Finnes det egentlig noe mer troverdig enn en pålitelig forfatter? Når du sitter der med boka i fanget, imens øynene løper nedover sidene og sluker sidetall i rekordfart, er det sjeldent du tenker: For en drittsekk, for en løgnhals!
Jeg prøvde i et år å skrive meg ut av skrivingen, ingenting er så overbevisende som fremmedord og setninger som treffer. Jeg klarte det til en viss grad; Jeg skrev om hvilken fremtid (heller mangelen på den) som fantes for en forfatter, dårlig økonomi, men mest av alt handlet det om å rettferdiggjøre at jeg aldri kommer meg vekk fra Blindern. For som jeg skrev: Det er ingen som egentlig liker Blindern. Blindern er noe man må igjennom, et middel for å oppnå det man virkelig vil. Og det skal du også gjøre. Du trenger noe å falle tilbake til.
Jeg skrev det så åpenlyst og drømmedrepende at jeg trodde på det selv helt til jeg fant den logiske bristen. Jeg bruker ikke Blindern som et middel til å oppnå noe som helst; isåfall måtte det være en bachelorgrad, og jeg kunne ikke brydd meg mindre om denne graden var i litteratur eller astronomi; Jeg vil ha en grad som alle andre, en grad jeg ikke kan bruke til en dritt fordi det er ingen linje på Blindern som støtter opp om den barsnlige drømmen om å bli forfatter. “Hva studerer du” er den nye “hvor mye tjener du i året?”. Noen ganger skulle jeg ønske at verden hadde et like snevert syn på hva et menneskeliv skal inneholde; Nemlig penger. For jeg har masse penger! Jeg eier ikke økonomisk oversikt, men det er så mye penger der hver gang jeg logger på.
Jeg er en feiging, det har jeg alltid vært. Jeg slutta på turn fordi jeg ble for høy, og dermed fikk fallhøyden fra bom og skranke en skremmende økning. Jeg studerte bedøk fordi jeg ville bli blåruss. Jeg bruker ett år på å få frem at jeg er forelsket i noen (vedkommende har selvsagt visst det i elleve måneder allerede), og jeg setter heller strek over prosjekter enn å fullføre hvis det oppstår komplikasjoner. Derfor gidder jeg heller ikke å forelske meg. Dessuten tar det altfor mye tid, og tiden – har jeg oppdaget – kan brukes til langt mer viktige ting enn å gå rundt som en rødmende zombie.
Jeg prøver til tider å skrive av meg skrivingen ennå. Mitt rådende argument er at jeg suger i å skrive, grammatikalsk sett. Ikke vet jeg hvor det skal settes komma heller, og jeg skriver semikolon der jeg synes det ser flott ut; Det er rart med det. Jeg leser og skriver, leser og skriver, men ordforrådet mitt ser ut til å holde seg på det samme banale nivået. Nå prøvde jeg å finne et annet ord for banal, men jeg fant ikke en dritt. Her kunne jeg skrevet ekskrement.
Skuddet mot denne hypotesen er derimot at jeg leser om forfattere som sliter med akkurat det samme. Refusjon, grammatikk, tegnsetting; Forfattere jeg respekterer. Alt tyder på at jeg er en normal, til tider refusjonert, tvilende, feig kommende forfatter med en drøm som bare tar litt tid, krever litt mer selvdisiplinert (nåhåhå, DET er en utfordring) arbeid. Skrivingen min har gitt meg like mye penger som Stephen King fikk da han var på min alder, så jeg vil si jeg har en lysende fremtid.
Jeg skriver meg inn igjen (nå gjorde jeg som jeg hater at andre gjør; nevner tittel i brødtekst). Som forfatter kan du fint drepe eller dyrke drømmen din bare ved å skrive om og rundt den. Ingen er så overbevisende som meg, og alt du skriver føles sant og klok. Men du kan lure alle andre enn deg selv, fordi uansett hvor mange argumenter som taler imot har alltid skrivingen en kraftigere stemme. Den skriker som en liten unge ved siden av de rasjonelle imot-ene, og den stopper ikke før du setter deg ned for å die den. Jeg har alltid tenkt på en muse som en slags fe som svever rundt i rommet, eller kanskje en kroppslig velkomponert mann, eller en lat kvinne som ligger i senga å bare med blikket får de vanvittigste historier til å strømme imot deg, men jeg tror musen er denne lille irriterende drittungen som skriker til den får viljen sin; Den forteller deg når noe er galt, og når du er på riktig vei smiler den det tannløse smilet sitt som i et: resten får du gjøre sjæl
Jeg har skrevet meg ut for lenge, men nå har jeg skrevet meg så langt inn at det føles som om det ikke finnes noen vei tilbake. Jeg har lagt for store drømmer til at de kan reverseres. Det er et sjansespill, jeg vet det, og jeg hater spørsmålene om utdanning. Innse det, det er ingen som er upåvirket av andres meninger. Derfor gjelder det å ha så få venner som mulig. Kanskje er det derfor jeg sitter mer bak lukket dør enn noensinne; Ingen minner meg på at jeg ikke er i ferd med å fullføre en bachelor, ingen sier at jeg må ha noe å falle tilbake til. Jeg gjør det som kreves av meg på Blindern, intet mer. Jeg består, folk rundt meg er fornøyde, og når jeg kommer tilbake, etter fem eksamensøl og med enda et semester i møte, setter jeg meg ned her foran tastaturet, og studerer som ingen annen.
(nå må jeg avslutte denne friskrivingen, og pakke til Paris.)
