Noen ganger lurer jeg på om de er helt tanketomme, disse sukkersøte gummibjørn-jentene som hamrer ned døren min klokken ni om morgenen, og vekker meg med et påtatt “Goood morgen”, hver bidige dag. Hver dag har en god morgen, sier de, en fortreffelig morgen, fordi det nettopp ligger i jobben deres å være så forbannet positive hele dagen, fra morgen til kveld. “Været er helt nydelig ute altså”, “Har du sovet godt? Det har jeg!”, “Nå skal du få noen piller av meg!”, som om å trykke i seg smertestillende og blodfortynnende marevan er det morsomste i verden. “Dette er like så gøy som tivoli og froskesafari, namnam, spis, ta mange!”

Jeg ser hvordan de mekaniske robotlemmene deres åpner persienner og vinduer; Ikke fordi det er så svettende varmt, men fordi de ikke har noe annet å ta seg til imens jeg sitter og spiser frokosten min og de må vente til de har sett jeg tar medisinene mine.

Øynene mine hviler på deg, på den iherdige ryggen din som strammer og slapper av bak den nervøse t-skjorten, og hvordan du arbeider med dørhekten for å unngå pinlige tausheter hvor du føler du må lire av deg spørsmål og kommentarer. Du er ung. Du lirer sikkert av deg «Hva skjera?» flere ganger om dagen. Spør meg!

“Sovet godt?,” sier du, og når du ikke får svar slik det passer deg, senker du hodet og det detter ned i fanget ditt, under duken, hvor du stirrer deg selv i skrittet til det forsvinner og du ikke fungerer som noe annet enn en flau, liten dam på gulvet.. “Ja,” svarer jeg, og du tar raskt fast form igjen, stolt over igjen å ha kontroll over situasjonen. Du ser på kinnbenene mine, du ser inn i mine hule, nedslipte øyne, gjennom det sprukne kraniet mitt og på det gulblomstrete tapetet bak meg, på klokken som for ditt bare liv aldri kan tikke fort nok. Som om jeg har et skuddhull midt i bakhodet du bruker som kikkert. Tikk takk. Et skritt nærmere døden. Du gjør meg visst senil og død på en gang.

Noen ganger våkner jeg og tror jeg er i himmelen, for så å innse at alt det lyse og fine rundt meg er falmet tapet når du stikker inn det yndige hodet ditt og kvitrer: “Det er en nydelig morgen!” I dag også. I går var det en god morgen, i forgårs var det en fantastisk morgen, i dag er det en nydelig morgen. Du er så flink med ord.

Visste du at jeg en gang satt på bryggekanten med bena dinglende, melkehvite mot det nesten bunnløse vannet. Visste du at jeg krummet tærne av glede hver gang det passerte et menneske med en parfyme som duftet av kamille eller lyng? Men at jeg senere forelsket meg i en mann som duftet av lavendel. Visste du at han giftet seg med en annen pike, og at jeg ble syk av kjærlighet og gråt meg i søvn hver natt i flere måneder? For disse øynene har ikke vært knusktørre og fulle av infeksjoner hele livet, tro du meg. Og bildet ved siden av viser deg meg, hvis du vil se, med et brukket ribben – ikke fordi jeg glapp taket i rulatoren og falt, jeg hadde ikke rulator da jeg var åtte år – fordi jeg skulle vise hvor god jeg var til å sykle på fortauskanten og ble stanset av en sten. Frem til den dagen skulle jeg bli sirkusartist, og etter det skulle jeg bli veiarbeider og flate ut alle de dumme kantene. Og syrinene står der i pottene sine fordi mannen min elsket dem så intenst og jeg håndlagde parfymer til ham for at han skulle elske meg enda mer vanvittig enn det han allerede gjorde.

Visste du at det hender jeg gråter når du ikke er her, og at det ikke er fordi jeg er sulten eller har tisset i buksa?

Du, din vandrende støvsuger. Jeg ber deg, er støv og urin det eneste du vil suge til deg; Kan jeg ikke få vise deg litt informasjon. Kan jeg få være din allvitende data, ditt leksikon, bare i noen få minutter mens du lager kaffe til meg. Snu deg.

Og det gjør du. Og du stirrer på det vantro uttrykket mitt, der jeg sitter med et bedende og sultent blikk, og jeg stirrer tilbake på deg, og lurer på om du akkurat nå – i dette merkelige øyeblikket hvor øynene mine er så fulle av historie som et par øyne dekket av grå stær kan være – om du kan se meg danse ballett på scenen i Operahuset. Ser du hvor lykkelig jeg er? Vet du at det er fordi nettopp han sitter der bakerst der i salen, og jeg vet at han beundrer disse kraftsalvene av noen piruetter, den smale midjen som ender i et par spinkle med dog så muskuløse ben, og det flommende håret som for anledningen er satt opp i en stram, nøttebrun knute. Som jeg laget helt selv. Og jeg danser etter notene i den velkjente syrinduften hans og etter Svanesjøens skjøre toner. Ser du meg nå?

“Vil du ha en brødskive?”

Visste du at han døde, av leukemi, og at det er derfor du aldri ser ham holde rundt meg her hjemme i stuen, selv om også navnet hans glinser på tinnskiltet utenfor døren. Lurer du ikke på hvor han er? Om han er i butikken og handler mandler og melis, eller om de grove tømmerhendene hans er nede i aktivitetsrommet og tegner store cruiseskip fordi han aldri fikk sjansen til å entre et i virkeligheten?

“Det er en nydelig dag. Vil du ha med gulost og agurk? “

Du tror jeg ikke hører deg, hever stemmen din og ser halvstrengt på meg som en mor som forbarmer seg over ungen sin som nettopp har blitt avslørt med hele kakeboksinnholdet i munnen, bare litt mer latterlig og nedlatende, som om jeg har stappet inn selve metallboksen også. Jeg senker blikket, som i et unnskyld. Jeg er slaven din som svarer på det du spør om og jeg forteller deg intet mer enn det du vil høre. Kjøttbollene med løk og brun saus smakte fint, men riskremen med bringebærsaus enda bedre. Men pannekaker med bacon er fremdeles det beste jeg vet. De bare serverer det aldri her.

“BRØDSKIVE?”

Jeg holder meg for ørene, og du fortsetter å skrike. Jeg ser på deg med dumme, demente øyne beskyttet av tusenvis av sener som skal forestille et par hender.

“Nei, takk”

Og du vinner og smiler, og løfter seierspokalen så høyt opp i luften du klarer. Strekker deg opp, helt opp på tåspissene som en skadefro ballettdanserinne. Trofeet borer seg gjennom taket og malingen detter av i store flak som faller over deg som store, flagrende krystaller. Jeg ser deg, med trøtte øyne. Mens du er ung, men dog så blind og sikkert like lysten på mine materielle stuegodter som du er på et dundrende lønnspålegg.

«Og nå, strømpene!»

Jeg følger deg lydig, som en takknemmelig kjøter med halen logrende mellom bena. Jeg er din Lassie, og tar deg imot hvis du faller; Bare en smule mer skranten til beins, og pelsen er ikke like glatt som før. Liker du Skippy forresten? Jeg står tidlig opp for å kunne se på det hver morgen, den nydelige naturen der minner meg slik om det frodige området der jeg vokste opp. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde en kenguru også. De er vakre dyr. Det går på tv2 en gang i ti-tiden.

Og du spør hvordan jeg vil ha dem, strømpene, der nede ved potene eller under kneskålene, og jeg peker på kneskålene fordi de er nærmest og det gjør ikke fullt så vondt å strekke seg dit, mens jeg tenker at det vet vel egentlig du bedre enn meg. Det er  jo du som eier kroppen min nå. Du er min mest intime relasjon, men du tar i både kroppen og sinnet mitt med klebrige plastikkhansker. Hvis du blir lei av meg, kan du tilfeldigvis glemme å sette frem vann, og koke meg som en krabbe. Nå er det du som smører maten min inn med et tynt lag leverpostei og det er ditt ansikt som er begravd i de herligste lukter fra det nyvaskede sengetøyet mitt. Men det er det jo aldri, for du setter nok ikke pris på slike små hendelser, og kanskje er det likegreit, for da slipper jeg i det minste å få dette glossete klisseriet over meg og føle at jeg er dekket av sugekopper.

Du skulle sett oss du, hvordan vi førte pennen sammen. Det var han som var kunstneren, jeg som var inspirasjonen. Jeg var selve grepet rundt kullstiften hans. Jeg var skyggespillet i detaljene, fargene i høstbladene og gløden i solnedgangen hans. Mine strake bevegelser var de konstruerte vinklene i de gigantiske cruiseskipene hans der de bølget på hårlokkene mine. Vi var så perfekte at du ville blitt fra deg av sjalusi om du hadde sett oss.

«Gjør det vondt?», spør du tomt. Og i mitt stille sinn later jeg som om denne mentale tenkingen egentlig er en tale jeg nettopp har holdt for deg, ærlig og gråtende. Og jeg sier: «Ja». «Det gjør fryktelig vondt». Og du løsner grepet litt, selv om jeg egentlig skulle ønske du strammet det.

Du nynner mens du vrenger ut søppelet i skapet mitt, og jeg kan nesten høre at du bak ryggen min kniper sammen øynene og skjærer grimaser like uappetittelige som den lukter som nå treffer deg i nesen som en bæsjebleie. Løkrester. Du er glad jeg ikke gjør på meg. Du synes ikke jeg er den vanskeligste pasienten å ha med å gjøre.

Jeg ser meg selv i dine øyne. Et speilblankt skjelett som fører den knoklete hånden mot munnen, og hiver tablettene inn i munnen hvor de støter mot innsiden av bakhodet, og spretter tilbake til tennene, hvor èn spretter ut gjennom den blottlagte kjeven, mens de andre fortsetter sin vei nedover, fra ryggrad til ribben, fra ribben til ryggvirvlen igjen, før de gir et avsluttende klonk i bekkenet og legger seg stille og urørlig på det støvfrie teppet, mens det hule ekkoet fra døden selv sakte svinner. Og jeg vet du ser deg selv i mine øyne slik jeg også ser deg; Som en forfengelig jålebukk som retter på luggen i to billige, sammensunkne speil, og akkurat nå skulle ønske de var store bambiøyne med et moderne fargespill slik at du kan gå ut av døren og vite at du er like fin som da du kom inn.

Og så snurper du leppene, først i en nåtidens yndig trutmunn, før tennene dine danner et glis av kritthvit marmor som får meg til å måtte lukke øynene. Når jeg åpner dem er du borte. Gjennom det store vinduet kan jeg igjen se det nyvaskede gresset; Grønt og frodig som i et akvarellmaleri. Den lukende gartneren tar en pause for å tørke svette fra pannen sin, med hender dekket av vannblemmer. Han er ny og hendene er på opplæring og ennå ikke herdet. Blomstene strekker seg så høyt at de kan leke slyngplanter rundt den gule solen som steker verden denne morgenen. Og mens jeg ynker meg velfortjent i den røde, slitne stolen, med et skjelett porøst og hullete som en nøkkelost, skimter jeg ham i det fjerne. Han klapper. Jeg reiser meg, og går med en overraskende strak kropp ut til ham. Hele hagen dufter syriner.

Det er en nydelig morgen.