Til Sophie

Sophie sier at hvis jeg skriver varmt om henne så skal hun printe det ut og henge det på veggen sin. Jeg forventer at dette blir gjort!

Jeg ble kjent med Sophie da jeg begynte å jobbe som stuepike på motorhotellet. Jeg syntes Sophie virka som en småoverlegen snerpefitte og hun syntes jeg var stusslig. Så hvordan i hamperæva ble vi venner, sier du – sier jeg.

Nei, altså. Vi var vel egentlig bare litt sånn”ment to be” da, vet du. Av en eller annen grunn er det ofte slik at jeg enten misliker eller ikke finner tonen med mennesker som det senere viser seg at jeg blir veldig god venn med. Det var vel også tilfellet her.

Sophie er ei søt, lita, gul tøtte med svart hår, brune øyne og med en liten fasit på livet, i lomma. For hu er litt sånn – at slik skal det være – og slik skal det ikke være. Når noe så krasjer med livsfasiten hennes har Sophie dessverre en tendens til å bli litt forvirra og usikker mens jeg prøver iherdig å overbevise henne om at livet aldri blir helt som man hadde tenkt seg. Men hey, jeg skulle gjerne vært litt slik selv iblant. For er det noe Sophie har, er det orden!

Og er det noe Sophie virkelig misliker, er det folk som ikke holder avtaler. Ikke bryt avtaler med denne jenta, for uansett hvor uskyldig hu ser ut, kan hu bli like hissig som en liten håndgranat.

Så… Etter at Sophie og jeg ble gode venner, har vi ledd sammen, vært på gråten sammen (det hørtes da veldig rart ut), vaska rom sammen og snakka om alt og ingenting sammen. Dessuten er det veldig kjekt å ha en venn som Sophie i perioder hvor livet er litt vanskeligere enn vanlig, for da spaserer hun like gjerne opp til deg med tre sjokoladeplater og en haug med oppmuntrende ord.

Sophie er en nydelig kombinajon av et gla’menneske, et minefelt, mye følelser, masse omtanke og fargen gul.

Jeg er veldig glad i deg Sophie, du er herlig