Girl in Oslo

“Den er ledig, værsågod,” sa damen, og nå skal jeg flytte til Oslo. Jeg står på toppen av lykken og danser rundt og synger høyt uten at jeg legger merke til det. Og det er litt dumt, for jeg synger ikke fint og tror egentlig ikke at osloborgerne er overbegeistret heller. Jeg er glad. G.L.A.D – Genuint Lykkelig Alle dager! Jeg har best familie, jeg har finest venner, jeg har kulest Andreas, jeg har søtest leilighet (Joanna og Ida også, da), og jeg har den minste pengeformuen. Happytime. Nå! Sa jeg nå? Jeg mente såklart hele tiden. For jeg er det; Lykkelig. Enkelte ville kanskje sagt at jeg får alt servert på et sølvfat, men pokker heller! Skal ikke folk få lov å være lykkelige uten at de ulykkelige skal trøkke opp i trynet ditt at du får alt servert på sølvfat? For jeg får ikke alltid det. Og når fikk jeg råd til et sølvfat liksom.

I dag har jeg eid Oslo. Ikke som i gaming- og geekingeid, men som i at jeg har vært dronninga av operataket, og rådhusplassen og litt av leiligheten til Lars Olav, egentlig så har jeg eid sånn circa alt. Og trekkspillene og gitarene er hoffmusikk og tiggerne spiller maracas når jeg går forbi. Jeg har ikke flyttet hit engang, men jeg spiller allerede skuespill med meg selv (og alle osloborgere selvfølgelig, de bare vet det ikke ennå) og later som jeg har tatt over hele byen som om det var The Sims, noe som i bunn og grunn er ganske pinlig siden jeg har retningssans på nivå med en struts med hodet stukket dypt ned i ørkensanden. Men Oslo og jeg skal bli bedre kjent, vi, og det kjapt! For jeg har lengtet etter noe som Oslo. Etter mange og travle mennesker med vesker og vakre fontener jeg kan bade i hvis det blir for varmt. Og noen er ikke travle i det hele tatt. Noen bare går der, i ring, og snakker med seg selv. Det er det som er så fint med Oslo. Snart er det Oslo og meg, og ingenting skal skille oss på en god stund.

Jeg skal leve livets glae da’r i Kristiania.

Ravi blir nok stolt.

Dessuten er Oslo full av søte samtaler:

Fullvoksne Dame 1, 2 og 3 sitter og samtaler i solsteika mens de gnir hendene mot tre svette olabukser og sine mørke gensere.

F.V-Dame 1 : “Har du sett disse sekstenåringene om dagen? De sitter der uten en tråd, og guttene ser sånn her ut” *siklende grimase*

F.V-Dame 2 : “Ja, herregud assa.” *tørker saltsvette*

F.V-Dame 3 : “Som om de liksom skal på sommerleir når de spør om lov til å dra på det. Det er jo ikke akkurat det de skal.”

F.V-Dame 2 : “Jeg tror de skal knulle.” *grøsser og svetter*

Fullvoksen Dame 3 nikker iherdig og tørker svette fra under nesen med genserermet.

F.V- Dame 2 : “Nei, de ljuger nok, selv de kristne jentene.”

F.V-Dame 1 : “Det er nok de kåteste jævlene. Og de har jo ingen klær!”

F.V-Dame 3 : “Bare korte skjørt og singletter. De viser jo alt!”

Dame 1,2,3 mumler “mhmmmm”.

F.V-Dame 2 : “Men,” sier hun, mens hun fjerner en dråpe svette fra pannen og ser forlegent ned. “Det er jo ganske….varmt.”

*stille*

A Love Story.

En historie som begynte under et tre.

1 år er gått. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive for at dette ikke skal høres ut som en hvilken som helst oppdatering, så jeg satte meg under et tre for å få inspirasjon kanskje, eller bare for å forsterke det litt småmerkelige inntrykket folk sikkert har fått av meg allerede, eller kanskje fordi jeg har et håp om at treet skal begynne å rasle med de blodrøde løvene for så å snakke inn i ryggen min og presentere seg som Bestemor Piletre. Jeg vet ikke helt, men det er et fint, uendelig stort og kult tre så jeg har ikke tenkt å flytte meg. Danvik er på mange måter året da jeg fant igjen mer av meg selv. (Danvik er altså en fellesbetegnelse for selve stedet og dens beboere, også kalt Mr. D) Danvik får meg til å smile, le, gråte, spise knekkebrød med stabbur-kaviar og gulost, lære, like, utforske – alt en småforvirret jente på nitten år ikke engang vet at hun ønsker seg. Danvik kan være urettferdig, provoserende, klengete, men også kjærlig, trøstende, oppløftende og lærerik. Vi er kjærester, Mr. D og jeg.

For det er litt som å ha kjærlighetssorg. Jeg hater å dra ifra Danvik, og hadde det vært opp til mr. D, hadde han nok gitt sin stemme til meg som stipendiat til neste år på flekken. Jeg søkte bare ikke.

I morgen bærer det hjemover, men Danvik vil ikke at jeg skal dra. Han haler og drar i meg, kliner med meg til jeg rødmer i i kinnene og ytterst på øreflippen, hvisker søte ord som vennskap, synkronsvømming i klorvann og biljardklubb med teamsang i øret mitt, og jeg smiler og tenker at vi aldri skal skilles for noe i verden, og vi skal være sammen for alltid, verpe barn og kjøpe oss toetasjeshus og låve med kåte kaniner! Vi leier hverandre til togstasjonen før alle ferieuker, og Mr. D tar avskjed med meg ved perrongen. Vi kaster slengkyss og jeg presser hele trynet mot ruta mens jeg lager vakuum og blåser opp munnen så jeg får like stor kjeft som en eller annen kjendis med botox i munnhulen. Så er han i tankene mine i høstferien, juleferien, vinter og påske, og varmer meg som et fleecepledd fra IKEA av ypperste kvalitet. Så er det tilbake på internatet, og der er det liksom aldri ro, og allikevel en masse tid for tanker og ville spekulasjoner om kveldene. – Hvem klinte hun egentlig med på byen i går? Seriøst? – Har kaninen hennes gått bersherk og blitt smelt på tjukka…igjen? Herregud altså. Den eier jo ikke viljestyrke. Kaniner er tross alt ikke store filosofer som oss. – Sikker? – Njaaaa. (putt inn heftig diskusjon her)

Jeg tror Mr. D er utro, for alle skriver om han på facebook. Men det gjør liksom ikke noe, for han har kjærlighet nok til alle han, både hvite,(Lars) brune,(Monica) høye,(Andreas) lave,(Joanna), og også for folk som måtte tro at klitoris, det er vel en eksotisk øy ved siden av Spania som blomstrer og spirer hele året?

Mr. D og jeg har bodd sammen i ti måneder nå. Det hender vi har blitt litt lei av hverandre, men det ordner seg alltid med litt make-up-sex, (også kalt trøstesex, ikke sminkesex som en god del jeg kjenner forstår det som) men det er forøvrig ikke det forholdet vårt handler om; Dessuten er vi studenter og har ikke så altfor mange kronasjer vi kan bruke på Profil og Nøkken. Forholdet vårt stikker så mye dypere enn som så. Hvis noen hadde tatt seg tid til å filme kjærlighetsforholdet vårt, hadde det mest sannsynlig endt opp som en skikkelig klisjèisk hollywoodfilm (litt som Ps: I Love You kanskje ) som jeg hadde brukt resten av kveldene i mitt liv til å grine og smile til; Kanskje hver morgen også. Og en gang midt på dagen, hvis det viser seg at morgen- og kveldssendinga ikke blir nok. Alternativ slutt herfra følger med på slutten av innlegget.

16. mai 2009 slo mr. D og jeg opp. Det ble litt for intenst, og ingen kan leve et fullverdig liv som et menneske avhengig av et internat med dets goder. Danvik har vært det beste året i mitt liv, helt sant, og jeg er evig takknemmelig over å ha fått venner og egenskaper som jeg mest sannsynlig kommer til å ha ut livet.

Maiken <3 Danvik, 4ever.

Alternativ småpsykopatisk slutt på novellen A Love Story.

…Jeg skal selvfølgelig spandere på meg et gedigent hjemmekinoanlegg og et par supergode høretelefoner fra musikkland.no, for så å stenge verden absolutt helt ute via robuste gardiner laget av presenningen som egentlig skal ligge rundt jordbærplantene i kjøkkenhagen for å holde unna sneglene. Men da dør jordbærene, og mr. D og jeg elsker jordbær. Det betyr at jeg må potte om bærene og sette de inn i kinorommet og la en liten lysstripe skinne igjennom presenningen. Der nede, i mitt eget lille rede skal jeg sitte og gråte til verdens vakreste film som aldri ble utgitt fordi all verdens produsenter sa at: «Det blir rett og slett for teit å lage en film om ei jente med et nesten seksuelt forhold til folkehøyskolen hun går på, synes du ikke?» Og jeg skjønte ingenting for mr. D er jo alt annet enn en folkehøyskole; Han er livet mitt. Dessuten er det ikke noe seksuelt ved noen ting for vi har ikke råd til kondomer, sa jeg jo! Hør da, for faen!

Alle slo opp med Danvik 16. mai 2009, så jeg fikk endelig ha han for meg selv. Nå sitter vi her nede i stua og ser filmen vår som av oss fikk navnet A Love Story. Den er kanskje ikke masseprodusert, men èn utgave holder for meg. Jeg tar hånden ned i popcornet og trekker den til meg som om jeg skulle ha brent meg på en suppegryte. Så rekker jeg han popcornet, og han kikker meg inn i øynene og smiler takknemmelig, og så putter jeg igjen hånden nedi og krummer de spinkle fingrene om et par popcorn. Og der sitter vi. Jeg har ikke pratet med mamma på evigheter. Hun sender meldinger, men mobilen min har ikke hatt strøm på flere uker. Hun banker på, men jeg åpner ikke. Hun legger brev i postkassen min, men jeg åpner ikke post uten stempel. Jeg har mistet dagene, klokken har ikke mer batteri, men det har mer med å gjøre at tiden flyr i mr. D sitt selskap. Jeg sitter og leser et brev som er stemplet. Det er en slags innkalling. «Vi anbefaler deg å komme innom legekontoret for en prat» Jeg bare fnyser av det og rekker mr. D brevet. Han ler høyt, og jeg ler med. Og der sitter vi i nesten stummende mørke med kinoskjermen og den lille lysstripen i vinduet som de eneste lysenhetene i hjemmet vårt. Og så kysser vi.

Takk, 2008

Januar – August;

2008 startet med en smule bitterhet og en trang til å komme seg vekk fra “Jævla Sandefjord” som jeg likte å kalle det. Jeg hadde modne løfter som “begynne å trene”, “bli glad igjen” og “kline med hele alfabetet”. Jeg begynte aldri å trene, jeg ble ikke glad, og etter å ha kommet ni bokstaver langt i bokstavrekka, fant jeg ut at det egentlig var et ganske idiotisk og lite givende forsett.

Så gikk jeg etterhvert fra å være glad-og-sprudlende-Maiken til å bli fucked-up-døgnrytme-sitte-og-grine-om-natta-Maiken, sånn uten å forstå helt hva problemet mitt var. Som alle stolte piker gjerne gjør når de får problemer, skjulte jeg ting som best jeg kunne, og håpet på at ingen skulle merke noenting. Karakterene sank ned til helvete, jeg forsov meg konstant, skulket skolen og sov max 3 timer om natta, og innbilte meg at ingen skjønte noe. Fikk jeg spørsmål, svarte jeg alltid “sliten”, “trøtt”, “lei av Sandefjord”, både fordi jeg skammet meg og fordi jeg uansett ikke visste hva det ærlige svaret ville være. Jeg hadde hatt dårlige dager før – det var bare det at nå hadde jeg ingen som føltes gode.

Jeg bestemte meg i utgangspunktet for at jeg bare skulle sulle rundt i min egen deprimerende eventyrverden frem til alt ville ordne seg den dagen jeg skulle flytte til Drammen. Men så slo det meg at jeg kanskje hadde bebreidet Sandefjord i overkant mye, og at det ville være ekstremt kjett om jeg flyttet til Drammen og fortsatte å henge med hodet. Dumt å gi en hel by skylda for problemer som hjernen fint har klart å røre sammen selv. Så noen måneder etter jeg egentlig burde ha gjort det – gikk jeg til legen. Hun fortalte meg det jeg allerede visste. “Det ser ut som du har falt inn i en depresjon”. “Takk, jeg vet.” Jeg var selvfølgelig nysgjerrig nok til å rote rundt på nett etter symptomer for å sette diagnose på meg selv, og gikk egentlig mest for å få en bekreftelse. Noen piller fikk jeg ikke, (heldigvis) men beskjed om å være åpen og snakke med venner og familie om det, i tillegg til diverse tips som skulle skape lys i tunnellen min igjen.

Og det var det jeg trengte – en bekreftelse og et spark i ræva. Fra den dagen tok jeg endelig for alvor tak i hverdagen min i et forsøk på å gjøre den bedre igjen. Jeg snakket med familie og venner, holdt meg unna mye alkohol (selv i russetida), grein meg i søvn et par ganger til, malte et bilde, og sakte, men sikkert, ble alt bedre. Jeg begynte nedtellingen til Danvik tre måneder før skolestart og tenkte nesten ikke på annet. Jeg skulle vekk, jeg skulle bryte rutiner, og jeg skulle komme meg fremover.

Den første dagen jeg stod på 204, foreldrene hadde dratt og klærne var på plass i skapet – kikket jeg ut og så en muskelbunt som satt i gresset og spilte gitar. Rundt ham satt kanskje 3-4 mennesker. Han sang surt, og det luktet hovmod lang vei, men allikevel, mens jeg spionerte på dem fra vinduet mitt, forsvant alle problemer som dugg for solen og jeg tok meg selv i å smile, lenge. Jeg la meg, våknet opp til dag to, og var hjemme.

I denne perioden lærte jeg mer om meg selv enn jeg har gjort på atten år. Ikke bare om meg selv, jeg lærte også hvilke venner det var verdt å ta med seg i kofferten, og hvilke jeg kunne sette igjen i esker på låven sammen med alt det andre skrapet. Flyttingen var en opprydning i alt det materielle jeg hadde, og mens jeg satt på gulvet og skrev “sommer” og “pjus” med nyinnkjøpte tusjer på eskene, koste jeg meg ved å skrive “fortid” på de mentale boksene mine som jeg omhyggelig organiserte og til slutt fikk mer orden på.

Det siste semesteret kan ikke beskrives, sånt må rett og slett bare oppleves – derfor tenkte jeg ikke å si så mye om det.

Kort fortalt: Jeg har blitt kjent med personer jeg allerede er blitt veldig knytta til, og det er kult, og litt skummelt. Man blir rimelig kjapt integrert på steder hvor man lever så oppå hverandre som det vi gjør. Christina er som nevnt før, min gode romkamerat, som jeg setter enormt pris på! Marit er min andre romkamerat (hun kvalifiserer til det ettersom hu drasser med seg både dyne og klær inn i hjemmet vårt). Randi er min tvers-over-veien-nabo, og den som gir gangen litt balanse mellom galskap og behersket harmoni. Linda viser til stadighet pølsehue sitt i gangen vår, noe som jeg er veldig glad for. Monica spriter opp gangen med sin hudfarge og sine latterbrøl, og Natalie sover mye og har et fett longboard vi kjører rundt på og bruker i poengkonkurranser. Jeg ville ikke vært foruten en eneste personlighet, for de gjør sitt for å skape den spennende stemningen vi har.

Dessuten svever jeg på rosa skyer, og benytter enhver anledning jeg har til å gå opp på 305 for å kline og diskutere geografi og gangetabeller.

2008 er året hvor jeg lærte mye om meg selv og andre, og som endte ikke mindre enn…perfekt.

Unnskyld

…for at jeg ikke har skrevet på en litt for god stund. Planen var å fullføre avskjedsposten til kjære Sandefjord. Planen var også å sette av litt tid til bloggen på kveldene, og planen var å stå opp slik at jeg rakk frokosten halv ti i dag.

Det her ble det ikke noe av.

Problemet er det at: JEG KOSER MEG NOE SÅ FORBANNA MYE! Jeg har det så GØY! Jeg har det så KOSELIG! Jeg har det så BRA! Jeg har det så TRAVELT.

Jeg har fag jeg elsker – jeg bader, diskuterer, spiller biljard, ser film, spiller brettspill, hører på sladder, spiser god mat, lager kake, vasker mine egne klær, (srsly) ler masse, osv!, og alt dette gjør jeg sammen med en bunke med nye, utrolige mennesker! Jeg har blitt kjent med personer jeg ellers aldri ville trodd jeg kunne passe sammen med. Og det er….spennende.

Grunnen til at jeg faktisk har tid til å skrive i dag, er det at jeg gikk glipp av frokosten. Nå ligger jeg her og vurderer om det første jeg skal gjøre er å ta meg en tur i bassenget, om jeg skal knerte kaka som egentlig må stå litt lenger i kjøleskapet, eller om jeg skal dra ned på Maxi å kjøpe meg et måltid. Akk, for et voldsomt dilemma.

Jeg skal forresten fortelle dere littegrann om et par av personene jeg har blitt godt kjent med.

Christina: Jeg trodde aldri i livet jeg ville finne en jente mindre strukturert og mer rotete enn meg, men hu her har jeg altså havna på rom med, og rommet vårt ser til tider mer eller mindre helt forjævlig ut! Dessuten har vi nå sagt i tre uker at vi skal dekorere det, men rommet vårt ser fremdeles ut som et sykehusrom. (derfor er det godt med litt rot) Jeg trodde Christina var rolig i begynnelsen. Jeg tok feil. Christina hopper rundt, lager stygge grimaser, legger prompeputer under putene til naboer, presterer å komme med setningen: “Seriøst Maiken, jeg merker godt at jeg er et par år eldre enn deg altså”, og er vel den jeg har fått mest vondt i magen av å både se og høre på her. Christina er blitt greit husvarm, og det er gøy! (jeg vil og!)

Randi: Også kjent som Rrrrrandi, (Randi har hissige r-er ) eller Randy. Randi er skolens mobbeoffer. Ikke det at vi har noe imot Rrrrrrandi, det er barrre det at me likerrr’a så godt at vi er nødt til å etterrlikna dialekto hennarrrr. Sånn omtrent hele tida. Randi er litt sær, Randi er litt trøtt, Randi er litt stille, men det er bare hvis man ikke kjenner henne. (stille altså, sær og trøtt forblir) Randi er i det hele tatt ei innmari ålreight jente som i motsetning til meg, er strukterert og kan ta på seg lederroller. Dessuten kan jenta synge!, hu må bare la oss høre det ordentlig snart. Randi sto bak Jim Stärk-konserten på Røvær. Sånt står det rrrespekt av.

I tillegg til disse to har jeg blitt kjent med en haug av andre mennesker som jeg skal definere senere.

Jeg skal prøve å skrive om ikke så lenge igjen!

(Dagens insideinformasjon: Mobilen til Maiken er ødelagt og hu sliter med å komme seg ned til mobilbutikken for å fikse den. Ring hvis dere vil ha tak i meg, jeg ser ingen meldinger)

Comeback.

Det er lenge siden hverdagen hennes ble møtt med så mange ekte smil. Trærne danser, gresset er skjønt, vannet er salt og godt, familie og venner er reddende engler. Morgenen er begynnelsen på noe annet enn slutten. Nettene består igjen av ordentlig søvn, og puta er ikke lenger fuktig. Bygningene skjærer ikke tenner mer, asfalten har sluppet taket i føttene hennes, og luften kjennes ikke lenger ut som en kvelende pute.

Speilbildet hennes griner ikke mer. Hun er lykkelig igjen, for første gang på veldig mange måneder.

2008 – The Beginning.

Again.

Syv timer og ti minutter; Det er tiden som er igjen før alt skal forandres. Før nabodama legger om kostholdet og blir slank. Før kameraten min begynner å jogge rundt Bugårdsdammen. Før vi alle blir bedre mennesker. Før rakettene eksploderer på den stjerneklare himmelen for å signalisere at nå, nå kan du sette igang. Nå er all bagasje redusert og vil ikke engang fylle din minste håndveske.

Forsetter; Du kan lage dem 1. juni, 24. mars, 15. august, når du vil, men vi har bestemt oss for å ha èn dato for disse mange forsettene, nemlig 1. januar i det slaget slår 00.00.

Her er noen av mine:

1. Gjøre en god innsats på skolen.
2. Gjøre en god innsats på jobben.
3. Ta lappen (helst etter 18. mai, slik at jeg kan tilbringe russetiden med å sitte i bakenden på bilen og drikke øl)
4. Gå inn for å bli god en god danser.
5. Male mer, tegne mer, skrive mer.

Ellers skal jeg være som før; Omtenksom, behjelpelig, uegoistisk og ikke helt rekti navla.

Jeg har mine tvil angående “Godt nytt år, godt nytt liv” og vil heller kalle det “Godt nytt år, god forbedret fortsettelse på ditt gamle liv”, men i kveld skal jeg la refleksjonene ligge, både fordi jeg ikke har tid til å skrive dem ned og fordi jeg på ingen måte gidder å komme med noe som helst oppgulp i kveld. Jeg skal kose meg masse og håper dere gjør det samme.

Ingen oppsummering av 2007 altså? Nei, det har jeg ikke tid til, jeg skal nemlig dra på finstasen og spise god mat!

Så ha et godt nytt år og velg dine nyttårsforsetter med omhu, de kan tross alt ikke endres før i 2009, når det hele starter om igjen.