Firkløvere visner også

Jump to Comments

Det mest tause øyeblikket som finnes: Stillheten som plutselig kommer etter å ha hatt en ivrig samtale. Den er så plutselig at de fleste som er involvert i samtalen, knekker sammen av latter.

Det var annerledes nå. De herlige samtalene utgjorde en periode og perioden var tilbakelagt for lenge siden, etterfulgt av denne perioden vi var i nå, som vi hadde vært så alt for lenge i og som vi forgjeves prøvde å komme oss ut av. Stillheten, som ikke lenger var overraskende og morsom.

Vi gjorde alt sammen, var en gjeng, vi kalte oss firkløveret. :symboliserer sjeldenhet, ønsker og lykke. Barnslig kan hende, men så gikk vi bare i åttende klasse. Vi var to bestevenn-par som klengte på hverandre for å beskytte oss mot omverdenen. Litt reservert, vi var jo tross alt ungdommer, usikre på oss selv og alle andre. Da min bestevenninne og jeg møtte de to andre fant vi ikke bare tonen, vi fant noe som var begynnelsen på et skikkelig solid vennskap, og skilles skulle vi aldri. Det lovet vi hverandre.

Det var syvogtyve bjelker i hyttetaket og jeg hadde en mistanke om at de tre andre hadde notert seg det samme.

Gjennom tykt og tynt holdt vi sammen, overbevist om at vi hadde et vennskap sterkere enn noen andre hadde hatt, og kanskje var det også sånn, for vi delte alt, vi var ærlige overfor hverandre og støttet hverandre hvis verden ble vrang, noe den ofte ble i en slik fase i livet. Ungdomstiden var vanskelig. Det handlet om å ta de riktige valgene, det handlet om å få gode karakterer og samtidig skulke litt for ikke å virke som en komplett “geek”, og det var om å gjøre å veie 48 kilo (det sa Mona og Mikkel) og få mensen først. Deretter var det første mann til mølla for å krøste jomfruhinna med en tampong. Gjerne tampax, ellers var du rimelig ekkel. Men vi hadde, i den sammensveisa gjengen vår, akseptert at noen av oss brukte tamponger og hadde du aldri klina så var det ikke så farlig allikevel.

Jeg savna egentlig den tiden, ikke for dens usikkerhet, men for dens problemer usikkerheten bragte med seg som forenet ellers så ulike personer. “Gutter er teite” “Jeg er helt enig, jeg skal bli lesbisk!”. Vips, så hadde du en fullbyrdet samtale som førte til invitasjoner hjem til hverandre og ut på byen hvor både gutter, pubertet og vanskelige foreldre ble diskutert og til en viss grad baksnakket. Jeg så på dem. Jeg savnet dem.
Vi åpnet etterhvert munnen, men da var det for å sette spritflaska til den.

Vodka smakte sterkt og øl gikk til nøds ned med sugerør. Men det var godt, det var det vi sa høyt på skolebussen, mens vi i all hemmelighet diskuterte hvor dritt det egentlig smakte. Vi visste hvordan vi skulle oppføre oss i all offentlighet og så heller frem til de stundene vi kunne krype sammen alle fire og ytre våre egne meninger og snakke grisesnakk som ville få de pertentlige medelevene våre til å ramle av stolen. Det var gøy, vi var perfekte for hverandre og vi var stort sett edru.

Vi flirte og spilte kort. Vi hadde alle nå satt flaska til munnen og mens spriten blandet seg i blodet, fikk ordene fart på seg, dog i 90 km/t på en vei som begynte å bli rimelig kronglete. Kortene fløy, hodene svaia og skravla gikk. Ordene stinket alkohol, men de var allikevel ord, om enn noe forgiftet.

Det var kjærlighetssorger, familieproblemer og det var pms. Men det var medisin. Det var kleenex, sjokolade og trøstende ord, men det viktigste av alt: det var de menneskene som hadde det med seg. Det var som om noen til stadighet knyttet en hampetråd sterkere om oss fire. Så sterkt at du ville ta firkløveret for å være en enkløver, selv med et forstørrelsesglass.

Vi drakk til langt på natt. Klokken ble tre. Fire. Fem. Ingen av oss ville innse at denne hyggestunden en gang måtte ta slutt. Vi ville kanskje bli tvunget til å telle bjelker igjen, noe som ikke ville føre til særlig spennende resultater siden vi alle mest sannsynlig hadde dobbeltsjekka.

Det var i friminuttene det hele hadde begynt. På videregående en gang i tredje klasse. Samtalene hadde plutselig stoppet opp. Ikke det at vi alltid skravla, noen ganger kunne vi sitte og sysle med forskjellige ting uten å si et ord og allikevel trives i hverandres selskap. Men samtalene ble stadig kortere og for meg ble de etterhvert mer kjedelige. Etter å ha hatt mensen i rundt fem år var ikke dèt lenger et aktuelt samtaleemne. Det kunne muligens bli et og annet oppstyr hvis mensen plutselig uteble, men man kunne ikke gå rundt å bli gravide eller late som om man ble det, hele tiden. Vi visste alle at det ble for dumt.

De to parene sto ved et veiskille. Vi begynte å bli like fremmede for hverandre som vi var før vi begynte på skole sammen. Shopping og sol, min beste venninne og jeg prøvde å interessere oss. Og da vi snakket om samfunnet, prøvde de å interessere seg. Gutteproblemer? Jeg begynte å bli lei dem. Det funka dårlig. Allikevel presset vi på. Roadtrip. Spania. Jentekvelder.

Hytteturen hadde vært vellykka. Vi sto opp i hytta ved tre-tiden etter en langhelg med rå fyll, da hadde jeg allerede vært våken i en time. Jeg skulle ønske jeg hadde sovet lenger. Jeg kjente, til min fortvilelse, at jeg var helt edru, og etter å ha tatt en titt på de andre kunne jeg se at også de tenkte den samme sørgelige tanken. Vi lagde omelett. Vi hjalp hverandre og bytta på å røre. Alle sto med ryggen til hverandre. Jeg mista et egg, og kanskje var det ikke så tilfeldig som det så ut til. Latteren brøt gjennom stillheten da egget landet på foten min. Det var et fint par, men jeg ofret det gledelig for et par latterhikst. I et øyeblikk var alt som før og en lettelse kunne leses av ansiktene våre der vi sto og gliste. Men etter at egget var tørka opp og sokkene skifta ut med et par andre, satte alle øynene søkende etter flaska igjen. Vi så ut som en gjeng alkoholikere. Om bare alt kunne være som før.

Vi satte oss inn i bilen. Vi hadde sjekka ut to timer før det var nødvendig; vi hadde ikke noe mer ugjort der inne. Jeg spratt en øl. Jeg trakk opp et sugerør og smilte mot dem. De så fra der sugerøret møtte ølboksen og opp til meg. De smilte tilbake og skålte med hvert sitt krus som inneholdt hver sin sterke drink.

Jeg trakk opp listen over hva vi hadde behov for å ha i russebilen. Russetiden var bare to måneder unna og vi hadde selvfølgelig gått til innkjøp av bil sammen.

“Alkohol,” skrev jeg, og innså at vi var på vei mot en voldsom alkoholisme. “Masse alkohol.”

Jeg tok enda en øl og konstaterte at om seks til ville alt være som før igjen.

Et løfte: Et ord som av oss er plassert på lik linje med ordet “elske”. Et bindende ord uttalt av fire fjortiser med et sterkt ønske om å være sammen uansett hva. Ordet som er den eneste gjenværende tråden som holder fire blader oppe, der de svaier faretruende nedover og litt bakover. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at det beste hadde vært om dette ordet gikk i glemmeboka og vi bare kunne akseptere hva som er i ferd med å skje.

4 Kommentarer

Filed under Livet, Trist, Ungdom, Utvikling