A Love Story.

En historie som begynte under et tre.

1 år er gått. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive for at dette ikke skal høres ut som en hvilken som helst oppdatering, så jeg satte meg under et tre for å få inspirasjon kanskje, eller bare for å forsterke det litt småmerkelige inntrykket folk sikkert har fått av meg allerede, eller kanskje fordi jeg har et håp om at treet skal begynne å rasle med de blodrøde løvene for så å snakke inn i ryggen min og presentere seg som Bestemor Piletre. Jeg vet ikke helt, men det er et fint, uendelig stort og kult tre så jeg har ikke tenkt å flytte meg. Danvik er på mange måter året da jeg fant igjen mer av meg selv. (Danvik er altså en fellesbetegnelse for selve stedet og dens beboere, også kalt Mr. D) Danvik får meg til å smile, le, gråte, spise knekkebrød med stabbur-kaviar og gulost, lære, like, utforske – alt en småforvirret jente på nitten år ikke engang vet at hun ønsker seg. Danvik kan være urettferdig, provoserende, klengete, men også kjærlig, trøstende, oppløftende og lærerik. Vi er kjærester, Mr. D og jeg.

For det er litt som å ha kjærlighetssorg. Jeg hater å dra ifra Danvik, og hadde det vært opp til mr. D, hadde han nok gitt sin stemme til meg som stipendiat til neste år på flekken. Jeg søkte bare ikke.

I morgen bærer det hjemover, men Danvik vil ikke at jeg skal dra. Han haler og drar i meg, kliner med meg til jeg rødmer i i kinnene og ytterst på øreflippen, hvisker søte ord som vennskap, synkronsvømming i klorvann og biljardklubb med teamsang i øret mitt, og jeg smiler og tenker at vi aldri skal skilles for noe i verden, og vi skal være sammen for alltid, verpe barn og kjøpe oss toetasjeshus og låve med kåte kaniner! Vi leier hverandre til togstasjonen før alle ferieuker, og Mr. D tar avskjed med meg ved perrongen. Vi kaster slengkyss og jeg presser hele trynet mot ruta mens jeg lager vakuum og blåser opp munnen så jeg får like stor kjeft som en eller annen kjendis med botox i munnhulen. Så er han i tankene mine i høstferien, juleferien, vinter og påske, og varmer meg som et fleecepledd fra IKEA av ypperste kvalitet. Så er det tilbake på internatet, og der er det liksom aldri ro, og allikevel en masse tid for tanker og ville spekulasjoner om kveldene. – Hvem klinte hun egentlig med på byen i går? Seriøst? – Har kaninen hennes gått bersherk og blitt smelt på tjukka…igjen? Herregud altså. Den eier jo ikke viljestyrke. Kaniner er tross alt ikke store filosofer som oss. – Sikker? – Njaaaa. (putt inn heftig diskusjon her)

Jeg tror Mr. D er utro, for alle skriver om han på facebook. Men det gjør liksom ikke noe, for han har kjærlighet nok til alle han, både hvite,(Lars) brune,(Monica) høye,(Andreas) lave,(Joanna), og også for folk som måtte tro at klitoris, det er vel en eksotisk øy ved siden av Spania som blomstrer og spirer hele året?

Mr. D og jeg har bodd sammen i ti måneder nå. Det hender vi har blitt litt lei av hverandre, men det ordner seg alltid med litt make-up-sex, (også kalt trøstesex, ikke sminkesex som en god del jeg kjenner forstår det som) men det er forøvrig ikke det forholdet vårt handler om; Dessuten er vi studenter og har ikke så altfor mange kronasjer vi kan bruke på Profil og Nøkken. Forholdet vårt stikker så mye dypere enn som så. Hvis noen hadde tatt seg tid til å filme kjærlighetsforholdet vårt, hadde det mest sannsynlig endt opp som en skikkelig klisjèisk hollywoodfilm (litt som Ps: I Love You kanskje ) som jeg hadde brukt resten av kveldene i mitt liv til å grine og smile til; Kanskje hver morgen også. Og en gang midt på dagen, hvis det viser seg at morgen- og kveldssendinga ikke blir nok. Alternativ slutt herfra følger med på slutten av innlegget.

16. mai 2009 slo mr. D og jeg opp. Det ble litt for intenst, og ingen kan leve et fullverdig liv som et menneske avhengig av et internat med dets goder. Danvik har vært det beste året i mitt liv, helt sant, og jeg er evig takknemmelig over å ha fått venner og egenskaper som jeg mest sannsynlig kommer til å ha ut livet.

Maiken <3 Danvik, 4ever.

Alternativ småpsykopatisk slutt på novellen A Love Story.

…Jeg skal selvfølgelig spandere på meg et gedigent hjemmekinoanlegg og et par supergode høretelefoner fra musikkland.no, for så å stenge verden absolutt helt ute via robuste gardiner laget av presenningen som egentlig skal ligge rundt jordbærplantene i kjøkkenhagen for å holde unna sneglene. Men da dør jordbærene, og mr. D og jeg elsker jordbær. Det betyr at jeg må potte om bærene og sette de inn i kinorommet og la en liten lysstripe skinne igjennom presenningen. Der nede, i mitt eget lille rede skal jeg sitte og gråte til verdens vakreste film som aldri ble utgitt fordi all verdens produsenter sa at: «Det blir rett og slett for teit å lage en film om ei jente med et nesten seksuelt forhold til folkehøyskolen hun går på, synes du ikke?» Og jeg skjønte ingenting for mr. D er jo alt annet enn en folkehøyskole; Han er livet mitt. Dessuten er det ikke noe seksuelt ved noen ting for vi har ikke råd til kondomer, sa jeg jo! Hør da, for faen!

Alle slo opp med Danvik 16. mai 2009, så jeg fikk endelig ha han for meg selv. Nå sitter vi her nede i stua og ser filmen vår som av oss fikk navnet A Love Story. Den er kanskje ikke masseprodusert, men èn utgave holder for meg. Jeg tar hånden ned i popcornet og trekker den til meg som om jeg skulle ha brent meg på en suppegryte. Så rekker jeg han popcornet, og han kikker meg inn i øynene og smiler takknemmelig, og så putter jeg igjen hånden nedi og krummer de spinkle fingrene om et par popcorn. Og der sitter vi. Jeg har ikke pratet med mamma på evigheter. Hun sender meldinger, men mobilen min har ikke hatt strøm på flere uker. Hun banker på, men jeg åpner ikke. Hun legger brev i postkassen min, men jeg åpner ikke post uten stempel. Jeg har mistet dagene, klokken har ikke mer batteri, men det har mer med å gjøre at tiden flyr i mr. D sitt selskap. Jeg sitter og leser et brev som er stemplet. Det er en slags innkalling. «Vi anbefaler deg å komme innom legekontoret for en prat» Jeg bare fnyser av det og rekker mr. D brevet. Han ler høyt, og jeg ler med. Og der sitter vi i nesten stummende mørke med kinoskjermen og den lille lysstripen i vinduet som de eneste lysenhetene i hjemmet vårt. Og så kysser vi.

Jeg har vært i flere land enn deg

( Registrert på: http://bloggurat.net/minblogg/registrere/28e04e20ee7571782cb10b99ea7bde60847445eb )

Jeg har vært på skoletur til det kjente Hollywood og funnet ut at det ikke er så flott der allikevel. Jeg dro til San Francisco og fant ut at jeg mye heller vil bygge og bo der enn å bo i det fineste huset i Beverly Hills selv om det er palmer, badebasseng og man helt sikkert ikke trenger å vanne blomstene sine selv der. Syvtusen kroner har jeg brukt; på fargerike klær som forøvrig ikke har noen sjanse til å matche hverandre, på mat for å fortrenge den fæle flymaten bestående av kjøtt som nærmest gav fra seg et “splæsj” da jeg kakket den på den halvseige toppskorpen og fyllet rant utover plastboksen, og dessert som luktet ferskenlotion fra BodyShop, på et skateboard som forresten fungerer utrolig godt når man har mengder av bagasje og skal haste til toget. Hjul er bra, for hjul går fort, og jeg har alltid dårlig tid; Eller, jeg lager dårlig tid, ville nok noen sagt, og også jeg. Jeg har forresten funnet ut at rullebrett er det perfekte kommunikasjonsmiddelet; Det ser ut som om alle mennesker heller vil snakke med en med rullebrett enn med en uten.

“Bra transportmiddel det der!”

“Jo, takk, flott når man har noe å rekke.”

“Heieei, hvor skal du rulle hen?, spør han.

Jeg ser fra de slitte jeansene og opp til det fure ansiktet uten å stirre for mye. “Ta toget,”svarer jeg, spør hva han skal og får det svaret man som regel får av ærlige og hyggelige alkoholikere. “Drikke”. Jeg har alltid hatt lyst til å spørre hvorfor alkoholikere drikker så mye, men er av en eller annen grunn redd for at de skal tro jeg er frekk for så å gripe tak i nærmeste tuborgflaske (som jeg innbiller meg de bærer i den frynsete lommen på dongeribuksa de pleier å ha på seg) og dælje den i hodet på meg. Eller at de skal slenge seg i armene mine, sentimentale og med behov for omsorg der og da, og jeg egentlig ikke har tid siden jeg skal ta siste toget hjem, men ellers gjerne skulle ha sitter/satt/suttet meg ned på fortauet og hørt på milelange historier om store, gode minner og sannsynligvis enda større skuffelser. Noen vil sikkert kalle det ekstrem og unødvendig fantasi, jeg vil heller tro det er voksenmaiken som inntar meg og får hjernen min til å tro at spørsmål som “hvorfor gjøru det a?” kan få de merkeligste konsekvenser. Frykten for konsekvenser er noe som kommer med åra har jeg erfart.

Nå skrev jeg akkurat et litt for langt avsnitt om konsekvenser. Nå er det heller merket, kopiert og limt inn et annet sted. Jeg vil spare deg for overtrøtt synsing på en fredagskveld når du mest sannsynlig er ute med en tuborgflaske i din egen baklomme, og sikkert helst skulle sett at jeg hadde ramset opp en liste over de landene jeg har vært i.

Ihvertfall, Hollywood er fint og flott. Det var jo egentlig det denne bloggposten skulle handle om. Vi var på Universal Studios, noe som faktisk var helt fantastisk. Det var bevegelige dinosaurer som blunket som små Ladyer, det var stilige sett, det var snille karuseller og diverse simulatorer. Andreas og jeg var alltid de første i køen. Du må ikke tro det var fordi jeg har lært meg å være tidlig ute. Stikkordene er heller guestpass og wheelchair. (med uforutsigbare støttehjul og for lite luft i dekkene) I den satt jeg fordi jeg skvatt så sinnssykt da de begynte å spille norges nasjonalsang utenfor sjømannskirken vi var i, at jeg snublet ned fortauskanten. (en skikkelig høy en) Der lå jeg fortumlet med et forstuet ben og med bakgrunnsmusikk bestående av trompeter og trommer som skrek “JA, VI ELSKER” og hylende latter servert fra alle, inkludert meg selv. Jeg hadde en stråhatt på snei for anledningen. Jeg var greit flau. Og hadde rimelig vondt i foten. Dessuten hadde de som så det det ganske så gøy; Jeg tror jeg hadde likt å se meg fra fortauet på andre siden.

Når jeg tenker på San Francisco, får jeg sånn ca. 150 sommerfugler i maven. Byen er kanskje ikke prydet med logoer som får deg til å tro du er på tivoli eller i en barnebursdag der de har gått bersherk med kakepynten slik som i Hollywood , heller ikke av fortau fylt med stjerner med kjendisnavn som: Frank Sinatra, Snehvit og Robin Williams, men den har sjarmerende gater, med spennende stikkveier og en smule mer jordnære mennesker. Og den har Alcatraz; Det mest beryktede fengselet i verden, som egentlig ikke er så fælt allikevel. I hvert fall ikke på en “her-kommer-du-inn-men-aldri-ut-igjen,-for-du-henrettes-nemlig”-måte. Men kjipt må det jo være, å sitte bak fengselsvinduet og se måkene fly frem og tilbake mellom byen og øya mens du ønsker at det var deg som hadde vinger og små bein og kunne fly frem og tilbake, spise rips og drite ned fengselsvaktene. Det ønsker sikkert alle innimellom (kanskje bortsett fra det siste) men sikkert litt mer om man sitter bak lås og slå og venter på at sprinklene skal gli knirkefritt til side og noen skal si at nå er du fri, og så leie deg i hånden helt over til den vakre byen, gi deg et hus med en uluket blomsterhage, en jobb, en sykkel og en nøkkel og si “her, værsågod, her har du livet ditt tilbake”, når det de egentlig gjør er å sette deg av på fortauet uten så mye som en vannflaske.

Og til slutt et spørsmål: Hvor lang er egentlig tresekundersregelen til en tigger?

Her er ihvertfall lista: (ellers ville det ikke vært noen mening i overskriften)

Sverige (på diverse harryturer)
Polen (med de andre tiendeklassingene ved Breidablikk ungdomsskole)
Tyskland (med overnevnte)
Spania (med den mest fantastiske jenta jeg kjenner, Norin)
Amsterdam (Der jeg har tilbrakt tilsammen 4 timer på en flyplass)
USA (fordi jeg er distrè og plutselig fikk råd til turen av småpinlige grunner, som du skal få høre om en annen dag)

Nå tenker du “Du er dum du – du vet at flesteparten av Norges befolkning har vært i så mange land ganger ti?”. Så jeg løy. Men jeg har vært på bobiltur i Lofoten, og det har ikke du.