Kjære Mormor.

I anledning min mormors bursdag (29.01.08) vil jeg gjerne skrive litt om henne.

Mormor er søt, hyggelig, morsom, omtenksom, hjelpsom og selv uten sminke så ser hu bedre ut enn Oprah.

Mormor er dama/rypa som foreslo at jeg burde studere journalistikk og den tanken har jeg nå holdt fast ved i snart to år.

Mormor har alltid så koselige juleverksteder og enda koseligere julebord.

Mormor er alltid positiv og en skikkelig gledesspreder.

Mormor er flink til å lytte og gir gode råd.

Mormor er god til å ta bilder, god til å tegne og male og en reser på Photoshop.

Mormor er en fantastisk person med en så stor haug med varme inni seg at hu fungerer som jordas mest effektive panelovn.

Tusen takk for mamma, takk for de hyggelige familiestundene, for at du satte meg på riktig yrkesspor, for all rosen, alle de oppmuntrende ordene og all omtanken du har for alt og alle. Og takk for den røde trebukken jeg fikk på julebordet, jeg glemte nemlig å si det.

Jeg er veldig glad i deg, verdens beste mormor.

På forhånd, takk.

Kan dere være så snille å ta med dere underbuksene deres når dere forlater hotellrommet?

Kvinnen som elsket “Mannen som elsket Yngve”

Det er ikke lenge siden jeg ble ferdig med denne boka og jeg må ærlig innrømme at denne lettleste boka med alt annet enn et sjarmerende og pent ordspråk faktisk er noe av det bedre jeg har lest.

Obs: Ikke les videre hvis du har tenkt å lese boka, se filmen eller begge deler (helst begge deler og helst boka først og filmen etterpå – slik det skal være) og ikke tør å få en smakebit av den.

Tore Renberg har ikke egentlig skrevet en bok om homofili, men i hovedsak en strålende bok om oppvekst, forelskelse, om konflikter, om ungdommens visshet (ja, den, ja) og om hvordan valgene vi tar også påvirker menneskene rundt oss. Han beskriver forelskelsen som et slags monster uten grenser for hva det kan finne på. Alt hovedpersonen, Jarle, er glad i setter han til side, og det for å komme nærmere Yngve. Han svikter sin mor, som han elsker så høyt, han unngår sin intelligente kjæreste, Kathrine, og han vrir seg unna viktige bandøvelser, til stor ergrelse for Helge, hans bestekamerat, og setter igang så mye styr at livet hans blir et reint kaos. Alt for Yngve. Alt på grunn av dette forelskelsesmonsteret. I tillegg kjemper Jarle og moren en bitter kamp for å få overtaket på hans far som dukker opp innimellom, aldri invitert.

Boka ble utgitt i 2003 og det ble spådd at filmen skulle komme en gang i 2005 eller 2006. Nå, først i februar, 15. februar for å være helt korrekt, kommer den og den bør dere få med dere! Og for dere som ikke har lest boka, men allikevel har tenkt å se filmen uten å lese dette mesterverket først, dere kan rett og slett ikke karakteriseres som noe annet enn en gjeng “late, kapitalistiske duster,” altså. Det er bøker på biblioteket, ok? Jeg leverer min i morgen så kan dere krangle om den.

Og her er traileren.

Om jeg gleder meg? Visst faen, Jalla!

Fordi vi ber om det

Jeg er så lei av pupper og mus. Jeg er så lei kvinnelige kjønnsorganer som blir trøkt så til de grader opp i kameralinsa slik at de ligner en ihjæltråkka rhododendron. Jeg vil ikke se sånt med mindre jeg setter på en pornofilm og det er ikke det jeg gjør når jeg prøver å se en tv-film som går før klokka 00.00. Reklamepausene er reine marerittet for tida og det er mange av dem. Skal du se en film på tv3 blir du nødt til å slite deg gjennom hele seks reklamepauser og da kommer du ikke unna blomstene. Jeg blir uvel hvis jeg ser en Dirty Work reklame til. Jeg vedder på at hvis jeg slår på tv-en nå så er det en sånn reklame der.

*sjekk*

Ok, jeg tok feil. Ingen Dirty Work reklame, men der går det til gjengjeld ei dame ved navn Angelica. Angelica er enten veldig flink til å pusse tennene sine, eller så har hun bleket dem. Dessuten eier hun ikke et gram fett, og det gjør ikke noen av de andre som går der på catwalken heller, – svosj – After Eight! Det så godt ut, men jeg kan ikke spise sånn hvis jeg skal bli catwalkmodell – svosj – MaxFactor foundation. Skap en illusjon. Vær vakker! Vær deg selv. Ja, med andre ord, klin det skvipet her i trynet og du blir både deg selv OG vakker. – Men hva synes du om at kiwi har fjernet momsen på frukt og grønnsaker egentlig? Fint, er det ikke? “Herlig,” tenker du, og håper det er billigere enn After Eight.

Så dumme vi er. Satt på spissen selvfølgelig, ikke alle er like påvirkelige, men vi har akkurat nok påvirkelige mennesker som skal til for å skape en gedigen etterspørsel. Vi blir fristet, kjøper, vil ha mer og mediene roper “hurra” og fortsetter å fronte jenter som sexobjekter og sminkedukker. Og vi lar oss påvirke. Og så sutrer vi litt etterpå. Jeg kan ihvertfall se en stor grad av selvmotsigelse her.

Det er litt synd at det virker som om noen kvinner ikke tror de har verken intelligens eller andre indre kvaliteter å skilte med. Men igjen så er det jo de som ikke har det, må jeg innrømme, når jeg nå akkurat så reklamen med Lene Alexandra som synger “hvert tredje søk er gratis”. For man kan faktisk høre henne der hun mumler mellom puppene sine. Helt sant.

Influensamusikk

Musikk som ikke gjør hodepinen verre

• Across The Universe – I Want To Hold Your Hand
• Feist – Secret Heart
• Stone Sour – Through The Glass
• Van Morrison – Someone Like You
• Imogen Heap – Shine
• The Roots – Seed 2.0 – Jeg klarer bare ikke å få vondt i hodet av den!
• Coldplay – The Scientist
• Sarah Brightman – Scarborough High
• Sick Puppies – All The Same
• Plumb – God-Shaped Hole
• Jewel – Adrian (må advare om at sangen er så pen at den kan føre til hulking, noe som igjen kan føre til at du føler deg mye verre)
• Minnie Ripperton – Loving you (vil anbefale at du holder deg for ørene fra 0.58 – 1.01, fra 2.00 – 2.03 og fra 3.01 – 3.04)
• Gary Jules – Mad World
• Michael Bublè – (You’re Not) Lost
• Jason Mraz – Life Is Wonderful
• Joss Stone – L-O-V-E (som den fjortisen jeg ennå er har jeg min fulle rett til å like denne)
• The Kelly Family – Mama
• John Farnham – Burn For You
• Jewel – Near You Always
• Chantal Kreviazuk – It Feels Like Home To Me
• Kelly Family – I Can’t Help Myself
• Cranberries – Dreams

Litt oppmuntring til kvinnene her i verden!

Er du deprimert, sky og redd for å vise kroppen din? Har mediene fått deg til å tro at du ikke ser bra ut? Fortvil nå ikke! De har dårlig samvittighet og viser deg nå hvordan du kan se bra ut naken! Og det hele er latterlig enkelt!

Hvis du bare:

• Påfører trynet ditt en kilo makeup

• Snurper munnen din litt sammen

• Lukker øynene i et halvpornografisk blikk.

Det har jeg sett på how to look good naked, den beste informasjonskilden i verden :———-) Så la oss sette igang, vi kvinner har da nok av tid vi kan bruke til å sminke oss hver gang vi skal kle oss nakne.

Jeg, som ikke orker dette strevet, sover selvfølgelig med klærne på.

Overalt hvor jeg surfer!

Mang en gang har jeg vært lei Pia Haraldsen. Så ofte har jeg syntes Kristian Valen ble for mye. Dorthe Skappel har virkelig gått meg på nervene og jeg rister oppgitt på hodet når Lene Alexandra shaker bobleplasten sin. Men denne dama begynner jeg virkelig å bli lei av!

Jeg undres

Jeg lurer på hvorfor folk ikke heller engasjerer seg istedet for å sutre over at ingenting nytter.

Jeg lurer på hvorfor Sean Connery bare blir penere og penere med åra.

Jeg lurer på når man slutter å være barn? På hvilket tidspunkt? Er det når man slutter å lage snømenn? Eller er det når man ikke lenger klarer å lage dem lenger? Jeg lagde en i går. Er dette et barns verk? (Det er en arm altså, jeg lover!)

Jeg lurer på hvordan folk orker å se på Hotel Cæsar.

Jeg lurer på hvorfor jeg gråter av Hollywood-filmer og sjeldent gjør noe mer enn å vende smilebåndet nedover når jeg er lei meg.

Jeg lurer på hvorfor enkelte mennesker må se opp og klamre seg til noe de ikke engang vet finnes. Alle vet at man sjangler mye mindre om man ser rett fremfor seg.

Jeg lurer på hvor livet vil føre meg hen.

Jeg lurer på hvorfor det er så kult for pubertale gutter å komme i buksene våres på første date. Er ikke det litt pinlig? Jeg trodde det var kult å holde ut lenge.

Jeg lurer på om det finnes noen der ute som har like dårlig retningssans som meg.

Jeg lurer på hvorfor jeg alltid føler et sterkt behov for å si “nei” hver gang alle andre sier “ja”.

Jeg lurer på hvorfor folk synes døgnåpent alkoholsalg er noe å kjempe for. Er det vanskelig å handle det du skal ha før det stenger?

Jeg lurer på hvorfor jeg drømmer om slørhaler som prøver å ta livet av meg med brevåpneren jeg lagde i 9. klasse.

Jeg lurer på hvorfor så mange mennesker kjøper Se og Hør.

Jeg lurer på hvorfor så mange journalister virker hovne og blærete. Jeg vil ikke bli sånn.

Jeg lurer på hvordan det skal gå med bloggen min nå når alt skolemaset begynner, noe som vil si at jeg kun har tid til å skrive i helgene, noe som igjen vil si at blogginnleggene mine kommer til å skrives når jeg er under påvirkning av skogsbærcider, herljunga og vodka citrus.

iPod til en femtilapp

Fordi den er ødelagt, sier du? Nei. Lite minne? Nei. Med riper? Nei, nei og atter nei. Det er ikke noe galt med den. Og her er det heller ikke snakk om reklamasjon, men om verdien mennesker gir sine egne eiendeler.

Som dere sikkert vet, og godt mulig også har erfart, er det lett å glemme igjen diverse reisesaker på hotellrommene. Det er ikke sjeldent vi ramler over gamle boxere (som i underbukser, ikke bikkjerasen, jeg er usikker på hvordan det skrives), mobilladere, tørkler og noen ganger også iPod-er. Det vil med andre ord si at vi begynner å få en liten samling av diverse gjenglemte saker oppe på lintøylageret fordi folk ikke gidder hente dem.

Men så la jeg en gang merke til, da jeg var ferdig for dagen, at det i resepsjonen lå igjen et lite og blomstrete sjal ikledd en hentelapp. I mitt liv som stuepike har jeg aldri sett noe så, i mine øyne, verdiløst, bli etterlyst. Det var da jeg kom til å tenke på disse iPod-ene til nærmere 1500 kr hver som ligger slynget sammen i den gråhvite boksen oppe, med ledninger så lange at de kan slenges både en og to ganger rundt halsen uten at iPoden ville gitt fra seg så mye som et lite rykk i bukselommen. Men dette lille sjalet hadde altså noen tatt seg bryet med å etterlyse. Dette lille sjalet som sikkert ikke rakk mer enn en runde rundt halsen, var det faktisk noen som savnet. Dette lille sjalet som du sikkert kunne fått på Veromoda for en femtilapp. Men nå var det faktisk iPod-ene oppe i den gråhvite bøtten som lekte femtilapper og ikke utgjorde noen større verdi enn et par hundre kroner.

Hvilke mennesker er det som glemmer duppeditter for 1500 kroner på rommet sitt for så å ikke etterlyse dem? Finner de en Ipod med et minnekort på 8 GB uinteressant? Eller er de bare så (kvalmt) rike at de tenker: “pytt pytt, 1500 fra eller til er vel ikke så mye”.

Jeg beundrer derimot disse menneskene som etterlyser slike småting som dette sjalet. Ikke fordi det er billig skvip som tilsynelatende ikke betyr noenting. Men fordi at for å faktisk gidde å etterlyse slikt billig skvip må de mest sannsynlig ha knyttet visse følelser og kanskje minner til det.

Og personen som kommer inn og henter dette sjalet, vil ikke være ikledd en svindyr pelskåpe, ei heller en Replay-bukse og Paul Frank-genser, den vil ikke ha borrelås på skoa, men lisser, og den vil si “tusen takk” og ikke “takk”.

(Ja, jeg har dessverre fordommer mot litt for rike mennesker, men de stemmer så altfor ofte.)