A Love Story.

En historie som begynte under et tre.

1 år er gått. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive for at dette ikke skal høres ut som en hvilken som helst oppdatering, så jeg satte meg under et tre for å få inspirasjon kanskje, eller bare for å forsterke det litt småmerkelige inntrykket folk sikkert har fått av meg allerede, eller kanskje fordi jeg har et håp om at treet skal begynne å rasle med de blodrøde løvene for så å snakke inn i ryggen min og presentere seg som Bestemor Piletre. Jeg vet ikke helt, men det er et fint, uendelig stort og kult tre så jeg har ikke tenkt å flytte meg. Danvik er på mange måter året da jeg fant igjen mer av meg selv. (Danvik er altså en fellesbetegnelse for selve stedet og dens beboere, også kalt Mr. D) Danvik får meg til å smile, le, gråte, spise knekkebrød med stabbur-kaviar og gulost, lære, like, utforske – alt en småforvirret jente på nitten år ikke engang vet at hun ønsker seg. Danvik kan være urettferdig, provoserende, klengete, men også kjærlig, trøstende, oppløftende og lærerik. Vi er kjærester, Mr. D og jeg.

For det er litt som å ha kjærlighetssorg. Jeg hater å dra ifra Danvik, og hadde det vært opp til mr. D, hadde han nok gitt sin stemme til meg som stipendiat til neste år på flekken. Jeg søkte bare ikke.

I morgen bærer det hjemover, men Danvik vil ikke at jeg skal dra. Han haler og drar i meg, kliner med meg til jeg rødmer i i kinnene og ytterst på øreflippen, hvisker søte ord som vennskap, synkronsvømming i klorvann og biljardklubb med teamsang i øret mitt, og jeg smiler og tenker at vi aldri skal skilles for noe i verden, og vi skal være sammen for alltid, verpe barn og kjøpe oss toetasjeshus og låve med kåte kaniner! Vi leier hverandre til togstasjonen før alle ferieuker, og Mr. D tar avskjed med meg ved perrongen. Vi kaster slengkyss og jeg presser hele trynet mot ruta mens jeg lager vakuum og blåser opp munnen så jeg får like stor kjeft som en eller annen kjendis med botox i munnhulen. Så er han i tankene mine i høstferien, juleferien, vinter og påske, og varmer meg som et fleecepledd fra IKEA av ypperste kvalitet. Så er det tilbake på internatet, og der er det liksom aldri ro, og allikevel en masse tid for tanker og ville spekulasjoner om kveldene. – Hvem klinte hun egentlig med på byen i går? Seriøst? – Har kaninen hennes gått bersherk og blitt smelt på tjukka…igjen? Herregud altså. Den eier jo ikke viljestyrke. Kaniner er tross alt ikke store filosofer som oss. – Sikker? – Njaaaa. (putt inn heftig diskusjon her)

Jeg tror Mr. D er utro, for alle skriver om han på facebook. Men det gjør liksom ikke noe, for han har kjærlighet nok til alle han, både hvite,(Lars) brune,(Monica) høye,(Andreas) lave,(Joanna), og også for folk som måtte tro at klitoris, det er vel en eksotisk øy ved siden av Spania som blomstrer og spirer hele året?

Mr. D og jeg har bodd sammen i ti måneder nå. Det hender vi har blitt litt lei av hverandre, men det ordner seg alltid med litt make-up-sex, (også kalt trøstesex, ikke sminkesex som en god del jeg kjenner forstår det som) men det er forøvrig ikke det forholdet vårt handler om; Dessuten er vi studenter og har ikke så altfor mange kronasjer vi kan bruke på Profil og Nøkken. Forholdet vårt stikker så mye dypere enn som så. Hvis noen hadde tatt seg tid til å filme kjærlighetsforholdet vårt, hadde det mest sannsynlig endt opp som en skikkelig klisjèisk hollywoodfilm (litt som Ps: I Love You kanskje ) som jeg hadde brukt resten av kveldene i mitt liv til å grine og smile til; Kanskje hver morgen også. Og en gang midt på dagen, hvis det viser seg at morgen- og kveldssendinga ikke blir nok. Alternativ slutt herfra følger med på slutten av innlegget.

16. mai 2009 slo mr. D og jeg opp. Det ble litt for intenst, og ingen kan leve et fullverdig liv som et menneske avhengig av et internat med dets goder. Danvik har vært det beste året i mitt liv, helt sant, og jeg er evig takknemmelig over å ha fått venner og egenskaper som jeg mest sannsynlig kommer til å ha ut livet.

Maiken <3 Danvik, 4ever.

Alternativ småpsykopatisk slutt på novellen A Love Story.

…Jeg skal selvfølgelig spandere på meg et gedigent hjemmekinoanlegg og et par supergode høretelefoner fra musikkland.no, for så å stenge verden absolutt helt ute via robuste gardiner laget av presenningen som egentlig skal ligge rundt jordbærplantene i kjøkkenhagen for å holde unna sneglene. Men da dør jordbærene, og mr. D og jeg elsker jordbær. Det betyr at jeg må potte om bærene og sette de inn i kinorommet og la en liten lysstripe skinne igjennom presenningen. Der nede, i mitt eget lille rede skal jeg sitte og gråte til verdens vakreste film som aldri ble utgitt fordi all verdens produsenter sa at: «Det blir rett og slett for teit å lage en film om ei jente med et nesten seksuelt forhold til folkehøyskolen hun går på, synes du ikke?» Og jeg skjønte ingenting for mr. D er jo alt annet enn en folkehøyskole; Han er livet mitt. Dessuten er det ikke noe seksuelt ved noen ting for vi har ikke råd til kondomer, sa jeg jo! Hør da, for faen!

Alle slo opp med Danvik 16. mai 2009, så jeg fikk endelig ha han for meg selv. Nå sitter vi her nede i stua og ser filmen vår som av oss fikk navnet A Love Story. Den er kanskje ikke masseprodusert, men èn utgave holder for meg. Jeg tar hånden ned i popcornet og trekker den til meg som om jeg skulle ha brent meg på en suppegryte. Så rekker jeg han popcornet, og han kikker meg inn i øynene og smiler takknemmelig, og så putter jeg igjen hånden nedi og krummer de spinkle fingrene om et par popcorn. Og der sitter vi. Jeg har ikke pratet med mamma på evigheter. Hun sender meldinger, men mobilen min har ikke hatt strøm på flere uker. Hun banker på, men jeg åpner ikke. Hun legger brev i postkassen min, men jeg åpner ikke post uten stempel. Jeg har mistet dagene, klokken har ikke mer batteri, men det har mer med å gjøre at tiden flyr i mr. D sitt selskap. Jeg sitter og leser et brev som er stemplet. Det er en slags innkalling. «Vi anbefaler deg å komme innom legekontoret for en prat» Jeg bare fnyser av det og rekker mr. D brevet. Han ler høyt, og jeg ler med. Og der sitter vi i nesten stummende mørke med kinoskjermen og den lille lysstripen i vinduet som de eneste lysenhetene i hjemmet vårt. Og så kysser vi.