Takk, 2008

Januar – August;

2008 startet med en smule bitterhet og en trang til å komme seg vekk fra “Jævla Sandefjord” som jeg likte å kalle det. Jeg hadde modne løfter som “begynne å trene”, “bli glad igjen” og “kline med hele alfabetet”. Jeg begynte aldri å trene, jeg ble ikke glad, og etter å ha kommet ni bokstaver langt i bokstavrekka, fant jeg ut at det egentlig var et ganske idiotisk og lite givende forsett.

Så gikk jeg etterhvert fra å være glad-og-sprudlende-Maiken til å bli fucked-up-døgnrytme-sitte-og-grine-om-natta-Maiken, sånn uten å forstå helt hva problemet mitt var. Som alle stolte piker gjerne gjør når de får problemer, skjulte jeg ting som best jeg kunne, og håpet på at ingen skulle merke noenting. Karakterene sank ned til helvete, jeg forsov meg konstant, skulket skolen og sov max 3 timer om natta, og innbilte meg at ingen skjønte noe. Fikk jeg spørsmål, svarte jeg alltid “sliten”, “trøtt”, “lei av Sandefjord”, både fordi jeg skammet meg og fordi jeg uansett ikke visste hva det ærlige svaret ville være. Jeg hadde hatt dårlige dager før – det var bare det at nå hadde jeg ingen som føltes gode.

Jeg bestemte meg i utgangspunktet for at jeg bare skulle sulle rundt i min egen deprimerende eventyrverden frem til alt ville ordne seg den dagen jeg skulle flytte til Drammen. Men så slo det meg at jeg kanskje hadde bebreidet Sandefjord i overkant mye, og at det ville være ekstremt kjett om jeg flyttet til Drammen og fortsatte å henge med hodet. Dumt å gi en hel by skylda for problemer som hjernen fint har klart å røre sammen selv. Så noen måneder etter jeg egentlig burde ha gjort det – gikk jeg til legen. Hun fortalte meg det jeg allerede visste. “Det ser ut som du har falt inn i en depresjon”. “Takk, jeg vet.” Jeg var selvfølgelig nysgjerrig nok til å rote rundt på nett etter symptomer for å sette diagnose på meg selv, og gikk egentlig mest for å få en bekreftelse. Noen piller fikk jeg ikke, (heldigvis) men beskjed om å være åpen og snakke med venner og familie om det, i tillegg til diverse tips som skulle skape lys i tunnellen min igjen.

Og det var det jeg trengte – en bekreftelse og et spark i ræva. Fra den dagen tok jeg endelig for alvor tak i hverdagen min i et forsøk på å gjøre den bedre igjen. Jeg snakket med familie og venner, holdt meg unna mye alkohol (selv i russetida), grein meg i søvn et par ganger til, malte et bilde, og sakte, men sikkert, ble alt bedre. Jeg begynte nedtellingen til Danvik tre måneder før skolestart og tenkte nesten ikke på annet. Jeg skulle vekk, jeg skulle bryte rutiner, og jeg skulle komme meg fremover.

Den første dagen jeg stod på 204, foreldrene hadde dratt og klærne var på plass i skapet – kikket jeg ut og så en muskelbunt som satt i gresset og spilte gitar. Rundt ham satt kanskje 3-4 mennesker. Han sang surt, og det luktet hovmod lang vei, men allikevel, mens jeg spionerte på dem fra vinduet mitt, forsvant alle problemer som dugg for solen og jeg tok meg selv i å smile, lenge. Jeg la meg, våknet opp til dag to, og var hjemme.

I denne perioden lærte jeg mer om meg selv enn jeg har gjort på atten år. Ikke bare om meg selv, jeg lærte også hvilke venner det var verdt å ta med seg i kofferten, og hvilke jeg kunne sette igjen i esker på låven sammen med alt det andre skrapet. Flyttingen var en opprydning i alt det materielle jeg hadde, og mens jeg satt på gulvet og skrev “sommer” og “pjus” med nyinnkjøpte tusjer på eskene, koste jeg meg ved å skrive “fortid” på de mentale boksene mine som jeg omhyggelig organiserte og til slutt fikk mer orden på.

Det siste semesteret kan ikke beskrives, sånt må rett og slett bare oppleves – derfor tenkte jeg ikke å si så mye om det.

Kort fortalt: Jeg har blitt kjent med personer jeg allerede er blitt veldig knytta til, og det er kult, og litt skummelt. Man blir rimelig kjapt integrert på steder hvor man lever så oppå hverandre som det vi gjør. Christina er som nevnt før, min gode romkamerat, som jeg setter enormt pris på! Marit er min andre romkamerat (hun kvalifiserer til det ettersom hu drasser med seg både dyne og klær inn i hjemmet vårt). Randi er min tvers-over-veien-nabo, og den som gir gangen litt balanse mellom galskap og behersket harmoni. Linda viser til stadighet pølsehue sitt i gangen vår, noe som jeg er veldig glad for. Monica spriter opp gangen med sin hudfarge og sine latterbrøl, og Natalie sover mye og har et fett longboard vi kjører rundt på og bruker i poengkonkurranser. Jeg ville ikke vært foruten en eneste personlighet, for de gjør sitt for å skape den spennende stemningen vi har.

Dessuten svever jeg på rosa skyer, og benytter enhver anledning jeg har til å gå opp på 305 for å kline og diskutere geografi og gangetabeller.

2008 er året hvor jeg lærte mye om meg selv og andre, og som endte ikke mindre enn…perfekt.