Og de valgte å skrive dødsannonsen min mens jeg fremdeles var i live.

Noen ganger lurer jeg på om de er helt tanketomme, disse sukkersøte gummibjørn-jentene som hamrer ned døren min klokken ni om morgenen, og vekker meg med et påtatt “Goood morgen”, hver bidige dag. Hver dag har en god morgen, sier de, en fortreffelig morgen, fordi det nettopp ligger i jobben deres å være så forbannet positive hele dagen, fra morgen til kveld. “Været er helt nydelig ute altså”, “Har du sovet godt? Det har jeg!”, “Nå skal du få noen piller av meg!”, som om å trykke i seg smertestillende og blodfortynnende marevan er det morsomste i verden. “Dette er like så gøy som tivoli og froskesafari, namnam, spis, ta mange!”

Jeg ser hvordan de mekaniske robotlemmene deres åpner persienner og vinduer; Ikke fordi det er så svettende varmt, men fordi de ikke har noe annet å ta seg til imens jeg sitter og spiser frokosten min og de må vente til de har sett jeg tar medisinene mine.

Øynene mine hviler på deg, på den iherdige ryggen din som strammer og slapper av bak den nervøse t-skjorten, og hvordan du arbeider med dørhekten for å unngå pinlige tausheter hvor du føler du må lire av deg spørsmål og kommentarer. Du er ung. Du lirer sikkert av deg «Hva skjera?» flere ganger om dagen. Spør meg!

“Sovet godt?,” sier du, og når du ikke får svar slik det passer deg, senker du hodet og det detter ned i fanget ditt, under duken, hvor du stirrer deg selv i skrittet til det forsvinner og du ikke fungerer som noe annet enn en flau, liten dam på gulvet.. “Ja,” svarer jeg, og du tar raskt fast form igjen, stolt over igjen å ha kontroll over situasjonen. Du ser på kinnbenene mine, du ser inn i mine hule, nedslipte øyne, gjennom det sprukne kraniet mitt og på det gulblomstrete tapetet bak meg, på klokken som for ditt bare liv aldri kan tikke fort nok. Som om jeg har et skuddhull midt i bakhodet du bruker som kikkert. Tikk takk. Et skritt nærmere døden. Du gjør meg visst senil og død på en gang.

Noen ganger våkner jeg og tror jeg er i himmelen, for så å innse at alt det lyse og fine rundt meg er falmet tapet når du stikker inn det yndige hodet ditt og kvitrer: “Det er en nydelig morgen!” I dag også. I går var det en god morgen, i forgårs var det en fantastisk morgen, i dag er det en nydelig morgen. Du er så flink med ord.

Visste du at jeg en gang satt på bryggekanten med bena dinglende, melkehvite mot det nesten bunnløse vannet. Visste du at jeg krummet tærne av glede hver gang det passerte et menneske med en parfyme som duftet av kamille eller lyng? Men at jeg senere forelsket meg i en mann som duftet av lavendel. Visste du at han giftet seg med en annen pike, og at jeg ble syk av kjærlighet og gråt meg i søvn hver natt i flere måneder? For disse øynene har ikke vært knusktørre og fulle av infeksjoner hele livet, tro du meg. Og bildet ved siden av viser deg meg, hvis du vil se, med et brukket ribben – ikke fordi jeg glapp taket i rulatoren og falt, jeg hadde ikke rulator da jeg var åtte år – fordi jeg skulle vise hvor god jeg var til å sykle på fortauskanten og ble stanset av en sten. Frem til den dagen skulle jeg bli sirkusartist, og etter det skulle jeg bli veiarbeider og flate ut alle de dumme kantene. Og syrinene står der i pottene sine fordi mannen min elsket dem så intenst og jeg håndlagde parfymer til ham for at han skulle elske meg enda mer vanvittig enn det han allerede gjorde.

Visste du at det hender jeg gråter når du ikke er her, og at det ikke er fordi jeg er sulten eller har tisset i buksa?

Du, din vandrende støvsuger. Jeg ber deg, er støv og urin det eneste du vil suge til deg; Kan jeg ikke få vise deg litt informasjon. Kan jeg få være din allvitende data, ditt leksikon, bare i noen få minutter mens du lager kaffe til meg. Snu deg.

Og det gjør du. Og du stirrer på det vantro uttrykket mitt, der jeg sitter med et bedende og sultent blikk, og jeg stirrer tilbake på deg, og lurer på om du akkurat nå – i dette merkelige øyeblikket hvor øynene mine er så fulle av historie som et par øyne dekket av grå stær kan være – om du kan se meg danse ballett på scenen i Operahuset. Ser du hvor lykkelig jeg er? Vet du at det er fordi nettopp han sitter der bakerst der i salen, og jeg vet at han beundrer disse kraftsalvene av noen piruetter, den smale midjen som ender i et par spinkle med dog så muskuløse ben, og det flommende håret som for anledningen er satt opp i en stram, nøttebrun knute. Som jeg laget helt selv. Og jeg danser etter notene i den velkjente syrinduften hans og etter Svanesjøens skjøre toner. Ser du meg nå?

“Vil du ha en brødskive?”

Visste du at han døde, av leukemi, og at det er derfor du aldri ser ham holde rundt meg her hjemme i stuen, selv om også navnet hans glinser på tinnskiltet utenfor døren. Lurer du ikke på hvor han er? Om han er i butikken og handler mandler og melis, eller om de grove tømmerhendene hans er nede i aktivitetsrommet og tegner store cruiseskip fordi han aldri fikk sjansen til å entre et i virkeligheten?

“Det er en nydelig dag. Vil du ha med gulost og agurk? “

Du tror jeg ikke hører deg, hever stemmen din og ser halvstrengt på meg som en mor som forbarmer seg over ungen sin som nettopp har blitt avslørt med hele kakeboksinnholdet i munnen, bare litt mer latterlig og nedlatende, som om jeg har stappet inn selve metallboksen også. Jeg senker blikket, som i et unnskyld. Jeg er slaven din som svarer på det du spør om og jeg forteller deg intet mer enn det du vil høre. Kjøttbollene med løk og brun saus smakte fint, men riskremen med bringebærsaus enda bedre. Men pannekaker med bacon er fremdeles det beste jeg vet. De bare serverer det aldri her.

“BRØDSKIVE?”

Jeg holder meg for ørene, og du fortsetter å skrike. Jeg ser på deg med dumme, demente øyne beskyttet av tusenvis av sener som skal forestille et par hender.

“Nei, takk”

Og du vinner og smiler, og løfter seierspokalen så høyt opp i luften du klarer. Strekker deg opp, helt opp på tåspissene som en skadefro ballettdanserinne. Trofeet borer seg gjennom taket og malingen detter av i store flak som faller over deg som store, flagrende krystaller. Jeg ser deg, med trøtte øyne. Mens du er ung, men dog så blind og sikkert like lysten på mine materielle stuegodter som du er på et dundrende lønnspålegg.

«Og nå, strømpene!»

Jeg følger deg lydig, som en takknemmelig kjøter med halen logrende mellom bena. Jeg er din Lassie, og tar deg imot hvis du faller; Bare en smule mer skranten til beins, og pelsen er ikke like glatt som før. Liker du Skippy forresten? Jeg står tidlig opp for å kunne se på det hver morgen, den nydelige naturen der minner meg slik om det frodige området der jeg vokste opp. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde en kenguru også. De er vakre dyr. Det går på tv2 en gang i ti-tiden.

Og du spør hvordan jeg vil ha dem, strømpene, der nede ved potene eller under kneskålene, og jeg peker på kneskålene fordi de er nærmest og det gjør ikke fullt så vondt å strekke seg dit, mens jeg tenker at det vet vel egentlig du bedre enn meg. Det er  jo du som eier kroppen min nå. Du er min mest intime relasjon, men du tar i både kroppen og sinnet mitt med klebrige plastikkhansker. Hvis du blir lei av meg, kan du tilfeldigvis glemme å sette frem vann, og koke meg som en krabbe. Nå er det du som smører maten min inn med et tynt lag leverpostei og det er ditt ansikt som er begravd i de herligste lukter fra det nyvaskede sengetøyet mitt. Men det er det jo aldri, for du setter nok ikke pris på slike små hendelser, og kanskje er det likegreit, for da slipper jeg i det minste å få dette glossete klisseriet over meg og føle at jeg er dekket av sugekopper.

Du skulle sett oss du, hvordan vi førte pennen sammen. Det var han som var kunstneren, jeg som var inspirasjonen. Jeg var selve grepet rundt kullstiften hans. Jeg var skyggespillet i detaljene, fargene i høstbladene og gløden i solnedgangen hans. Mine strake bevegelser var de konstruerte vinklene i de gigantiske cruiseskipene hans der de bølget på hårlokkene mine. Vi var så perfekte at du ville blitt fra deg av sjalusi om du hadde sett oss.

«Gjør det vondt?», spør du tomt. Og i mitt stille sinn later jeg som om denne mentale tenkingen egentlig er en tale jeg nettopp har holdt for deg, ærlig og gråtende. Og jeg sier: «Ja». «Det gjør fryktelig vondt». Og du løsner grepet litt, selv om jeg egentlig skulle ønske du strammet det.

Du nynner mens du vrenger ut søppelet i skapet mitt, og jeg kan nesten høre at du bak ryggen min kniper sammen øynene og skjærer grimaser like uappetittelige som den lukter som nå treffer deg i nesen som en bæsjebleie. Løkrester. Du er glad jeg ikke gjør på meg. Du synes ikke jeg er den vanskeligste pasienten å ha med å gjøre.

Jeg ser meg selv i dine øyne. Et speilblankt skjelett som fører den knoklete hånden mot munnen, og hiver tablettene inn i munnen hvor de støter mot innsiden av bakhodet, og spretter tilbake til tennene, hvor èn spretter ut gjennom den blottlagte kjeven, mens de andre fortsetter sin vei nedover, fra ryggrad til ribben, fra ribben til ryggvirvlen igjen, før de gir et avsluttende klonk i bekkenet og legger seg stille og urørlig på det støvfrie teppet, mens det hule ekkoet fra døden selv sakte svinner. Og jeg vet du ser deg selv i mine øyne slik jeg også ser deg; Som en forfengelig jålebukk som retter på luggen i to billige, sammensunkne speil, og akkurat nå skulle ønske de var store bambiøyne med et moderne fargespill slik at du kan gå ut av døren og vite at du er like fin som da du kom inn.

Og så snurper du leppene, først i en nåtidens yndig trutmunn, før tennene dine danner et glis av kritthvit marmor som får meg til å måtte lukke øynene. Når jeg åpner dem er du borte. Gjennom det store vinduet kan jeg igjen se det nyvaskede gresset; Grønt og frodig som i et akvarellmaleri. Den lukende gartneren tar en pause for å tørke svette fra pannen sin, med hender dekket av vannblemmer. Han er ny og hendene er på opplæring og ennå ikke herdet. Blomstene strekker seg så høyt at de kan leke slyngplanter rundt den gule solen som steker verden denne morgenen. Og mens jeg ynker meg velfortjent i den røde, slitne stolen, med et skjelett porøst og hullete som en nøkkelost, skimter jeg ham i det fjerne. Han klapper. Jeg reiser meg, og går med en overraskende strak kropp ut til ham. Hele hagen dufter syriner.

Det er en nydelig morgen.

Nabintu får vente litt, her skal snakkes kjærleik!

I desember kom endelig den etterlengtede pakken på døren, og hun signerte uten å nøle et milisekund. Under all bobleplasten – som hun selvfølgelig sparte på til senere hobbybruk – lå verdens fineste maskineri. Hun regnet den til 1.94 helt utbrettet, og den kom kompakt, helt uten løsdeler og klistremerker. Hun forstod snart at dette var en ganske så komplisert koblet dupeditt, og den ble til et prosjekt hun prøvde å finne ut av om dagen, og det hun drømte om når natten senket seg over de nysgjerrige sansene og lukket øyelokkene hennes.

Gradvis fant hun ut av flere og flere koblinger; Begynte å skjønne hvordan de fungerte for seg selv og sammen. Mac’n lå og støvet på hyllen og kikket misunnelig ned med webcamøyet på det som så ut til å bli Maikens nye favoritt. Hun så ut som en unge der hun lå på knærne, fremoverbøyd og med begge øynene fallende nesten skjelende ned mot maskinen og med et smil om munnen. Nesten litt psykotisk.

“Jeg prøvde å vise henne utallige YouTube-videoer hvor mac banker pc ned i støvlene og går så langt som å spikre den ned i parketten. Det der kan ikke være noe annet enn en pc, for noen ganger hyler hun til den som om den har hengt seg opp”

Men hun hører ikke på hva MacBook sier, for hun er oppslukt i å finne ut alt hun kan om den nye dingsen som hun ikke klarer å sette navn på engang, og hun husker ikke hva som sto på kvitteringen heller, for den har hun glemt hvor hun la fra seg. Typisk Maiken, sier de, og alle nikker enig. Alt hun vet er at det er det mest spennende hun har vært borti noensinne, og at hun synes det er like fantastisk hver gang hun finner ut av en ny detalj, uansett hvor liten den skulle være. Dessuten er dingsebomsen full av data, og er det noe Maiken er glad i, så er det informasjon informasjon informasjon! Om alt og ingenting.

Og det hender maskineriet henger seg opp, og Maiken hyler som en og annen overanalyserende, mongolid kjerring, og hun kaller det for feilkoblinger. Men når hun får roet seg ned med en kopp kamillete, litt kaviar og et par HTMLs skjønner hun at det er jo det som er halve moroa. Disse rare koblingene som provoserer henne og slynger seg rundt og tar kvelertak ved halsen innimellom. For de er jo egentlig litt mer som skolisser. Det hjelper aldri å hale og dra i dem når alt egentlig kan løses ved å småflørte med èn liten tråd, og så er hele knuta oppløst.

Og i den nederste skuffen i den beisede skrivebordshyllen hennes ligger det en liten kvittering på en pakke levert i desember, under en haug av skrot. Den ser slik ut.

Med fare for at dette havner under Ane sin pusogsuss/nåerdetslutt-kategori, kan jeg forsikre henne om at dette blir mye pussogsuss, men ingen deterslutt.

Andreas er min folkehøyskolekjæreste, hverdagskjæreste, helgekjæreste, helligdagskjæreste og også drit-dårlige-dagerkjæreste. Med andre ord: Vi er kjærester hele tiden, og det synes jeg er “nice”! Andreas er kjempehøy, så hvis jeg av en eller annen grunn skulle knekke nakken så må jeg bruke stylter hvis vi skal kysse. Men det gjør ikke noe for stylter er noe jeg kan. Han har en tanngarde de ikke akkurat brukte linjal og vinkelmåler for å konstruere da de skapte han, men det er bare bra for da ser han ekstra kul ut de gangene han åpner kjeften, noe som forsåvidt er ganske ofte, da han er gjennomført attentionwhore og ellers flink med ord. (hvis det sees bortifra “nice” og “lættis” sånn innimellom) Han sender meg overraskelsesbrev fordi jeg synes det er koseligere enn sms og mail, og han gir meg gule post-it-lapper med klissete komplimenter på, og de eneste sangene han kan på piano er Stairway To Heaven-intro og høyrehånds-Titanic. Jeg elsker han for det, m/mer!

Noen ganger blir jeg så sur på han at jeg ønsker han litt til helvete, men det pleier å gå fort over, for hvis han skulle sitte der nede og grille s’mores og gjøre fantestreker uten meg tror jeg at jeg hadde blitt pokker så ensom her oppe. Dessuten er jeg ikke så himmelsk som jeg skal ha det til. Det er virkelig ikke alltid jeg er like hyggelig som en teletubbie eller søt som sjokolade og saft på engang, og det vet vi da!

Andreas er den beste kjæresten det går an å ha, med alt det jeg ønsker, pluss enda mer og pluss koblinger jeg irriterer meg noe grenseløst over, men som jeg allikevel setter pris på. Andreas er Andreas; Man må bare elske hele pakka; Hele maskineriet.

<3

Nå er du bra flau, tenker jeg. Søtnos.

Jeg har ikke tid til å skrive blogg nå

Så jeg burde jo egentlig stoppet akkurat der.

Nå har jeg begynt i ny jobb. Jeg tror ikke noen facebook-/start.no-test ville kommet frem til at “å pleie eldre mennesker, dèt er noe du bør gjøre Maiken. Dette er ditt kall!” Men jeg innbiller meg jeg gjør en grei jobb, ihvertfall til å ha hatt den i to dager. Vaske rumper gjør meg ingenting, og dessuten er jeg eldre menneskers største fan, så jeg koser meg med prat, bæsj, vitser, og brødskivesmøring!

Jeg sa til meg selv at jeg skulle holde meg for god for det jeg kommer til å skrive nå, og at jeg ikke skulle være barnslig, men jeg klarer ikke. Jeg må. For det er litt for gøy!

Jeg liker hvordan mennesker med god økonomi later som om de ikke har det. De presenterer det ofte slik. Scenario. Nå!

“Jeg er da ikke rik, da hadde jeg vel hatt et hus i Agraba, og en hytte i Alpene, og jeg hadde hatt Batmobil, tatt et kurs i “hvordan få mest mulig ut av formuen min” og jeg ville hatt jean paul, Dolce and Gabana og  Manolo Blahnik/Blanhik (?)-sko.” Se, jeg har ikke rikmannsspråket inne engang. Pokker ta, så flaut!

Hvis jeg skulle sagt dette til bekjente, kommer det til å høres circa slik ut: Hvis jeg hadde vært rik (Gud forby det!), da hadde jeg vel hatt et hus i Lofoten, der er det ganske dyrt, ikke sant? Og jeg ville hatt en hytte på? Nei, vet du hva, jeg tror ikke jeg trenger noen hytte, for jeg aner ikke engang hvor det finnes fine hytter, og da sier vel det meg at jeg ikke bryr meg så mye. Kanskje på Mount Everest. Og jeg ville ihvertfall ikke hatt en caravel; Kanskje en Volvo, ryktene går om at det er en god og stabil bil! (hah, ordspill til og med!) Men kanskje det blir caravel når jeg blir stor, for da kan jeg verpe en haug med barn, også kan jeg ha en stor irsk ulvehund i baksetet og fremdeles ha plass til ihvertfall to handleposer med bleier, hundeposer og oreokjeks. Og jeg skal kjøpe klær på alle andre butikker enn Fretex og HM, bortsett fra kanskje to ganger i året; De gangene jeg faktisk er på jakt etter klesplagg. Og ja, jeg har lyst på pianotimer og en fjellstor haug litteratur. Veldig!

Det jeg haltende og unødvendig innviklet prøver å si er: Man trenger ikke ha dårlig med penger fordi man ikke har råd til å bo i Beverly Hills, eller ikke har to millioner til hytta på Diamantfjellet, eller man ikke klarer å skrape sammen kroner nok til sånn bil med automatgir, vet du, som man kan sitte i garasjen med avtagbart tak på og se opp på stjernene. Det handler om selve ønsket om det. Hvor god økonomi mennesker har, velger jeg heller å tro man kan se på drømmene og ønskene deres. Hvis jeg skulle skrevet en symbolbok (Gud forby det og!) ville jeg skrevet det presist, barnslig, og subjektivt. Litt som dette.

Rike drømmer = glad i penger, og mer syting. =(

Fattige drømmer = mindre penger, og oftere fornøyde. =)

Akkurat nå har jeg bare lyst på en yoghurt.

.

.

.

…Vedlegg: Så du som sitter i det fjerne og skriver innpakkede bloggposter med en eim av sure oppstøt om oss fordi du er så oppgitt og lei dette styret dere er selvforskyldt i. (ops, der gikk jeg over min egen barnslighetsstrek, men backspaceknappen har visst sluttet å funke, akkurat som mobilen deres når vi prøver å kontakte dere) Dette har aldri handlet om penger, dette handler om det jeg egentlig skulle ønske jeg ikke hadde så mange av og som jeg egentlig ikke er så fan av i for store mengder. Ihvertfall ikke så fan som jeg er av gamle mennesker med historier. Prinsipper. (Noe det virker som du har ganske peiling på i din bloggpost skrevet 28. april – 2009) Nå vil vi ha pengene vi har krav på; ikke fordi jeg har så mye dyrt og fint å bruke dem på, men rett og slett fordi dere har oppført dere som noen idioter. Derfor.

Og som du sier så fint selv; alt ville vært så mye enklere hvis bare folk hadde skjønt at ærlighet varer lengst.

Se der. Nå var jeg barnslig, nå. Du och jag.

Jeg har vært i flere land enn deg

( Registrert på: http://bloggurat.net/minblogg/registrere/28e04e20ee7571782cb10b99ea7bde60847445eb )

Jeg har vært på skoletur til det kjente Hollywood og funnet ut at det ikke er så flott der allikevel. Jeg dro til San Francisco og fant ut at jeg mye heller vil bygge og bo der enn å bo i det fineste huset i Beverly Hills selv om det er palmer, badebasseng og man helt sikkert ikke trenger å vanne blomstene sine selv der. Syvtusen kroner har jeg brukt; på fargerike klær som forøvrig ikke har noen sjanse til å matche hverandre, på mat for å fortrenge den fæle flymaten bestående av kjøtt som nærmest gav fra seg et “splæsj” da jeg kakket den på den halvseige toppskorpen og fyllet rant utover plastboksen, og dessert som luktet ferskenlotion fra BodyShop, på et skateboard som forresten fungerer utrolig godt når man har mengder av bagasje og skal haste til toget. Hjul er bra, for hjul går fort, og jeg har alltid dårlig tid; Eller, jeg lager dårlig tid, ville nok noen sagt, og også jeg. Jeg har forresten funnet ut at rullebrett er det perfekte kommunikasjonsmiddelet; Det ser ut som om alle mennesker heller vil snakke med en med rullebrett enn med en uten.

“Bra transportmiddel det der!”

“Jo, takk, flott når man har noe å rekke.”

“Heieei, hvor skal du rulle hen?, spør han.

Jeg ser fra de slitte jeansene og opp til det fure ansiktet uten å stirre for mye. “Ta toget,”svarer jeg, spør hva han skal og får det svaret man som regel får av ærlige og hyggelige alkoholikere. “Drikke”. Jeg har alltid hatt lyst til å spørre hvorfor alkoholikere drikker så mye, men er av en eller annen grunn redd for at de skal tro jeg er frekk for så å gripe tak i nærmeste tuborgflaske (som jeg innbiller meg de bærer i den frynsete lommen på dongeribuksa de pleier å ha på seg) og dælje den i hodet på meg. Eller at de skal slenge seg i armene mine, sentimentale og med behov for omsorg der og da, og jeg egentlig ikke har tid siden jeg skal ta siste toget hjem, men ellers gjerne skulle ha sitter/satt/suttet meg ned på fortauet og hørt på milelange historier om store, gode minner og sannsynligvis enda større skuffelser. Noen vil sikkert kalle det ekstrem og unødvendig fantasi, jeg vil heller tro det er voksenmaiken som inntar meg og får hjernen min til å tro at spørsmål som “hvorfor gjøru det a?” kan få de merkeligste konsekvenser. Frykten for konsekvenser er noe som kommer med åra har jeg erfart.

Nå skrev jeg akkurat et litt for langt avsnitt om konsekvenser. Nå er det heller merket, kopiert og limt inn et annet sted. Jeg vil spare deg for overtrøtt synsing på en fredagskveld når du mest sannsynlig er ute med en tuborgflaske i din egen baklomme, og sikkert helst skulle sett at jeg hadde ramset opp en liste over de landene jeg har vært i.

Ihvertfall, Hollywood er fint og flott. Det var jo egentlig det denne bloggposten skulle handle om. Vi var på Universal Studios, noe som faktisk var helt fantastisk. Det var bevegelige dinosaurer som blunket som små Ladyer, det var stilige sett, det var snille karuseller og diverse simulatorer. Andreas og jeg var alltid de første i køen. Du må ikke tro det var fordi jeg har lært meg å være tidlig ute. Stikkordene er heller guestpass og wheelchair. (med uforutsigbare støttehjul og for lite luft i dekkene) I den satt jeg fordi jeg skvatt så sinnssykt da de begynte å spille norges nasjonalsang utenfor sjømannskirken vi var i, at jeg snublet ned fortauskanten. (en skikkelig høy en) Der lå jeg fortumlet med et forstuet ben og med bakgrunnsmusikk bestående av trompeter og trommer som skrek “JA, VI ELSKER” og hylende latter servert fra alle, inkludert meg selv. Jeg hadde en stråhatt på snei for anledningen. Jeg var greit flau. Og hadde rimelig vondt i foten. Dessuten hadde de som så det det ganske så gøy; Jeg tror jeg hadde likt å se meg fra fortauet på andre siden.

Når jeg tenker på San Francisco, får jeg sånn ca. 150 sommerfugler i maven. Byen er kanskje ikke prydet med logoer som får deg til å tro du er på tivoli eller i en barnebursdag der de har gått bersherk med kakepynten slik som i Hollywood , heller ikke av fortau fylt med stjerner med kjendisnavn som: Frank Sinatra, Snehvit og Robin Williams, men den har sjarmerende gater, med spennende stikkveier og en smule mer jordnære mennesker. Og den har Alcatraz; Det mest beryktede fengselet i verden, som egentlig ikke er så fælt allikevel. I hvert fall ikke på en “her-kommer-du-inn-men-aldri-ut-igjen,-for-du-henrettes-nemlig”-måte. Men kjipt må det jo være, å sitte bak fengselsvinduet og se måkene fly frem og tilbake mellom byen og øya mens du ønsker at det var deg som hadde vinger og små bein og kunne fly frem og tilbake, spise rips og drite ned fengselsvaktene. Det ønsker sikkert alle innimellom (kanskje bortsett fra det siste) men sikkert litt mer om man sitter bak lås og slå og venter på at sprinklene skal gli knirkefritt til side og noen skal si at nå er du fri, og så leie deg i hånden helt over til den vakre byen, gi deg et hus med en uluket blomsterhage, en jobb, en sykkel og en nøkkel og si “her, værsågod, her har du livet ditt tilbake”, når det de egentlig gjør er å sette deg av på fortauet uten så mye som en vannflaske.

Og til slutt et spørsmål: Hvor lang er egentlig tresekundersregelen til en tigger?

Her er ihvertfall lista: (ellers ville det ikke vært noen mening i overskriften)

Sverige (på diverse harryturer)
Polen (med de andre tiendeklassingene ved Breidablikk ungdomsskole)
Tyskland (med overnevnte)
Spania (med den mest fantastiske jenta jeg kjenner, Norin)
Amsterdam (Der jeg har tilbrakt tilsammen 4 timer på en flyplass)
USA (fordi jeg er distrè og plutselig fikk råd til turen av småpinlige grunner, som du skal få høre om en annen dag)

Nå tenker du “Du er dum du – du vet at flesteparten av Norges befolkning har vært i så mange land ganger ti?”. Så jeg løy. Men jeg har vært på bobiltur i Lofoten, og det har ikke du.

Skrytepost 1:

For en god stund siden skrev jeg en post om det å sette pris på andre, og at dette er noe som gjøres alt for sjelden. Derfor er planen og hver måned skryte av minst èn person. Jeg har gjort noe liknende før da jeg har skrevet om mormor, og Sophie. Så, det blir som et “Månedens person”-opplegg, hvor jeg kommer til å skrive om både kjente og ukjente personer jeg har stor respekt for.

Første dame/chick/rånerbabe ut er Gina!

For det første: Alle liker Gina. Det går ikke an å ikke like Gina. Her har du jenta som kommer og lyser opp hotellgangene med utstråling og gla’innstilling. Ingen kan motstå Gina der hun står i døra med et glis og spør med cp-stemme om hun skal “hjelpæ tiljj” eller om jeg vil “væde med på sstanda”. Day saved og takk sskædduha!

Gina er en spontan og uforutsigbar rånærbebbh med en forkjærlighet for Maroon 5. Alle trenger en Gina. Jeg har en Gina, så ædabæda I tillegg til å være alt det her, og mer enn gjennomsnittlig humoristisk, er hu alt det som gjør en god venn til en god venn. Hu er opptatt av hvordan vennene hennes har det, og har de det ikke helt ok, så har de det i hvertfall betydelig mye bedre når Gina er ferdig med dem!

Gina er sammen med Magnus, og det hele startet med en liten Motorhotellromanse. (Gudbedre, det hørtes grusomt ut) Med andre ord: Magnus må være en av de heldigste gutta i verden, og det regner jeg med han også vet. Gina = sjelden vare.

Du har reddet mange av mine arbeidsdager og til og med et par etter at du har sluttet. Hvor mange er det der ute som møter opp på en venns jobb for å hjelpe til uten og få betalt? Positiviteten sjøl, er det du defineres som hvis det er snakk om deg.

Og skulle du være litt nedfor og ha mascararenner under øynene, vet du at du alltids kan ringe, så skal jeg stille like mye opp for deg som du har gjort for meg, og gjerne mer.

Jægg elskedææj, din sjeldenhet.

Kjære Mormor.

I anledning min mormors bursdag (29.01.08) vil jeg gjerne skrive litt om henne.

Mormor er søt, hyggelig, morsom, omtenksom, hjelpsom og selv uten sminke så ser hu bedre ut enn Oprah.

Mormor er dama/rypa som foreslo at jeg burde studere journalistikk og den tanken har jeg nå holdt fast ved i snart to år.

Mormor har alltid så koselige juleverksteder og enda koseligere julebord.

Mormor er alltid positiv og en skikkelig gledesspreder.

Mormor er flink til å lytte og gir gode råd.

Mormor er god til å ta bilder, god til å tegne og male og en reser på Photoshop.

Mormor er en fantastisk person med en så stor haug med varme inni seg at hu fungerer som jordas mest effektive panelovn.

Tusen takk for mamma, takk for de hyggelige familiestundene, for at du satte meg på riktig yrkesspor, for all rosen, alle de oppmuntrende ordene og all omtanken du har for alt og alle. Og takk for den røde trebukken jeg fikk på julebordet, jeg glemte nemlig å si det.

Jeg er veldig glad i deg, verdens beste mormor.

Til Sophie

Sophie sier at hvis jeg skriver varmt om henne så skal hun printe det ut og henge det på veggen sin. Jeg forventer at dette blir gjort!

Jeg ble kjent med Sophie da jeg begynte å jobbe som stuepike på motorhotellet. Jeg syntes Sophie virka som en småoverlegen snerpefitte og hun syntes jeg var stusslig. Så hvordan i hamperæva ble vi venner, sier du – sier jeg.

Nei, altså. Vi var vel egentlig bare litt sånn”ment to be” da, vet du. Av en eller annen grunn er det ofte slik at jeg enten misliker eller ikke finner tonen med mennesker som det senere viser seg at jeg blir veldig god venn med. Det var vel også tilfellet her.

Sophie er ei søt, lita, gul tøtte med svart hår, brune øyne og med en liten fasit på livet, i lomma. For hu er litt sånn – at slik skal det være – og slik skal det ikke være. Når noe så krasjer med livsfasiten hennes har Sophie dessverre en tendens til å bli litt forvirra og usikker mens jeg prøver iherdig å overbevise henne om at livet aldri blir helt som man hadde tenkt seg. Men hey, jeg skulle gjerne vært litt slik selv iblant. For er det noe Sophie har, er det orden!

Og er det noe Sophie virkelig misliker, er det folk som ikke holder avtaler. Ikke bryt avtaler med denne jenta, for uansett hvor uskyldig hu ser ut, kan hu bli like hissig som en liten håndgranat.

Så… Etter at Sophie og jeg ble gode venner, har vi ledd sammen, vært på gråten sammen (det hørtes da veldig rart ut), vaska rom sammen og snakka om alt og ingenting sammen. Dessuten er det veldig kjekt å ha en venn som Sophie i perioder hvor livet er litt vanskeligere enn vanlig, for da spaserer hun like gjerne opp til deg med tre sjokoladeplater og en haug med oppmuntrende ord.

Sophie er en nydelig kombinajon av et gla’menneske, et minefelt, mye følelser, masse omtanke og fargen gul.

Jeg er veldig glad i deg Sophie, du er herlig