2008 – The Beginning.

Again.

Syv timer og ti minutter; Det er tiden som er igjen før alt skal forandres. Før nabodama legger om kostholdet og blir slank. Før kameraten min begynner å jogge rundt Bugårdsdammen. Før vi alle blir bedre mennesker. Før rakettene eksploderer på den stjerneklare himmelen for å signalisere at nå, nå kan du sette igang. Nå er all bagasje redusert og vil ikke engang fylle din minste håndveske.

Forsetter; Du kan lage dem 1. juni, 24. mars, 15. august, når du vil, men vi har bestemt oss for å ha èn dato for disse mange forsettene, nemlig 1. januar i det slaget slår 00.00.

Her er noen av mine:

1. Gjøre en god innsats på skolen.
2. Gjøre en god innsats på jobben.
3. Ta lappen (helst etter 18. mai, slik at jeg kan tilbringe russetiden med å sitte i bakenden på bilen og drikke øl)
4. Gå inn for å bli god en god danser.
5. Male mer, tegne mer, skrive mer.

Ellers skal jeg være som før; Omtenksom, behjelpelig, uegoistisk og ikke helt rekti navla.

Jeg har mine tvil angående “Godt nytt år, godt nytt liv” og vil heller kalle det “Godt nytt år, god forbedret fortsettelse på ditt gamle liv”, men i kveld skal jeg la refleksjonene ligge, både fordi jeg ikke har tid til å skrive dem ned og fordi jeg på ingen måte gidder å komme med noe som helst oppgulp i kveld. Jeg skal kose meg masse og håper dere gjør det samme.

Ingen oppsummering av 2007 altså? Nei, det har jeg ikke tid til, jeg skal nemlig dra på finstasen og spise god mat!

Så ha et godt nytt år og velg dine nyttårsforsetter med omhu, de kan tross alt ikke endres før i 2009, når det hele starter om igjen.

Maikens Vrede

“Det er ikke akkurat så mye grøde i denna bloggen hennes.”

Det går rykter om at jeg ikke lever opp til bloggnavnet mitt, og etter en nærmere inspeksjon må også jeg innrømme at Maikens Grøde inneholder skremmende lite av det forventede grunnelementet, nettopp grøde. Jeg vil dermed konkludere med at jeg sterkt bør revurdere navnet på bloggen min. Dette byr meg mye imot for jeg må si at jeg er nok den største fan-en av mitt eget bloggnick, men jeg tenkte dessverre lite på sammenhengen mellom nick og hverdag, og heller på at det ville fungere som et morsomt og innbydende navn.

Jeg ser, etter å ha lest igjennom min egen blogg, at for lesere må jeg fremstå som en gjennomsnittlig snerpete og negativt innstilt fitte (beklager ordbruken, mormor) med fantasier rundt depressive temaer som begravelse og teite gutter (som de fremdeles kalles når de er på min alder), men sannheten er at jeg er, som beskrevet under “Maiken”, ei skikkelig gla’jente. Jeg er det!

Så hvorfor fremstå som en pottesur gneldrekjerring i bloggen?

Av en eller annen grunn kan jeg faktisk ikke huske å ha skrevet om noe skikkelig koselig. Jeg skriver ikke om juleverksteder, stevnemøter, kjærester eller hyggelige familiesammenkomster. Når jeg opplever noe fint, skriver jeg ikke noe om det. Hvorfor? Nei, du, det vet jeg faktisk ikke, men de dagene jeg har hatt det fint, går jeg hjem, hopper rundt av glede og sovner med et smil om munnen. De dagene jeg er irritert, går jeg hjem, river frem pc-en og hamrer løs på tastene, for så og igjen sovne med et smil om munnen. Blogging gjør meg glad igjen. Jeg er visst blitt glad i bloggen min. Og bloggnavnet likeså.

Til gjengjeld syter jeg svært sjeldent i min ikke-virtuelle hverdag. Se så blid. For ikke å snakke om: se så fin genser!

Jeg har finfin familie, et knippe ordentlige gode venner, gryende ambisjoner og jeg er mildt sagt glad i livet jeg lever, selv om det ikke kommer til syne her i bloggen. Jeg vil ikke endre bloggnicket mitt, jeg er rett og slett blitt for glad i det til å plutselig skulle bytte det ut med noe annet. Jeg får heller prøve å putte inn litt go’ord og positive refleksjoner her og der og på den måten gjøre litt opp for hærverket mitt.

Jeg bryter nå det negative inntrykket og ønsker dere alle en fortsatt god jul! Og avslutter med et løfte om også positive refleksjoner i påfølgende blogginnlegg.

Maiken avkrefter en myte

“Jenter er kompliserte!”

Den teorien kan dere stikke langt oppi ræva deres, selvmotsigende rektumtryner ;(

Hva viser hun til: Egne erfaringer.

Gidder hun utdype det i dag? Nei.

Sur og tverr? Ja.

Nå har det seg slik..

..at jeg kun har skrevet om hverdagslige hendelser i det siste og dette har jeg tenkt til å fortsette med litt til. Julestress legger nemlig demper på kreativiteten min og tvinger meg til stuebordet for innpakning av gaver. Ikke det at det ikke er noe moro, jeg elsker å pakke inn gaver, men det resulterer ofte i meningsløse bloggposter, om jeg i det hele tatt rekker å skrive noen.

Idag tenkte jeg derfor å oppsummere gårsdagens tur til synagogen i Oslo.

Hele klassegjengen gleda seg skikkelig. Jeg velger å tro at synagogen ikke var høydepunktet, men de timene med juleshopping de fikk til disposisjon etter besøket. Selv var jeg nemlig fast bestemt på at her skulle det ikke shoppes, men læres! Dessverre viste dette besøket seg å være ubeskrivelig kjedelig og langtekkelig, så jeg sovna; med hodet halvt oppå koranen foran meg.

Etter en fem minutters lur, våkna jeg igjen med en saftig koran-stripe på venstrekinnet, og noen få minutter senere slapp vi ut av synagogen uten å ha lært så spesielt mye noen av oss. (med unntak av dramaelevene såklart, som stilte så mange spørsmål at foredraget ble betydelig lenger)

Videre spaserte vi rundt i Oslocity, og jeg fant en finfin kamerabutikk med en finfin ekspeditør. Etter å ha sikla åpenbart på ei linse og diskret på ekspeditøren, ble jeg dratt med inn i diverse klesbutikker der det senere skulle vise seg at jeg måtte trosse løftet mitt om ikke å kjøpe noe.

Så nå har det seg slik at jeg sitter her med en t-skjorte, en genser, en kjole og jeg spiste så mye i går at jeg fremdeles er mett. Dessuten er jeg nesten like uvitende om jødedommen nå som jeg var før jeg besøkte synagogen. Nesten.

Visste du at jøder ofte kjøper to kjøleskap for å skille kjøtt og melkeprodukter?

Bilder fra Trondheim

..men ved og julepynt er ennå ikke på plass. Det er kaldt ute, men ingen snø. Det er ikke så altfor mye å si i dag, derfor vil jeg slenge med et par av de nyeste bildene jeg har tatt.

Det har seg nemlig slik, at min venninne og jeg var i Trondheim i helga. Nydelig by! Nydelig uteliv! Og opplevelsen har virkelig styrket tanken om å studere der. Jeg mener, se her da!

Vi var en tur i Trikkestallen, der var det virkelig liv laga. Hele Trondheims skateverden hadde samla seg til konkurranse, og ettersom dette var første gang jeg tok bilder av mennesker i ekstremfart, ble ikke bildene så altfor gode.

Skate

Rasmus

Hurra for meg!

Der kom de inn med frokostbrett, gaver og et sprakelys som utløste en fanfare i forbindelse med min bursdag (også kalt brannalarm) Og alt var rett og slett fint og flott. Starta seint på skolen gjorde jeg også! Det begynte å tute (igjen: min meldingslyd) på mobilen klokka 12 på natta, og siden det har jeg fått bursdagsmeldinger jevnt og trutt og jeg synes det er så kooooselig.

Så for dere som synes blogg med smilefjes er irriterende Det er bursdagen min, så jeg får lov! Dessuten er jeg nå 18 og vet selvfølgelig uhyre mye mer enn det jeg gjorde i går!

Så hurra for meg! Og Lise, Marius og Jeanette også såklart!

Jeg må gå, jeg har en myndighetsdag å feire!

Pokker

Det er 2. desember, regn og Barnas Superjul som julekalender.

Frykten for de eldre

Jeg tipper hun er rundt 80 år. Hun er krokrygget og jeg kan fra bakerste rad skimte de 23 pensjonskronene hun legger fram for bussjåføren. Bussen er full og samfunnet befaler: Reis deg og gi henne plassen din.

Jeg har alltid gjort det. Men to ganger har jeg fått en veske i brystet og beskjed om at “NEI, jeg klarer da å stå!”. Det er ikke så lett bestandig; Det å skulle leve opp til samfunnets forventninger og samtidig la være å fornærme enkelte eldre. Et etisk dilemma. Jeg har valgt å sitte og heller håpe på at noen andre reiser seg. Derfor sitter jeg bakerst, for ellers har den dårlige samvittigheten min en tendens til å skylde over meg akkurat idet det eldre mennesket passerer setet mitt. Da er en samfunnsregel brutt og personen er enten fornøyd med at han/hun får gå i fred uten spørsmål, eller sur og tverr fordi dagens ungdom ikke har lært seg de grunnleggende høflighetsprinsippene.

Jeg undres om ungdommen på radene foran meg tenker det samme. Noen vrir seg som i usikkerhet. Eller kanskje de bare setter seg litt mer til rette i setet. Men så er hun forbi dem og de er rolige igjen. Kan hende har de dårlig samvittighet, men ansvaret ligger nå hos oss lenger bakover.

Hun er midt i gangpartiet på bussen.

For hver rad hun tregt passerer, skapes det stadig større usikkerhet i den bakerste delen. Jeg er ikke alene. Planen vår gikk i vasken og hun fortsetter sin vandring forbi radene, nærmere. Det er ingen vei tilbake. Det er point of no return og konflikten må, om få rader, få sin løsning. Det er en spenning på høyde med klimakset i en thriller baki her.

Så reiser hun seg. En jente, fem rader foran oss. Den eldre damen tar imot plassen. Vi er lettet, senker skuldrene og lener oss tilbake.

Jeg tenker som så at den jenta var heldig. Den dagen hun får en veske i brystet, sitter hun her, bak med oss andre.

…En litt vel overdreven (både i spenningen og i fordommen jeg egentlig ikke har mot eldre) beskrivelse av en tidligere busstur, skrevet i klassisk Hollywood dramaturgi..