På hesteryggen

Her sitter jeg og ser på menneskene som surrer rundt der nede. Fra mitt ekstreme fulgeperspektiv reiser jeg meg opp i sadelen, peker og ler. Jeg faller noen ganger, men det er sjelden. Dessuten er det kun et par meter ned, og der er alltid noen som uoppfordret slikker mine sår. Vokabularet mitt inneholder ikke ordet “takk”, alt som blir gjort er en selvfølge. Jeg trenger aldri si unnskyld, for jeg gjør da strengt tatt ingen feil.

Argumentene deres er som alltid håpløse og aldri med en god oppbygning. Jeg kunne vel vist dem, men jeg tror ikke jeg gidder. Det er unødvendig å lære bort kunnskap til andre, det er tross alt denne kunnskapen som gjør meg spesiell, pluss litt mer. Jeg slengte akkurat på meg brillene. Jeg er nærsynt og de blir bare mindre og mindre. Jeg er ganske så pen med briller egentlig.

Du har de der nede som er reflekterte, men det holder ikke, for jeg er uansett den mest reflekterte. Enkelte ganger skulle jeg vel ønske at jeg hadde en annen her oppe også, som delte mitt syn, men det er vanskelig å finne en som kan dele plassen med meg. Jeg tviler på at noen kan måle seg med meg, når jeg tenker meg om. Der yrer de rundt som små, ubrukelige arbeidsmaur. Hadde de tatt seg tid til å lytte til det jeg har å si, hadde de kanskje kunnet gjøre litt nytte for seg. Det er rart de aldri spør, for tankegangen min ville mest sannsynlig reddet en god del.

Jeg sitter med forstørrelsesglass. Det er toppen av moro her jeg sitter og fører forstørrelsesglasset slik at solstrålene treffer glasset og skaper et rødlig skjær i huden deres. De er for langt borte, jeg får dessverre ikke svidd hull i skallet deres lenger. Faen som den hesten her vokser.

Jeg hører dem skrike at jeg bør vedkjenne min egen delaktighet i krangler. Joda, det er sant at det kreves mer enn èn person for å krangle, men jeg var ikke den som begynte dette. Det er klart jeg må si ifra når de hele tiden gjør alt galt, at de ikke skjønner det selv er jo grunn nok til å starte krangel. De skal alltid krangle og syte når jeg prøver å gi dem råd. Skjønner de ikke at jeg bare vil deres beste så de ikke driter seg ut gang på gang? Hvis ikke jeg prøver å fikse deres liv, hvem skal gjøre det da?

Så er det kanskje litt slemt å sitte her oppe og se ned på alle sammen, men det er ikke uten grunn at jeg sitter her heller. De der nede ville kanskje ikke vært enig, men hva vet vel de. (Jeg trenger vel ikke engang nevne at dette var et retorisk spørsmål) De har ikke akkurat kommet med noen gode argumenter ennå. De fleste argumentene deres havner dessuten under hesteskoen. Hovmod står for fall, er det visst noe som heter. Jeg er klar over at jeg er en overlegen blære, men igjen, det er ikke uten grunn. Dessuten innrømmer jeg det. Å innrømme sine feil er en av de beste egenskapene man kan ha.

Jeg gir opp, selv forstørrelsesglass gjør ikke susen lenger. Jeg kaster det av all min kraft – det er ikke reint lite heller – og håper på å treffe noen der nede. I beste fall får jeg kanskje banket litt vett inn i skallen på et par av dem.

Jeg synes det er litt trist at jeg sitter her oppe og påpeker mine gode egenskaper og ferdigheter – for det er det jeg gjør, konstaterer fakta – og at ingen er her for å høre på. Med tanke på all min kunnskap og alt jeg kan, hvorfor sitter jeg egentlig her alene?