Du vet det er globalsommer når!

Jada, du! Maiken goes a little fjortis, og lister opp flere faktorer som bekrefter at det er sommer i tillegg til +gradene.

- du finner det fristende å bade i naboens svømmebasseng der de akkurat har hatt barnebursdag, hvor sikkert halvparten av ungene har gjort fra seg i sommervannet

- tenåringene på torget – og egentlig alle der ute som er glad i brunkrem – smelter foran øynene dine som en offwhite softis med oboypulver! Hade!

- hele norges befolkning ligger på stranda, og du er fast bestemt på at det lukter kotelett selv om du ikke kan få øye på noen grill

- du er like rød som den svette tomaten på det seige knekkebrødet ditt

- ingen hører på hva du har å si fordi de er for opptatt med å telle cellulliter på utsiden av lårene mens de strekker på huden for å glatte den ut

- du ikke merker overgangen fra land til vann fordi temperaturen er den samme

- du får solstikk og tror du er i besittelse av gjeller (dette kombinert med punktet èn centimeter over ender ofte i et trist resultat)

- buskasset i skrittet har blitt dobbelt så frodig etter du har løpt gjennom vannsprederen.

Det er sommer, og norges befolkning roper “hurra!” fra strandkanten! Sa jeg strandkanten? Jeg mente selvfølgelig fra midten av sanddynene. Nå bades det tross alt heller i sol- og soyaolje enn i saltvann! Ikke rart hele landet lukter grillmat. Middagen er servert og god sommer til både brune og like melkehvite som meg!

Nabintu får vente litt, her skal snakkes kjærleik!

I desember kom endelig den etterlengtede pakken på døren, og hun signerte uten å nøle et milisekund. Under all bobleplasten – som hun selvfølgelig sparte på til senere hobbybruk – lå verdens fineste maskineri. Hun regnet den til 1.94 helt utbrettet, og den kom kompakt, helt uten løsdeler og klistremerker. Hun forstod snart at dette var en ganske så komplisert koblet dupeditt, og den ble til et prosjekt hun prøvde å finne ut av om dagen, og det hun drømte om når natten senket seg over de nysgjerrige sansene og lukket øyelokkene hennes.

Gradvis fant hun ut av flere og flere koblinger; Begynte å skjønne hvordan de fungerte for seg selv og sammen. Mac’n lå og støvet på hyllen og kikket misunnelig ned med webcamøyet på det som så ut til å bli Maikens nye favoritt. Hun så ut som en unge der hun lå på knærne, fremoverbøyd og med begge øynene fallende nesten skjelende ned mot maskinen og med et smil om munnen. Nesten litt psykotisk.

“Jeg prøvde å vise henne utallige YouTube-videoer hvor mac banker pc ned i støvlene og går så langt som å spikre den ned i parketten. Det der kan ikke være noe annet enn en pc, for noen ganger hyler hun til den som om den har hengt seg opp”

Men hun hører ikke på hva MacBook sier, for hun er oppslukt i å finne ut alt hun kan om den nye dingsen som hun ikke klarer å sette navn på engang, og hun husker ikke hva som sto på kvitteringen heller, for den har hun glemt hvor hun la fra seg. Typisk Maiken, sier de, og alle nikker enig. Alt hun vet er at det er det mest spennende hun har vært borti noensinne, og at hun synes det er like fantastisk hver gang hun finner ut av en ny detalj, uansett hvor liten den skulle være. Dessuten er dingsebomsen full av data, og er det noe Maiken er glad i, så er det informasjon informasjon informasjon! Om alt og ingenting.

Og det hender maskineriet henger seg opp, og Maiken hyler som en og annen overanalyserende, mongolid kjerring, og hun kaller det for feilkoblinger. Men når hun får roet seg ned med en kopp kamillete, litt kaviar og et par HTMLs skjønner hun at det er jo det som er halve moroa. Disse rare koblingene som provoserer henne og slynger seg rundt og tar kvelertak ved halsen innimellom. For de er jo egentlig litt mer som skolisser. Det hjelper aldri å hale og dra i dem når alt egentlig kan løses ved å småflørte med èn liten tråd, og så er hele knuta oppløst.

Og i den nederste skuffen i den beisede skrivebordshyllen hennes ligger det en liten kvittering på en pakke levert i desember, under en haug av skrot. Den ser slik ut.

Med fare for at dette havner under Ane sin pusogsuss/nåerdetslutt-kategori, kan jeg forsikre henne om at dette blir mye pussogsuss, men ingen deterslutt.

Andreas er min folkehøyskolekjæreste, hverdagskjæreste, helgekjæreste, helligdagskjæreste og også drit-dårlige-dagerkjæreste. Med andre ord: Vi er kjærester hele tiden, og det synes jeg er “nice”! Andreas er kjempehøy, så hvis jeg av en eller annen grunn skulle knekke nakken så må jeg bruke stylter hvis vi skal kysse. Men det gjør ikke noe for stylter er noe jeg kan. Han har en tanngarde de ikke akkurat brukte linjal og vinkelmåler for å konstruere da de skapte han, men det er bare bra for da ser han ekstra kul ut de gangene han åpner kjeften, noe som forsåvidt er ganske ofte, da han er gjennomført attentionwhore og ellers flink med ord. (hvis det sees bortifra “nice” og “lættis” sånn innimellom) Han sender meg overraskelsesbrev fordi jeg synes det er koseligere enn sms og mail, og han gir meg gule post-it-lapper med klissete komplimenter på, og de eneste sangene han kan på piano er Stairway To Heaven-intro og høyrehånds-Titanic. Jeg elsker han for det, m/mer!

Noen ganger blir jeg så sur på han at jeg ønsker han litt til helvete, men det pleier å gå fort over, for hvis han skulle sitte der nede og grille s’mores og gjøre fantestreker uten meg tror jeg at jeg hadde blitt pokker så ensom her oppe. Dessuten er jeg ikke så himmelsk som jeg skal ha det til. Det er virkelig ikke alltid jeg er like hyggelig som en teletubbie eller søt som sjokolade og saft på engang, og det vet vi da!

Andreas er den beste kjæresten det går an å ha, med alt det jeg ønsker, pluss enda mer og pluss koblinger jeg irriterer meg noe grenseløst over, men som jeg allikevel setter pris på. Andreas er Andreas; Man må bare elske hele pakka; Hele maskineriet.

<3

Nå er du bra flau, tenker jeg. Søtnos.

Pinocchia – kvinnen som påstod at hun likte sex. Del 1/ihvertfall 2

(Ops, dette er altså ikke et ekte intervju, hvis noen skulle finne på å tro det! Innlegget viser forresten til denne artikkelen:  http://www.dagbladet.no/2009/06/11/nyheter/krf/polititkk/valg/innenriks/6669614/ )

Krystallkulen min lyver aldri!

Klarsynte Hanne Nabintu Herland taler ikke bare for seg selv når hun sier at sex er et ork, men også en nødvendighet. Og mennene elsker henne for det!

Omfattende undersøkelser fra ikke bare rundt 1950-tallet, men også nå, viser at norske kvinner overhodet ikke har noe til overs for sengeaktiviteter utenom snorking. (Jeg har dessverre ikke disse undersøkelsene for hånden for øyeblikket, men de finnes altså. Helt sant!)

- Jeg synes sex er slitsomt!, men også en nødvendighet, uttaler hun. Dessuten forteller krystallkulen at hennes norske, kvinnelige medborgere mener akkurat det samme.

- Det er ingen overraskelse det faktum at kvinner ikke vil ha like mye sex som menn; Og det har de ikke heller. Kvinner er visstnok født med klitoris, men den er jo egentlig like ubrukelig som blindtarmen. Jeg tror egentlig at denne klitoris er noe kvinner fant opp for å kunne føre en kamp om likestilling på det seksuelle planet. Jeg har ihvertfall ingenting spennende der nede.

- Så dagens kvinner vil altså ikke ha sex, rett og slett fordi seksualiteten deres bare er oppspinn?

- Altså. Man lager ikke Coca Cola-zero-reklamer for ingenting. Zero sugar, zero headaches. Du må da skjønne at kvinners manglende seksualitet ligger til grunn for disse reklamene! Jeg unnskyldte meg før ofte med hodepine da jeg ble spurt om jeg ikke hadde lyst til å hoppe i høyet, men menn har lært å ta sine forholdsregler og møter ofte opp med både kondom og paracet i baklommen sin, og da blir jeg nesten så ivrig på å være snill og grei mot denne mannen at jeg ikke kan få lagt meg naken ned i høyet raskt nok. Også kiler det så godt når stråene stryker lett mot… ehm. Jeg mener, disse halmstråene er jo ikke så deilige å få opp i stasen, men hva gjør man ikke for norges hardtarbeidende menn.

- Hvorfor mener du dagens norske kvinner er kravstore?

Vanligvis ville jeg tatt penger for å fortelle dere dette, men siden den norske befolkning trenger min kunnskap for å få litt årnings på kjønnskampen, skal jeg fortelle det uten å ta 23 kroner og 25 øre minuttet på min tlf 815 493 00. Krystallkulen forteller meg at alle norges kvinner krever at mannen skal ta 50 % av hjemmearbeidet. Dette inkluderer barnepass, vask, og shopping, i tillegg til at de skal skaffe brød og prevensjonsmidler på bordet. Dette blir for drøyt. Menn skal ta seg av det fysisk krevende arbeidet, mens kvinner bør fungere som velpleide omsorgsmaskiner. For å si det med en litt morsom metafor: Kvinner kan gjerne hjelpe til med å fyre i peisen ved bruk av opptenningsved og fyrstikker, men det trengs en skikkelig mann for å legge på de store kubbene!

- Synes du ikke norske menn er kravstore hvis det de egentlig mener er at kvinner alene skal ta seg av unger, mat, vask og stå for kronisk spontansex – husarbeid i det hele tatt – alene, og at de ikke bør ha jobber som overgår mannens?

- Men herreminhatt! Har du ikke hørt uttrykket: “Kvinner kan gjøre flere ting på en gang?” Her om dagen da jeg sto og lagde middag med stekepanne med omelett i den ene hånden, vaskekluten i den andre og en penis tredd oppunder skjørtet mitt samtidig, følte jeg meg så effektiv som jeg aldri før har gjort. Dèt er den beste følelsen en kvinne kan ha. Å føle at hun kan være til nytte, for mannen sin selvfølgelig.

- Menn har mer sex enn kvinner, sier du, og merkelig nok er også endel undersøkelser enige i dette. Det jeg lurer på da er: Hvem er det egentlig disse mennene har sex med?

Følg med i neste episode av “Pinocchia – kvinnen som påstod at hun likte sex” Særlig!, sier vi.

Jeg har ikke tid til å skrive blogg nå

Så jeg burde jo egentlig stoppet akkurat der.

Nå har jeg begynt i ny jobb. Jeg tror ikke noen facebook-/start.no-test ville kommet frem til at “å pleie eldre mennesker, dèt er noe du bør gjøre Maiken. Dette er ditt kall!” Men jeg innbiller meg jeg gjør en grei jobb, ihvertfall til å ha hatt den i to dager. Vaske rumper gjør meg ingenting, og dessuten er jeg eldre menneskers største fan, så jeg koser meg med prat, bæsj, vitser, og brødskivesmøring!

Jeg sa til meg selv at jeg skulle holde meg for god for det jeg kommer til å skrive nå, og at jeg ikke skulle være barnslig, men jeg klarer ikke. Jeg må. For det er litt for gøy!

Jeg liker hvordan mennesker med god økonomi later som om de ikke har det. De presenterer det ofte slik. Scenario. Nå!

“Jeg er da ikke rik, da hadde jeg vel hatt et hus i Agraba, og en hytte i Alpene, og jeg hadde hatt Batmobil, tatt et kurs i “hvordan få mest mulig ut av formuen min” og jeg ville hatt jean paul, Dolce and Gabana og  Manolo Blahnik/Blanhik (?)-sko.” Se, jeg har ikke rikmannsspråket inne engang. Pokker ta, så flaut!

Hvis jeg skulle sagt dette til bekjente, kommer det til å høres circa slik ut: Hvis jeg hadde vært rik (Gud forby det!), da hadde jeg vel hatt et hus i Lofoten, der er det ganske dyrt, ikke sant? Og jeg ville hatt en hytte på? Nei, vet du hva, jeg tror ikke jeg trenger noen hytte, for jeg aner ikke engang hvor det finnes fine hytter, og da sier vel det meg at jeg ikke bryr meg så mye. Kanskje på Mount Everest. Og jeg ville ihvertfall ikke hatt en caravel; Kanskje en Volvo, ryktene går om at det er en god og stabil bil! (hah, ordspill til og med!) Men kanskje det blir caravel når jeg blir stor, for da kan jeg verpe en haug med barn, også kan jeg ha en stor irsk ulvehund i baksetet og fremdeles ha plass til ihvertfall to handleposer med bleier, hundeposer og oreokjeks. Og jeg skal kjøpe klær på alle andre butikker enn Fretex og HM, bortsett fra kanskje to ganger i året; De gangene jeg faktisk er på jakt etter klesplagg. Og ja, jeg har lyst på pianotimer og en fjellstor haug litteratur. Veldig!

Det jeg haltende og unødvendig innviklet prøver å si er: Man trenger ikke ha dårlig med penger fordi man ikke har råd til å bo i Beverly Hills, eller ikke har to millioner til hytta på Diamantfjellet, eller man ikke klarer å skrape sammen kroner nok til sånn bil med automatgir, vet du, som man kan sitte i garasjen med avtagbart tak på og se opp på stjernene. Det handler om selve ønsket om det. Hvor god økonomi mennesker har, velger jeg heller å tro man kan se på drømmene og ønskene deres. Hvis jeg skulle skrevet en symbolbok (Gud forby det og!) ville jeg skrevet det presist, barnslig, og subjektivt. Litt som dette.

Rike drømmer = glad i penger, og mer syting. =(

Fattige drømmer = mindre penger, og oftere fornøyde. =)

Akkurat nå har jeg bare lyst på en yoghurt.

.

.

.

…Vedlegg: Så du som sitter i det fjerne og skriver innpakkede bloggposter med en eim av sure oppstøt om oss fordi du er så oppgitt og lei dette styret dere er selvforskyldt i. (ops, der gikk jeg over min egen barnslighetsstrek, men backspaceknappen har visst sluttet å funke, akkurat som mobilen deres når vi prøver å kontakte dere) Dette har aldri handlet om penger, dette handler om det jeg egentlig skulle ønske jeg ikke hadde så mange av og som jeg egentlig ikke er så fan av i for store mengder. Ihvertfall ikke så fan som jeg er av gamle mennesker med historier. Prinsipper. (Noe det virker som du har ganske peiling på i din bloggpost skrevet 28. april – 2009) Nå vil vi ha pengene vi har krav på; ikke fordi jeg har så mye dyrt og fint å bruke dem på, men rett og slett fordi dere har oppført dere som noen idioter. Derfor.

Og som du sier så fint selv; alt ville vært så mye enklere hvis bare folk hadde skjønt at ærlighet varer lengst.

Se der. Nå var jeg barnslig, nå. Du och jag.