Oslo Skyline

Akerselva med lang lukkertid og lyssetting fra elvelangs

Jeg våknet opp med blanke ark og fargestifter tel og rommet så helt forferdelig ut. Nyinnflyttet og trøtt akte jeg meg ut i stua og satte over ikke bare èn kaffekopp, men tusenvis. Rommene var tomme, lyden var hul og jeg følte meg ikke så innholdsrik jeg heller. For hvor går en egentlig når en står fortumlet uten retningssans og lurer på hva som er mulighetene, og finner ut at om en så visste hva de var, ville en aldri ha funnet dem.

Hvilken retning går jeg når jeg trer ut av blokken og innser at jeg trodde deli deluca var en butikk i USA og at seven eleven bare er en fornyet Esso? Jeg trenger mer enn et kompass, tenkte jeg, og følte meg nyfødt og hjelpesløs.

Ting kan ofte bli litt komplisert med kritthvite A4-ark når du plutselig har glemt hvordan du skal bruke fargestiftene. For hvordan gikk den fargesirkelen igjen?

Så slo det meg at jeg har mer enn nok av det som skal til for å finne hele Oslo. Jeg snakker verken om trafikanten eller gule sider (som først har kunnet hjelpe meg i senere tid). Jeg snakker her om bloggmani og monopol.

Jeg lærte om vakre Sagene av å lese ymse blogger om Oslo. De fremstilte det som et paradis i kulturhimmelen og var vel det første stedet jeg dro til. Der fant jeg en haug med musikere, en maler og en autist, blodig inspirert av fløybanen, og plutselig hadde jeg fikset en konsert for venninnen min. Nå skal hun synge med jazzmusiker Erik Wesseltoft og crew. Hun kommer til å rocke.

Jeg er alltid den som kjøper Rådhusplassen og håver inn penger på alle mine medspillere som er så uheldige å lande der. Sånn på ordentlig nøyer jeg meg med å sitte på en benk blant gress og blomster og skrive om alle de travle menneskene som strever forbi som skygger. Hele verden er liksom i lang lukkertid der nede, jeg rekker knapt å blunke før de er ute av bildet og det eneste som er igjen er en forlatt skygge av noe som burde vært der kanskje litt lenger, som om de aldri helt rakk å løpe fra seg selv.

Jeg trenger ofte unnskyldninger for å få kroppen til å gjøre det den skal. Da startet jeg på holistisk yoga i samfunnshuset til Sagene. Yogalæreren min sier at jeg sovner og snorker fordi kroppen min er sliten og jeg aldri slapper av. Jeg skal ikke si henne imot; Ikke mens jeg fremdeles dupper kraftig av under avspenning og de må vekke meg og fortelle at timen er over. Og så drikker jeg en kaffe på Kafè Gram og kroppen er på plass igjen.

Jeg har fått hele møblementet mitt på finn.no, søkeområde Oslo, og trikken førte meg til Briskeby, Grefsen (men hun ville visst ikke gi meg stolen allikevel) og Tøyen. Det er blitt et nydelig, ennå uryddig rom, og jeg elsker tanken på at jeg her inne har en salig blanding av andre menneskers liv.

Jeg har vært på kulturnatt på Tøyenbadet der jeg opplevde min første undervannskonsert! (hello, we are now ready for takeoff, pipipipip) Ingenting er som en flyopplevelse under vann.

En rekke innflytningsfester er overstått, inkludert vår egen, hvor vi serverte frp-vafler med vodka og potetgull. Det er vår humor, vi leker FRP. Vi fikk innflytningsgaver som det nå veldig kjente FRP-vaffeljernet vårt, organisk øl, pølsesnabber, feministplakater, tamponger, dørslag, smoothie-bok med smoothie-ingredienser (som selvfølgelig ble tatt knekken på circa midt i festen da noen fant ut at bringebær er utsøkt til alkohol), men det gjør ikke noe, for vi har ikke smoothiemaskin ennå. Ingenting er som en skikkelig innflytningsfest når nesten hele Danvik har flyttet til Oslo.

Jeg har vært hjemme hos Erik Wesseltoft (når en først har blitt kjent med noen kjendiser synes jeg det er mer enn lov å skryte av det!)

Jeg har sett Inglorious Basterds og Teeth (som handler om ei fitte med tenner, noe som er logisk siden jentungen er infisert på grunn av kjernekraftverket ved siden av)

Jeg begynte på skole og elsket det igjen. Jeg fikk en eksentrisk venn som inviterte meg på kanonball, og straffen for å bli truffet av ballen var å spise kake. Rundene varte med andre ord ikke så lenge, men vi ble klamme og gode for det, for ikke å snakke om at vi kom på Radio! Hallo, o store verden!, og vi presenterte oss selv med sjokoladepudding i munnviken og ordene fulle av diverse kaker fra Pascal. “Også har vi litt sunt også”, sa vi og gjorde samvittigheten fornøyd da vi trykket inn en drue og en banan.

Jeg har vært på min første utendørskino som var Babel. Jeg frøs, spiste sjokolade og koste meg gløgg.

Jeg hadde en snus på feil sted til feil tid, og måtte forsvare meg idet en småbitter mann skulle forklare meg de forferdelige konsekvensene ved å ha slikt under leppa. Han hadde flere argumenter enn meg så jeg tok den ut.

Jeg gikk elvelangs da hele akerselva var opplyst og tok som vanlig bilder med lang lukkertid og intet kamerastativ. Jeg er bare nødt til å få meg et stativ snart.

Jeg skrev en teatermanus-idè og leverte den inn til Trafo.

Jeg har nesten-lest mine egne “verker” på litteraturhuset, hadde det ikke vært for at det jeg skulle lese var for langt. Hør meg i november, jeg lover å ikke feige ut.

Jeg danset hoftene ut av ledd på ragga med Marit, og så ut som jeg aldri har gjort etterpå. Mitt rødflammede, sjarmerende ytre sto i sterk stil til kommunistveska mi.

Jeg har gjort mine faste rutiner som består av kafèbesøk, heftig te- og kaffedrikking, venner, klining, musikk og iherdig skriving.

Og midt imellom det hele leste jeg verdens mest depressive bok som ikke fremkalte et eneste smil hos meg på sine trehundre sider: Constance Ring er vel ikke akkurat familielitteratur, men det er dystert, ærlig og viktig.

Jeg forstod at jeg ikke kunne lese mer av Amalie Skram før jeg hadde lest noe mer hyggelig og plukket med meg Havfruestolen av Sue Monk Kidd. Jeg elsker skildringene hennes. Og jeg elsker det å ha et bibliotek rett utenfor døra.

Og til sist: Jeg tror jeg akkurat solgte et bilde. Og jeg får visst et kamerastativ for det. Herregud!! O lykke!

Dette feirer jeg med Ikea, nye gardiner og rydding, samt en haug med godterier, enda mer guitarhero og en takk til diverse bloggere som viste meg Oslo allerede før jeg flyttet hit. Og en stor takk til Vilde som lærte meg å sette pris på monopol og dets gater og lykkekort.

Da jeg sto på fortauet og tenkte meg om endte jeg opp med å gå for alle retningene, og da gjorde jeg som bokelskere flest og begynte med biblioteket.