iPod til en femtilapp
januar 4, 2008 
Fordi den er ødelagt, sier du? Nei. Lite minne? Nei. Med riper? Nei, nei og atter nei. Det er ikke noe galt med den. Og her er det heller ikke snakk om reklamasjon, men om verdien mennesker gir sine egne eiendeler.
Som dere sikkert vet, og godt mulig også har erfart, er det lett å glemme igjen diverse reisesaker på hotellrommene. Det er ikke sjeldent vi ramler over gamle boxere (som i underbukser, ikke bikkjerasen, jeg er usikker på hvordan det skrives), mobilladere, tørkler og noen ganger også iPod-er. Det vil med andre ord si at vi begynner å få en liten samling av diverse gjenglemte saker oppe på lintøylageret fordi folk ikke gidder hente dem.
Men så la jeg en gang merke til, da jeg var ferdig for dagen, at det i resepsjonen lå igjen et lite og blomstrete sjal ikledd en hentelapp. I mitt liv som stuepike har jeg aldri sett noe så, i mine øyne, verdiløst, bli etterlyst. Det var da jeg kom til å tenke på disse iPod-ene til nærmere 1500 kr hver som ligger slynget sammen i den gråhvite boksen oppe, med ledninger så lange at de kan slenges både en og to ganger rundt halsen uten at iPoden ville gitt fra seg så mye som et lite rykk i bukselommen. Men dette lille sjalet hadde altså noen tatt seg bryet med å etterlyse. Dette lille sjalet som sikkert ikke rakk mer enn en runde rundt halsen, var det faktisk noen som savnet. Dette lille sjalet som du sikkert kunne fått på Veromoda for en femtilapp. Men nå var det faktisk iPod-ene oppe i den gråhvite bøtten som lekte femtilapper og ikke utgjorde noen større verdi enn et par hundre kroner.
Hvilke mennesker er det som glemmer duppeditter for 1500 kroner på rommet sitt for så å ikke etterlyse dem? Finner de en Ipod med et minnekort på 8 GB uinteressant? Eller er de bare så (kvalmt) rike at de tenker: “pytt pytt, 1500 fra eller til er vel ikke så mye”.
Jeg beundrer derimot disse menneskene som etterlyser slike småting som dette sjalet. Ikke fordi det er billig skvip som tilsynelatende ikke betyr noenting. Men fordi at for å faktisk gidde å etterlyse slikt billig skvip må de mest sannsynlig ha knyttet visse følelser og kanskje minner til det.
Og personen som kommer inn og henter dette sjalet, vil ikke være ikledd en svindyr pelskåpe, ei heller en Replay-bukse og Paul Frank-genser, den vil ikke ha borrelås på skoa, men lisser, og den vil si “tusen takk” og ikke “takk”.
(Ja, jeg har dessverre fordommer mot litt for rike mennesker, men de stemmer så altfor ofte.)
Enkelte tar litt for lett på det, ja.
Jeg ville ærlig talt blitt glad for en ipod, jeg…
Tankevekkende –
Skulle ønske du fikk sett hvem som hentet det, og beskrev henne (eller kan det være en han?) for oss!
Godt nytt år på bloggen Maiken. Igjen en meget god ide, godt skrevet som vanlig, men noe negativ vinkling har du vel denne gangen også.
Ellers er jeg er helt enig med deg.
Kan du glede din mormor med at du lar skjerfet og dets eier komme enda mer i fokus, og at du skriver en annen historie ut i fra dette synspunktet?
Klem fra meg.
Virrvarr: iPod er flotte greier, spesielt for sånne musikkfrelste mennesker som meg selv. Og hvis du vil ha en, kan du alltids stikke innom hotellet og si du har glemt igjen en
Randi: skjerfet er henta, og jeg fikk dessverre ikke se vedkommende ;(
Mormor: Jeg skulle gjerne skrevet en historie om det også, men som sagt fikk jeg ikke sett personen. Det her var nu litt mer positivt iallfall!
Jeg snublet over denne bloggen og falt for den, så jeg tok meg friheten å lenke. Som den litteratur- og ordspillnerden jeg er, var det selvfølgelig tittelen som først fanget min oppmerksomhet.
Den var mye mer positiv.
Du skriver som jeg har sagt tidligere meget veldig , svært bra. Velg selv. Det er lov å bruke fantasien også Maiken. Alt du skriver må ikke stemme oversens med virkeligheten.:-)
Kristin: Det er helt OK
Veldig koselig at du likte den! Jeg måtte jo såklart sjekke ut din også, og du skriver utrolig morsomt 
Heisann!
Ja dette blir nok en blogg jeg også kommer til å besøke igjen.
Så til saken. Jeg undrer meg også stadig hvordan folk klarer å glemme igjen ting uten å etterlyse det en gang. Kan det være at de er så distré eller likegyldig at de engang ikke har kontroll på hvor de hadde vært.
Og dette skjerfet, tenker jeg har stor verdi hos den som glemte det.
Selv glemte jeg ei matskål til hunden min på et hotell. Oppdaget det og gikk tilbake for å etterlyse den.
”Ja visst har vi funnet den, versågod. Du trenger ikke en mobillader også kanskje? Vi har så mange…”
Jeg fikk med meg et par stykker før jeg gikk. Tror jeg hadde blitt sprø dersom jeg hadde glemt mobilladeren, men så hadde jeg vel gjort som alle de andre, stukket innom nærmeste aktuelle sjappe og kjøpt meg en ny
Eugenie: Hei! Det var hyggelig. :–)
Nettopp! Det er jo tross alt kun snakk om “et par hundrelapper”. Ikke noe stress altså!
Så har vi denne typen mennesker jeg har vært borti også: Jeg har en iPod med 30 GB, men jeg har liksom fylt den opp. Jeg hører ikke på halvparten engang og jeg gidder ikke slette sangene for det er stress, derfor kjøper jeg meg en ny
Ah, shoot me!