopp de notatene er de som utvikler stilen hans og tilfører forfatterskapet hans den gløden (han selv mener å ha, jeg er til dels enig). Når jeg leser mine egne dagbok-notater tenker jeg som så at joda, de er faktisk ikke så aller verst, de er på sitt verste når en har kjærlighetssorg, da er de kiosklitteratur, men som singel og fornøyd dreier seg teksten seg om mer enn å klare å si mer enn hei og om det til slutt går, si mer enn hei uten å rødme.

Jeg får prestasjonsangst hver eneste gang jeg åpner dokument her, “Nytt innlegg”, dette er så offentlig, og jeg er kanskje innbilsk og glad i min egen blogg og føler at når dette tross alt skal leses av hele Norges befolkning, så bør det duge.

Jeg tror ikke det er sånn det fungerer. Skriv når du har noe å skrive om er ikke det eneste kriteriet, det du skal skrive om må du skrive om på en bra måte, sånn at alle kan hive seg på kommentarfeltet å skrive hvor talentfull og lovende jeg er, førstemann til mølla, dere

norske elever har begynt å skrive smileys i stilene sine

Så hva gjør jeg når det jeg vil skrive dukker opp, en gang i måneden, og når evnen til å skrive det jeg vil skrive dukker opp annenhver, og jeg ser det blir søkt på Maikens Grøde på google og det varmer hjertet mitt fordi noe vil lese og det knuser hjertet mitt fordi jeg ikke har noe nytt dere kan lese.

det skal sies at folk detter innom bloggen min fordi de søker på “fitter uten hår” også

Så jeg har bestemt meg for at dette skal bli en dagbok

vær personlig, men ikke privat

Jeg tror ikke du finner ut av så mye om meg ved å lese bloggen min annet enn at du får se noe av det oppi hodet mitt og får høre om det hvis jeg slår tåa mi.

og hvis du skal være privat, ikke vær ærlig

Jeg smiler, men jeg gråter inni meg.

Ser du, så teit dette ble, så dumt, barnslig og lite gjennomtenkt. For en intetsigende, latterlig tekst.

riv ned og bygg opp

Det kan jo ikke bli verre

Jo, det kunne det blitt, men underbevisstheten vet at dette skal ut på nettet, så det blir ikke verre, ikke offentlig, improvisatører, når de slipper tanken helt, blir de stående å luftrunke på scenen, lenge, fordi det er det som skjer når alt slipper, alt det primitive kommer ut, og hadde jeg vært så fri, skrevet så fritt, så ville jeg snakket mer kuk og fitte, , det ville blitt mer barnslig. Smiley. Perverst. Kjærlighet. Vold. Hat.

hvis du tegner på hånden din uten å tenke, så blir det et hjerte eller en stjerne, så enkel er du

Alle forfattere er like simple, noen er bare bedre til å skjule det.

Du er like enkel som meg, jeg er like enkel som deg, og synes du dette er teit, så kan du prøve å skrive fritt og la være å redigere deg selv, så kan du se hvor teit du også er.

det kan bare gå oppover

Etter dette innlegget vil det komme flere

for jeg er nede

vær personlig, ikke privat

jeg er oppe

riv opp og bygg ned, og omvendt

som låven

der rev jeg bloggen

la et nytt gulv

fri til å skrive

Søndag

Jeg går ned stigen, trinn for trinn, og hopper over de to siste der jeg har hengt silkekjolen fra Vietnam som jeg har sklidd på så mange ganger før. I gangen lukter det ikke lenger toalett, så jeg kan for første gang kjenne det kalde gulvet under de tørre føttene. Det er alltid noe som overlapper, min leilighet har komplekser, et skittent kjøkken, en ufunksjonell vifte som kaster osen mot veggene, kliniske fliser, mangel på ventilasjon og råtnende vinduskarmer. Alltid fylt med frisk, kald luft som danser jenka i gangen og gir besøkende forknytt gange og frykt for å knekke hofta. På rommet har jeg sofaen, den lener seg med ryggen mot vinduet, gnikker seg inntil varmeovnen, og det tyve år gamle nyvaskede bordet står midt imot. Vinduet bak meg er like gammelt og vinden leker bokstavelig talt i de bleke gardinene. Jeg har vinden i ryggen, kalde føtter under et billig teppe, stive fingre som trommer på en datamaskin for å få dette ferdig. 154 ord, det knaker i de skrivende istappene, de vil ikke mer, det tok meg fem minutter. Kanskje jeg heller skal skrive dikt.
Jeg må krysse et helt vinterlandskap for å komme til kjøkkenet, der kaffen tiner snøen.

Bitch, get in my car

(å lese dikt fra pensum kan være ganske underholdende hvis man samtidig hører på sin gamle venninnes iPod, og glemmer å bytte til sin egen musikk)

That’s my last Duchess painted on the wall,
Looking as if she were alive. I call
..I am waitin’ on a niggah to push me
That piece a wonder, now: Fra Pandolf’s hands,
Worked busily a day, and there she stands.
..What are you lookin’ at pussy?
For calling up that spot of joy. She had
A heart – how shall I say?
..find out who you’re fuckin’, bro

too soon made glad, Too easily impressed
..bitch, get in my car

..bitch, get in my car

(50 cent feat. R. Browning)

http://www.youtube.com/watch?v=5NPKcVFVZu8

Norin, jeg elsker at vi er ulike

Lillefot

I går var jeg nær ved å dele med verden en overlykkelig status på facebook. Jeg valgte å spare det, mest for å ikke bli dratt ned i fb-suget igjen, og i dag tenker jeg at det var like greit, for noen ganger er lykken så kortvarig at du lurer på om den noensinne var innenfor rekkevidde. Det var den, jeg skulle skrive “litteraturstudier, radionova, nytt hjem, penger, varme klær. O, lykke!” Det skulle stå slik, intet mer eller mindre, ei heller annerledes, for det var sannheten som varte i overkant av 12 timer. Om bare sannheten var statisk. Det hele begynte med at jeg drakk for mye kaffe. Du vet fristelsen av å drikke kaffe klokken åtte om kvelden, den rammer alle, forskjellen er at ikke alle er like idiotiske og gir etter, men jeg var lykkelig, og tenkte litterært at den eneste måten å bli kvitt en fristelse på er å gi etter for den, så jeg drakk kaffe, og fem timer senere vred jeg meg rundt i sengen, satte volumet på radioen ned, ble vant til det slik at alt ble høyt igjen, og satte det ned enda mer og enda mer, til det ble helt slutt på alt av nattasanger fra Skrillex, og alt som var igjen var klokken. Nei, vent litt, det var en til!, en klokke jeg aldri har hørt før. Det var kjøkkenklokka, det visste jeg, så jeg speidet rundt i rommet på jakt etter tikkeklokke nummer to, og det var da jeg fant ut at den fra ikea tikker selv uten visere, og hva er da vitsen med å ikke ha visere hvis den skal bråke likevel. Slik fant jeg også ut at klokken var tre, og det er dumt for man skal ikke se på klokken om natta for da får man i hvert fall ikke sove, det har jeg lært av illustrert vitenskap.

Så sovnet jeg til slutt, momentant, tror jeg, for det siste jeg husker at jeg tenkte var “jeg skal aldri drikke (kaffe) igjen”. Alle vet at alle som sier det er løgnere, men det var sannheten der og da, klokken tre om natten. Fire timer senere satt jeg med hodet halvt ned i havregrøtbollen og pirket med en plastikkskje. Jeg hadde honning i grøten istedet for banan fordi jeg hadde glemt å kjøpe det, men det var egentlig ganske godt og jeg tenkte det kunne bli en ok dag likevel, selv med en forelesning i humanioras historie kvart over åtte og tonene fra sonetten “veiarbeidet rett utenfor vinduet mitt” på hjernen.
Det var før jeg klemte tåa. Jeg hadde klart å lure de lange tærne mine (takk, Pappa) inn i luftrommet mellom stol og jernkant. Jeg visste ingenting om det for det er ikke noe som skal være nødvendig å tenke på, men det er det visst for oss som sitter med bena i kors og vifter med lange tær. Jente foran satte seg og luftrommet forsvant og mellom fantes bare tåa mi klemt flat og jeg klarte å skrike “fy faen!” der, i auditorium tre, for du kan ikke telle til ti før du tar ut tåa, og i og med at det tok litt tid før hun foran forstod hva som skjedde så klarte jeg å avslutte det hele med “hælvetes pikk”. Det var lite akademisk av meg, og jeg prøvde å gjøre opp for meg ved å svare på alt foreleseren spurte om for ikke å virke ordknapp.

Ettersom jeg fra før av hadde mistet en krakk på tærne på den samme foten en uke før, og at jeg har mistet halve følelsen i en tå på den andre foten, kan du med rette se for deg at turen til t-banen ble utført med klønete gange, selv om jeg prøvde å ignorere bankingen som jeg var sikker på syntes gjennom skoen, dels fordi det var smertefullt, og dels fordi jeg har et hull i skoen. Jeg forstår ikke hvorfor denne ulykkheten som plutselig har rammet meg ikke kan fordele seg utover flere kroppsdeler enn gå-redskapet mitt! Er det blitt med tærne som det er med tvangssoving, at når du prøver for harde livet å sove, er det det eneste du ikke greier, og når det eneste du prøver å gjøre er å ikke skade føttene igjen, så er det det eneste du får til! Isåfall, “TJEN IKKE MER PENGER”, “GI FOR ALL DEL IKKE UT NOE AV DET DU SKRIVER”, “LEV IKKE EVIG”!

Dette er blitt en anmeldelse av min dag, det er vel yrkesskade fra radionova, og et naturlig spørsmål ville være “finnes det ikke noe positivt ved denne dagen?”

Med lange tær så kan jeg kanskje male og skrive bedre enn de fleste hvis det engang skulle bli slik at jeg tenker “Maiken, skad aldri hendene dine!!”, og de på mystisk vis skulle dette av. De kan være mine reservefingre. Det hørtes skikkelig ekkelt ut. Eller jeg kan tenke “IKKE AMPUTER BENA DINE”, og jeg vil være kvitt problemet for alltid og kan sitte og vifte med lårstumpene i en bekymringsløs bevegelse. Eller sette meg helt foran og dermed få tilgang på bedre benplass, og ikke minst fordi at å sitte foran er ensbetydende med å inneha ekstremt høy intelligens, og lynintelligente mennesker sitter ikke på forreste rad og sier “hælvetes pikk”. Og sakte men sikkert blir utropene fra alle mennesker som noensinne har klemt tærne mellom stol-leddene i auditorium tre reversert. Jeg skal sette meg foran, jeg skal gå tilbake i tid.

hælvetes pikk
hælvetes pi
hælv
h.

.  

Nå har jeg fått hodepine.

Alt kan snu i morgen.

Om alt og ikke noe

Dette er en post om det gamle alt og ingenting. Den handler om Asia, den handler om den akutte skrivesperren jeg fikk da jeg kom tilbake, den handler om at å komme hjem ikke var helt som forventet, og den handler om skuffelsen over å lese Haruki Murakami. Det er en blanding av alle innleggene jeg har prøvd å poste siden jeg satte mine brune ben på norsk jord igjen.

Det første jeg gjorde da jeg landet på Gardermoen, etter å ha klemt lenge på mamma, mormor, og søster, var å kjøpe melk. Jeg satt på vei til Sandefjord med mamma, mormor og søster og bøttet ned melk som en annen alkoholiker bøtter ned den ene alkoholprosenten etter den andre. Så, vel fremme i Sandefjord drakk jeg KAFFE. Den beste kaffen i verden. Jeg drakk til jeg fikk kaffeskjelven. Jeg spiste SMÅGODT. Jeg lå i skikkelig gress.

De første dagene var jeg like lykkelig som forventet, jeg satt ved siden av og på folk hele tiden, hadde søster og bror i armkroken, irriterte livet av alle, klemte og koste, kløp folk i kinnene. Jeg er som han gutten i sjette klasse når jeg er veldig glad i noen; Han som sparker og klyper deg for å si at han liker deg. Jeg var i overkant rastløs. På en uke hadde jeg allerede bakt boller, laget middag, fikset kakao med for lite sukker, blitt reddet fra jetlag av Camilla<3, ledd meg ihjel på stand-up med Jerry Seinfeld med pappa, lest en bok, flasset av meg halve brunfargen, og hoppet på trampoline. (fremdeles umåtelig stolt av min salto, SE PÅ MEG NÅ!)

Rastløsheten jeg trodde skulle gi seg har ikke gjort det. Kontrasten “stort Asia, liten hverdag” får meg til å føle meg som verdens minst effektive person, folk sier «ro deg ned», mamma sier «maur i ræva?», jeg har det for travelt til å koble at det bare er et uttrykk, og svarer «æsj, ekling». Jeg får gjort alt, men jeg klarer ikke gjøre ingenting. Alt og ingenting, man må ha begge deler, ikke sant? Plutselig går tiden fort og jeg får ikke gjort det jeg vil, jeg lever litt som om hver dag skulle være den siste, og glemmer å spise. Jeg leser tre bøker på en gang. Jeg leser ikke Murakami.

Insert masse altfor personlige greier her, som forsåvidt hørtes veldig bra ut så det smerter meg litt å ta det vekk, men jeg velger fremdeles å overlate til andre å velte ut om deres personlige saker på internettet. Æsj, ikke fortvil, det handlet fremdeles om Asia. Jeg har satt en grense et eller annet sted når det kommer til hvor personlig jeg vil være på bloggen, ikke vet jeg hvor den befinner seg, men hver gang jeg holder på å krysse den merker jeg det på en eller annen måte. Litt som å famle seg til mål i blinde, du vet ikke helt når du krysset mållinja, men etter en stund vet du at du mest sannsynlig gjorde det for en halvtime siden. Her kommer i det minste et utdrag av hva Asia lærte meg, resten er for mye å skrive om eller er ennå uoppdaget, så det er sløyfet.

Hva Asia lærte meg: (utdrag)

Om frykten for det ukjente:

Aldri har jeg følt meg så trygg som når jeg vandret gatelangs i mørket i Asia. Jeg mener, hva kan en vietnameser på 1.50 gjøre med en kjempe på 1.71, jeg bare lurer. Jeg er livredd for å spasere i Oslos gater når det er mørkt, men Asia var barnemat.

Alt Lonely Planet ikke vet:

Lonely Planet fortalte meg for eksempel aldri at det beste Asia har å by på er brylluper og gode bekjentskaper med lokale. Boken er perfekt for å sjekke ut hva man burde se, og kan vise deg hvor du bør bo, spise og krysse grenser, men når sant skal sies så lå Lonely Planet for det meste ganske langt nede i sekken og tok opp plass.

Turisme:

Dette lærte vi forsåvidt om på universitet, av en kritserende, rimelig sexy M. P. Elefantridning på elefanter som resten av dagen står bundet til et tre, klåing på neddopede tigere som har fått tennene sine dratt ut (ditt fremtidige profilbilde), og å besøke long necked-befolkningen der de driver med dette som turisme og ikke lenger som tradisjon (for uinvidde: dette er mennesker med metallringer rundt nakken for å strekke den, og fjernes disse, er det høyst sannsynlig at personen som bærer disse ringene dør fordi alle scener i nakken er ødelagt. Mennesker kidnappes og tvinges inn i denne turismen) Det er viktig å sjekke opp så man ikke putter penger i attraksjoner som ikke bør fores med penger, akkurat som man heller ikke skal kjøpe tempeldeler, da mange templer er blitt ødelagt fordi denne turismen blomstrer.

Vann og mat:

Drikk vann. Hele tiden. Gå med en vannflaske i den ene hånden. Bli jenta med vannflaska. Spis frukt også, masse, fordi det er sunt og fordi du aldri kommer til å smake bedre frukt. Om du befinner deg i Mekong Delta, smak på all frukten du kommer over, spesielt Guava og Star Apple. Hold deg unna Durian; Hvis du lurer på hva det er som sporadisk stinker i Asia så er det durian; den ekle, svære, piggete, grønne frukten. Spis lokal mat, den er fantastisk; Spesielt i Laos. Bli vegetarianer. Det eneste argumentet er at KJØTT ER DIGG, og det holder ikke etter å ha lært om hvordan kjøttproduksjon forurenser mer enn trafikk, og om hvordan mennesker utvikler seg til psykopatiske sadister i store dyrefarmer. Hvis jeg klarer å bli det, klarer du det også. Gå på kokkekurs. Ta imot middagsinvitasjoner. Spis rare ting. Ikke spis durian.

Lær av mine tabber:

Noen tabber jeg har gjort er det rett og slett opplagt at man ikke skal gjøre. Neste gang skal jeg for eksempel ikke ta med meg et par gedigne gummistøvler med tanke på å skulle vasse i rismarkene. De ble ikke brukt en eneste gang, jeg vasset i rismarker fordeom, og de var med på å gjøre overvekten en smule flau. Pakk LITE, pakk MINDRE enn det igjen, dropp upraktiske ting (sminke er ut når du backpacker, dessuten renner det av deg), pakk det styggeste du har, kjøp heller de ekstra plaggene du trenger der nede. Husk tamponger om du skal til Laos, der har de bare mini-bind til mini-mennesker.

Man skipper ikke solkrem en eneste dag i Asia, dermed basta! Da er du bare dum.

Ikke forlat vesken din i sykkelkurven mens en mann lokker deg ut på rismarkene for å vise deg hvordan man planter ris.

Skaff deg flere kort enn ditt VISA!!

Møter du mennesker og kjemien ikke stemmer, er det ingen vits i å prøve videre. Mest sannsynlig kommer alt til å bli verre, og jo bedre kjent dere blir jo større sjanse er det for at vedkommende tror at dere skal gjøre alt sammen. Stikk før det er for sent, de liker sikkert ikke deg heller.

Ikke kjør nattbuss, om noe så for opplevelsen, ikke for komforten.

Noen større tabber gjorde jeg vel egentlig ikke.

Noen siste ord:

INVOLVER DEG. Lær noen fraser, det gjør dem overlykkelige. Ikke vær spydig. Ikke tro du er bedre enn dem. Si Xin Chao og Sabaidee tilbake. Svar. Smil. Respekter kulturen. Ta på deg t-skjorta. Slurp når du spiser. Tips hotellene. Tips de gode restaurantene. Prut. Ikke prut når selgerne er supre. Si ja. Bo billig. Ikke ha dårlig tid hele tiden. Ikke planlegg for mye, de beste tingene skjer når du minst venter det. Møt nye mennesker. Vær åpen. Bli lykkelig.

Og så kom jeg hjem, og da forsvant alt som heter skrivelyst og ble erstattet av denne rare følelsen som sikkert alle som har vært ute og reist i en god stund har opplevd, den der “stort, lite”-følelsen jeg før har beskrevet.

Så vil jeg bare si, at jeg ikke liker Norwegian Wood!, og det er bokhandlerne jeg spurte enig med meg i, så derfor fikk jeg anbefalt en de kalte en god Murakami; Oe Kenzaburu. Han er mye kulere. Jeg ble rett og slett skikkelig skuffa. Her har folk drevet å skrytt denne mannen opp i skyene, og så må jeg trøkke meg gjennom 480 sider med circa nada. Jada, han skriver bra, men så bra skriver han ikke at han kan lene seg ene og alene på språket sitt mens han forteller en liten historie som skal strekke seg over så mange sider. Jeg ble litt snurt for at denne boken fikk stjele så mye av min tid, og etterhvert ble jeg nesten sint på han, spesielt når jeg kom over formuleringer som i utgangspunktet var veldig kreative og fine, men det hadde tydeligvis han fått med seg at de var også, og da måtte han liksom draaaa det ut til det ikke var mer igjen å være fascinert av. “Duskregnet falt nesten lydløst på ruten”. Aha, fint! “Som om de var tusen små trommestikkere”. Jess, skjønner hva du mener. “Som små fingre kakker rastløst på et bord” Ja, jeg har skjønt poenget. “Som en blomst som..” JESUS!, greit. Det verste er når man nesten kan se hvor forfatteren har forelsket seg i sitt eget språk. Jeg kan ikke skjønne hvor denne voldsomme interessen for denne forfatteren kommer fra, for dette er jo en av hans beste bøker, eller? Jeg har ikke begynt med hans verste verk? Vi får vel bare være enige om å være uenige, Resten av befolkningen. Men jeg skal lese Kafka on the shore før jeg gir meg, jeg skal det.

Se der, ja. Det var den skrivesperren.

Jeg er tilbake i Oslo, tilbake til gode, gamle venner, tilbake til nye ting jeg må sette meg inn i, tilbake til morgenkaffe, organiserte frokoster, volleyball og parker. Jeg elsker parker! Og selv om det meste er litt rart og følelsene går litt opp og ned, så er jeg sånn helhetlig veldig…

fornøyd.

Ved veis ende: Det siste reisebrevet fra Việt Nam

10 uker ble til 16, 1 land ble til 3, erfaringene gikk fra mange til flere. Om jeg ville vært foruten noen av dagene? Ikke en eneste, ikke engang den der jeg ringte hjem fra Kambodsja, og ville dra sporenstreks. Heller ikke da kuene begynte å presentere seg ved navn i Luang Prabang, bare nesten, men det snakker vi ikke mer om.

Mine føtter ser halvveis ut som to nåleputer; Myggen har nemlig boltret seg en god del der nede, men ellers er jeg halvbrun og sexy med klam hud og for langt kort hår og for kort langt hår. Liten vits var det i å bestille seg løse shortser for jeg har gjort omvendt av det som visstnok er normalt, jeg har nemlig gått NED i vekt, mye på grunn av at mitt VISA-kort sluttet å fungere sånn helt plutselig, og jeg dermed måtte leve på frukt i tre dager, og også fordi jeg er så utrolig veltrent, selvfølgelig, dere kjenner meg.

Da er dere forberedt på mitt utseende, så nå vet dere hvem dere skal skrike etter på flyplassen, mamma og Mia, jeg er hun høye spikeren i burgunderrød one piece med Bushman-sekk på ryggen som ser ut som hun ikke har sovet på et døgn, noe hun mest sannsynlig heller ikke har. (dumme fly, teite cathay pacific, umulige kilroy) Håret mitt ligner en palme som er slått til bakken av en storm. Dere er herved advart, jeg har 17 kilo på ryggen, men kommer fremdeles til å slenge meg i armene deres (se: veltrent)

Du trodde dette var et “Hva har Asia lært meg?”-innlegg, men nei, kort og godt, jeg er elendig på å si adjø i virkeligheten, og jeg ser ut til å også være det på internett. Jeg føler alltid at jeg ødelegger farvel-øyeblikkene, så fæle føles de at jeg er sikker på vedkommende aldri vil snakke med meg igjen.

Jeg gir Asia en klem, det vil si, jeg vandrer gatelangs og suger til meg de siste solstrålene, den siste lukten av støv, kjøtt og vennlighet, jeg smiler ekstra mye og jeg sier Hangaplay og ikke Tam Bíet. Foran meg ligger en mange timers flyreise med altfor mange stopp. Lyspunktet er at jeg skal gjennomgå dette lille helvete med Joy, og at vi denne gangen slipper å sitte 5 timer i Saigon. Vi skal fortelle hverandre hva som skjedde da vi splittet opp og dro hver vår vei. Hanoi – Hong Kong – London, og et sted langt der fremme, men nærmere enn noensinne – Oslo. Det andre lyspunktet er at etter tre dager som sulten begynner selv den ufyselige flymaten i mine øyne å ta form som et luksusmåltid, og det er jo ikke å forakte. Dessuten viser de masse film, så Nova Noir, jeg skal gjøre en liten innsats på filmfronten før jeg entrer cafè Laila!

Asia-oppsummering får dere en annen dag og fra et annet land, nå er det frokost, Ha Noi-øl, og gateinspeksjon, og så drar jeg hjem.