Jeg ville jo bare høre litt harpe

MELDING OM RESERVERING (Ref.nr 21/1789)

Følgende er kommet inn og må hentes innen 28/10/2009.

Gav Gavalda, Anna : Saman er ein mindre ( 680328.014)

Kan hentes ved Grünerløkka filial.

Reserveringsdato var 19/10/2009.

Vennlig hilsen

Deichmanske bibliotek

.

Jeg var på biblioteket nesten før jeg fikk lest ferdig e-posten. Etter et titalls anbefalinger fra bokelskere skal jeg endelig lese den selv, wooo! Ingen ting er som å reservere bøker og så få vite at nå er det din tur. Det er nerdete og digg og anbefales på det sterkeste. Så jeg gikk inn døren, fast bestemt på å hente bok og bare det for jeg hadde det travelt og skulle være lesehest resten av dagen.

Her er det viktig å skyte inn at jeg stod opp klokken kvart på seks i dag for å dele ut Tanum-flyers!

Ops: Hvis det skulle vise seg at noen av mine foreldre, venner eller min kjæreste vinner en Roma-tur for to, så er jeg førsteprioritet! Jeg sendte nemlig inn seks brosjyrer i konkurransen for å øke oddsene. Italia, her kommer jeg! Og Andreas, eller mamma, eller pappa, eller Norin, eller Mia. Jeg gjorde det for deres skyld. Helt sant.

Anyways, å låne bok er ikke bare bare, ihvertfall ikke når man skal drive å stikke nysgjerrigheten sin i alt og alle, og i dag ville vel noen si at jeg stakk nesa mi i feil tue. Maiken syntes nemlig det hørtes blodig interessant ut med Deichmans læringsheltpris! (Egentlig hadde hun bare lyst til å høre noen spille på den nydelige harpen som stod der inne, men slikt er ikke lov å si med mindre man er harpefanatiker, og det er jeg ikke. Kanskje?) “Åjada, hvorfor ikke”, tenker du, eller kanskje “hvorfor i helvete ville du det”, jeg vet ikke hva slags type du er, men det skulle jo uansett ikke by på noen store problemer, ikke når bibliotekarene i tillegg tropper opp med nøtter, sjokolade og banan; Det er å be meg om å bli! Og mens sjokoladenøtterbanan skrek “bliiiii her”, vi lover deg mye moro og smørbrødmage, fløt jeg langsomt mot godtebordet i vakker moonwalk-stil og selvfølgelig ned på stolen foran det, som den bamsemumsen jeg er. Jeg ga meg til å knaske og vente og smile og nikke og var allminnelig og gled inn så godt jeg kunne, selv om gjennomsnittsalderen var på rundt tjue år eldre enn meg. Så jeg sendte en melding til mamma og spurte om jeg var voksen hvorpå hun svarte meg at: joda, i juridisk terminologi så er du vel det! (med et stort, ekkelt glis på slutten)

Og så var det en døv person der, det var koselig. Inkluderendemaiken liker jo alle og spesielt de som ikke gjør så mye ut av seg, til forskjell fra henne selv som liker å stille dumme spørsmål og diksutere rare temaer. Og en døv til der, ja. Og en til der, “hallo hallo”, og jeg smiler videre mens jeg tenker hvor koselig det er å være her blant noen folk som er de flinkeste i verden til å gestikulere.

“Heihei, åja, du vil vinke istedet, men det er jo ok”, tenker jeg og vinker iherdig tilbake. Og så fortsetter jeg å vinke til jeg innser at mens jeg har vært der er det vel egentlig ingen av menneskene rundt meg som har sagt “hei” tilbake. Også er det jo forbausende stille her, da. Også veiver de mye med hendene, og lager litt gryntelyder innimellom, og når jeg ser litt nærmere på dem mens de boltrer seg i voldsomme konversasjoner så kommer det vel egentlig ingen lyd ut av munnen på noen av dem. (Åps.)

Og i det jeg reiste meg for å gå, brakte det i døren og jeg satte meg høflig igjen med bena i lotusstilling mens jeg tvinnet tomler og gjorde sånne ting som man gjør når man lurer litt på hva man driver med. Her satt jeg og kunne verken voksenspråk eller døvespråk. Jeg ville jo bare høre litt harpespill. Men man går ikke midt i et foredrag, og selv om det tok to timer fordi Solomia Karoli (forfatteren som holdt foredrag) måtte si ordene høyt og stoppe og pause etter hver setning, er det en av de mest spennende historiene jeg har hørt, også rett fra kilden, da!

Seksuell tortur, lugging, brenning, stumping av røyk i hud, arr i ansiktet som sakte fylte seg med tårer jo lenger inn i historien hun begravde seg, og oss. Her er boken hennes, livet hennes:

http://www.aschehoug.no/fakta/biografi/katalog?productId=18877464

Og harpespill, vi må ikke glemme harpen; Musikkinstrumentet som fikk et helt døveselskap til å gynge frem og tilbake i total utakt med musikken og de andre døve. Et uinnøvd show, et foredrag uten moralske regler for når man skulle skryte i form av armbevegelser og rare grimaser, hvor mennesker klappet om hverandre og nesten ingen hørte deg hvis du slapp en fjert eller skrek “pokker” (eller faen) fordi en døv mann satte seg til rette med stolbenet på foten din.

I morgen skal jeg til Akersløkka (?) og se hvor alt i boken hennes skjedde. Ikke kom her og si at et selskap med døve ikke er givende!

Men nå, nå skal jeg lese Saman er ein mindre aleine.

Og hvis du lurte på hvem som vant læringsheltprisen så var det døve Amis fra Albania som forøvrig snakker like godt norsk som andre innvandrere med begge ørene inntakte.

Inkompatibilisme

Med tanke på at min totale frie vilje ikke er kompatibel med min determinerte sti – noe som fører til inkompatibilisme - føler jeg meg ganske heldig som har en slik snill determinisme som har lagt en slik fin sti for meg.

Dette er bare noen av de få fancy ordene Thomas Nagel serverer som bidrar til komplett forvirring i min hjerne som nå ser ut som en dårlig speiderknute.

Oslo Skyline

Akerselva med lang lukkertid og lyssetting fra elvelangs

Jeg våknet opp med blanke ark og fargestifter tel og rommet så helt forferdelig ut. Nyinnflyttet og trøtt akte jeg meg ut i stua og satte over ikke bare èn kaffekopp, men tusenvis. Rommene var tomme, lyden var hul og jeg følte meg ikke så innholdsrik jeg heller. For hvor går en egentlig når en står fortumlet uten retningssans og lurer på hva som er mulighetene, og finner ut at om en så visste hva de var, ville en aldri ha funnet dem.

Hvilken retning går jeg når jeg trer ut av blokken og innser at jeg trodde deli deluca var en butikk i USA og at seven eleven bare er en fornyet Esso? Jeg trenger mer enn et kompass, tenkte jeg, og følte meg nyfødt og hjelpesløs.

Ting kan ofte bli litt komplisert med kritthvite A4-ark når du plutselig har glemt hvordan du skal bruke fargestiftene. For hvordan gikk den fargesirkelen igjen?

Så slo det meg at jeg har mer enn nok av det som skal til for å finne hele Oslo. Jeg snakker verken om trafikanten eller gule sider (som først har kunnet hjelpe meg i senere tid). Jeg snakker her om bloggmani og monopol.

Jeg lærte om vakre Sagene av å lese ymse blogger om Oslo. De fremstilte det som et paradis i kulturhimmelen og var vel det første stedet jeg dro til. Der fant jeg en haug med musikere, en maler og en autist, blodig inspirert av fløybanen, og plutselig hadde jeg fikset en konsert for venninnen min. Nå skal hun synge med jazzmusiker Erik Wesseltoft og crew. Hun kommer til å rocke.

Jeg er alltid den som kjøper Rådhusplassen og håver inn penger på alle mine medspillere som er så uheldige å lande der. Sånn på ordentlig nøyer jeg meg med å sitte på en benk blant gress og blomster og skrive om alle de travle menneskene som strever forbi som skygger. Hele verden er liksom i lang lukkertid der nede, jeg rekker knapt å blunke før de er ute av bildet og det eneste som er igjen er en forlatt skygge av noe som burde vært der kanskje litt lenger, som om de aldri helt rakk å løpe fra seg selv.

Jeg trenger ofte unnskyldninger for å få kroppen til å gjøre det den skal. Da startet jeg på holistisk yoga i samfunnshuset til Sagene. Yogalæreren min sier at jeg sovner og snorker fordi kroppen min er sliten og jeg aldri slapper av. Jeg skal ikke si henne imot; Ikke mens jeg fremdeles dupper kraftig av under avspenning og de må vekke meg og fortelle at timen er over. Og så drikker jeg en kaffe på Kafè Gram og kroppen er på plass igjen.

Jeg har fått hele møblementet mitt på finn.no, søkeområde Oslo, og trikken førte meg til Briskeby, Grefsen (men hun ville visst ikke gi meg stolen allikevel) og Tøyen. Det er blitt et nydelig, ennå uryddig rom, og jeg elsker tanken på at jeg her inne har en salig blanding av andre menneskers liv.

Jeg har vært på kulturnatt på Tøyenbadet der jeg opplevde min første undervannskonsert! (hello, we are now ready for takeoff, pipipipip) Ingenting er som en flyopplevelse under vann.

En rekke innflytningsfester er overstått, inkludert vår egen, hvor vi serverte frp-vafler med vodka og potetgull. Det er vår humor, vi leker FRP. Vi fikk innflytningsgaver som det nå veldig kjente FRP-vaffeljernet vårt, organisk øl, pølsesnabber, feministplakater, tamponger, dørslag, smoothie-bok med smoothie-ingredienser (som selvfølgelig ble tatt knekken på circa midt i festen da noen fant ut at bringebær er utsøkt til alkohol), men det gjør ikke noe, for vi har ikke smoothiemaskin ennå. Ingenting er som en skikkelig innflytningsfest når nesten hele Danvik har flyttet til Oslo.

Jeg har vært hjemme hos Erik Wesseltoft (når en først har blitt kjent med noen kjendiser synes jeg det er mer enn lov å skryte av det!)

Jeg har sett Inglorious Basterds og Teeth (som handler om ei fitte med tenner, noe som er logisk siden jentungen er infisert på grunn av kjernekraftverket ved siden av)

Jeg begynte på skole og elsket det igjen. Jeg fikk en eksentrisk venn som inviterte meg på kanonball, og straffen for å bli truffet av ballen var å spise kake. Rundene varte med andre ord ikke så lenge, men vi ble klamme og gode for det, for ikke å snakke om at vi kom på Radio! Hallo, o store verden!, og vi presenterte oss selv med sjokoladepudding i munnviken og ordene fulle av diverse kaker fra Pascal. “Også har vi litt sunt også”, sa vi og gjorde samvittigheten fornøyd da vi trykket inn en drue og en banan.

Jeg har vært på min første utendørskino som var Babel. Jeg frøs, spiste sjokolade og koste meg gløgg.

Jeg hadde en snus på feil sted til feil tid, og måtte forsvare meg idet en småbitter mann skulle forklare meg de forferdelige konsekvensene ved å ha slikt under leppa. Han hadde flere argumenter enn meg så jeg tok den ut.

Jeg gikk elvelangs da hele akerselva var opplyst og tok som vanlig bilder med lang lukkertid og intet kamerastativ. Jeg er bare nødt til å få meg et stativ snart.

Jeg skrev en teatermanus-idè og leverte den inn til Trafo.

Jeg har nesten-lest mine egne “verker” på litteraturhuset, hadde det ikke vært for at det jeg skulle lese var for langt. Hør meg i november, jeg lover å ikke feige ut.

Jeg danset hoftene ut av ledd på ragga med Marit, og så ut som jeg aldri har gjort etterpå. Mitt rødflammede, sjarmerende ytre sto i sterk stil til kommunistveska mi.

Jeg har gjort mine faste rutiner som består av kafèbesøk, heftig te- og kaffedrikking, venner, klining, musikk og iherdig skriving.

Og midt imellom det hele leste jeg verdens mest depressive bok som ikke fremkalte et eneste smil hos meg på sine trehundre sider: Constance Ring er vel ikke akkurat familielitteratur, men det er dystert, ærlig og viktig.

Jeg forstod at jeg ikke kunne lese mer av Amalie Skram før jeg hadde lest noe mer hyggelig og plukket med meg Havfruestolen av Sue Monk Kidd. Jeg elsker skildringene hennes. Og jeg elsker det å ha et bibliotek rett utenfor døra.

Og til sist: Jeg tror jeg akkurat solgte et bilde. Og jeg får visst et kamerastativ for det. Herregud!! O lykke!

Dette feirer jeg med Ikea, nye gardiner og rydding, samt en haug med godterier, enda mer guitarhero og en takk til diverse bloggere som viste meg Oslo allerede før jeg flyttet hit. Og en stor takk til Vilde som lærte meg å sette pris på monopol og dets gater og lykkekort.

Da jeg sto på fortauet og tenkte meg om endte jeg opp med å gå for alle retningene, og da gjorde jeg som bokelskere flest og begynte med biblioteket.

Valgdag-bølgen: Trassalder

Hurra, Rødgrønn regjering og jeg er glad! Så fint for oss (hva var det Siv indirekte kalte oss igjen?) uselvstendige og feige velgere som synes det er hyggelig med velferd og kultur og sånn! Det gikk som forventet, men man kan jo ikke se bort ifra at mediene vil gjøre det like spennende for oss som en Brødrene Dahl-episode.

“Kjære velgere, 95 % av stemmene er talt, AP trøkker alle ned i søla, men hei, hvem vet, kanskje alle de siste stemmene er til FRP. Hvem vet, følg med!”

Jeg er ihvertfall storfornøyd med valget fordi da kan jeg fortsette å rusle rundt i det samme, fine samfunnet og føle meg trygg. Med tanke på at den nye trenden blant en god del FRP-ere nå er å stemme fordi “åååå, dette samfunnet er så booring, forandring fryder”, er det litt skummelt hvis det stadig fødes nye brødhuer som ikke klarer å ta tak i sin egen hverdag og gjøre noe spennende ut av den. Er det ikke FRP som snakker om at man er sin egen lykkes smed kanskje? Får ikke egentlig Christian Ingebrigstens svale fløyelsstemme deg til å ville tømme hodet for negative tanker og bare leve livet? Hvorfor sutrer du i smia di, da?

Spenningen får du da finne selv, det å leve i et samfunn skal liksom være trygt. Samfunnet skal lage de rammene som gjør at du føler deg akkurat fri nok til å ikke flyte utover din egen forstand. Samfunnet er en “big brother”, en ” caring mother” og alt det vi satte pris på før vi ble sutrete tenåringsdemonstranter. Er du blitt for voksen og kul for å bli passet litt på, du?

Eller vi kan skru tiden tilbake til for femti år siden. Da hverdagen som oftest var fryd og gammen, og det ikke fantes penge/ting-sutring rundt ethvert hjørne. Tenk det. Også uten så mye penger, da. Hvordan går det egentlig an?

Sandefjord – Kopstad – Sørlandet

Dette var omveistrekningen jeg kjørte da jeg egentlig skulle ha kjørt strekningen Sandefjord – Sørlandet. Men nå er jo ikke jeg utstyrt med verdens mest effektive retningssans, så jeg tok meg like godt en tur innom Kopstad, som vel og merke ligger på vei mot Oslo, ikke Sørlandet. Her er da direktesendingen fra stedet uten et eneste hus.

Nå sender jeg direkte fra Kopstad hvor jeg har strandet for halvannen time. Jeg skulle nemlig ned til det vakre sørland på ferie med kjære og endte opp med å sette meg på sørlandseksekspressen (men det er da riktig buss?), men det var den som kom fra sørlandet, og jeg burde jo kanskje akkurat i dette øyeblikk sittet på sørlandsekspressen til sørlandet, hvis det er dit jeg skal, og det skal jeg jo. Så nå sitter jeg her på Kopstad og trøstespiser panini og drikker iskaffe mocca, og i den anledning tenkte jeg at jeg skulle lage et dikt.

(Her sitter jeg da altså utenfor statoil – Vi har e18’s beste boller – som hjemmebakte - på en gressflekk som er så snau at du ikke  kan se den på bildet.)

Gresset er frodig, mine ben har lange hår,
skulle tro jeg hadde sittet her i flere hundre år,
Kom hit til meg, o vakre sørlandsekspress,
Spre dine vinger og fly som et libresse.

Jeg bare vet så altfor sikkert at jeg har en liten lyriker i meg!

Hva man kan være så heldig å se om man tar seg en tur innom Kopstad en dag:

En kjempegravid jente med blondt hår og ettervekst.
En gutt med rød t-skjorte som klinte med kjempegravid jente.
Èn emo.
Tusen maur i mauertuen jeg satte meg på.
Svart bil med potensiell homofil mann med bukseseler.
E 18.
En rundkjøring.
Et kopstadskilt og noen kopstadfolk

Alt i alt et spennende sted å være med èn liten gressflekk. Men neste gang tror jeg at jeg hopper på riktig buss, selv om det endte med at jeg fikk hele turen gratis.

Nå skal jeg gå og be til Gud om litt retningssans!

Og de valgte å skrive dødsannonsen min mens jeg fremdeles var i live.

Noen ganger lurer jeg på om de er helt tanketomme, disse sukkersøte gummibjørn-jentene som hamrer ned døren min klokken ni om morgenen, og vekker meg med et påtatt “Goood morgen”, hver bidige dag. Hver dag har en god morgen, sier de, en fortreffelig morgen, fordi det nettopp ligger i jobben deres å være så forbannet positive hele dagen, fra morgen til kveld. “Været er helt nydelig ute altså”, “Har du sovet godt? Det har jeg!”, “Nå skal du få noen piller av meg!”, som om å trykke i seg smertestillende og blodfortynnende marevan er det morsomste i verden. “Dette er like så gøy som tivoli og froskesafari, namnam, spis, ta mange!”

Jeg ser hvordan de mekaniske robotlemmene deres åpner persienner og vinduer; Ikke fordi det er så svettende varmt, men fordi de ikke har noe annet å ta seg til imens jeg sitter og spiser frokosten min og de må vente til de har sett jeg tar medisinene mine.

Øynene mine hviler på deg, på den iherdige ryggen din som strammer og slapper av bak den nervøse t-skjorten, og hvordan du arbeider med dørhekten for å unngå pinlige tausheter hvor du føler du må lire av deg spørsmål og kommentarer. Du er ung. Du lirer sikkert av deg «Hva skjera?» flere ganger om dagen. Spør meg!

“Sovet godt?,” sier du, og når du ikke får svar slik det passer deg, senker du hodet og det detter ned i fanget ditt, under duken, hvor du stirrer deg selv i skrittet til det forsvinner og du ikke fungerer som noe annet enn en flau, liten dam på gulvet.. “Ja,” svarer jeg, og du tar raskt fast form igjen, stolt over igjen å ha kontroll over situasjonen. Du ser på kinnbenene mine, du ser inn i mine hule, nedslipte øyne, gjennom det sprukne kraniet mitt og på det gulblomstrete tapetet bak meg, på klokken som for ditt bare liv aldri kan tikke fort nok. Som om jeg har et skuddhull midt i bakhodet du bruker som kikkert. Tikk takk. Et skritt nærmere døden. Du gjør meg visst senil og død på en gang.

Noen ganger våkner jeg og tror jeg er i himmelen, for så å innse at alt det lyse og fine rundt meg er falmet tapet når du stikker inn det yndige hodet ditt og kvitrer: “Det er en nydelig morgen!” I dag også. I går var det en god morgen, i forgårs var det en fantastisk morgen, i dag er det en nydelig morgen. Du er så flink med ord.

Visste du at jeg en gang satt på bryggekanten med bena dinglende, melkehvite mot det nesten bunnløse vannet. Visste du at jeg krummet tærne av glede hver gang det passerte et menneske med en parfyme som duftet av kamille eller lyng? Men at jeg senere forelsket meg i en mann som duftet av lavendel. Visste du at han giftet seg med en annen pike, og at jeg ble syk av kjærlighet og gråt meg i søvn hver natt i flere måneder? For disse øynene har ikke vært knusktørre og fulle av infeksjoner hele livet, tro du meg. Og bildet ved siden av viser deg meg, hvis du vil se, med et brukket ribben – ikke fordi jeg glapp taket i rulatoren og falt, jeg hadde ikke rulator da jeg var åtte år – fordi jeg skulle vise hvor god jeg var til å sykle på fortauskanten og ble stanset av en sten. Frem til den dagen skulle jeg bli sirkusartist, og etter det skulle jeg bli veiarbeider og flate ut alle de dumme kantene. Og syrinene står der i pottene sine fordi mannen min elsket dem så intenst og jeg håndlagde parfymer til ham for at han skulle elske meg enda mer vanvittig enn det han allerede gjorde.

Visste du at det hender jeg gråter når du ikke er her, og at det ikke er fordi jeg er sulten eller har tisset i buksa?

Du, din vandrende støvsuger. Jeg ber deg, er støv og urin det eneste du vil suge til deg; Kan jeg ikke få vise deg litt informasjon. Kan jeg få være din allvitende data, ditt leksikon, bare i noen få minutter mens du lager kaffe til meg. Snu deg.

Og det gjør du. Og du stirrer på det vantro uttrykket mitt, der jeg sitter med et bedende og sultent blikk, og jeg stirrer tilbake på deg, og lurer på om du akkurat nå – i dette merkelige øyeblikket hvor øynene mine er så fulle av historie som et par øyne dekket av grå stær kan være – om du kan se meg danse ballett på scenen i Operahuset. Ser du hvor lykkelig jeg er? Vet du at det er fordi nettopp han sitter der bakerst der i salen, og jeg vet at han beundrer disse kraftsalvene av noen piruetter, den smale midjen som ender i et par spinkle med dog så muskuløse ben, og det flommende håret som for anledningen er satt opp i en stram, nøttebrun knute. Som jeg laget helt selv. Og jeg danser etter notene i den velkjente syrinduften hans og etter Svanesjøens skjøre toner. Ser du meg nå?

“Vil du ha en brødskive?”

Visste du at han døde, av leukemi, og at det er derfor du aldri ser ham holde rundt meg her hjemme i stuen, selv om også navnet hans glinser på tinnskiltet utenfor døren. Lurer du ikke på hvor han er? Om han er i butikken og handler mandler og melis, eller om de grove tømmerhendene hans er nede i aktivitetsrommet og tegner store cruiseskip fordi han aldri fikk sjansen til å entre et i virkeligheten?

“Det er en nydelig dag. Vil du ha med gulost og agurk? “

Du tror jeg ikke hører deg, hever stemmen din og ser halvstrengt på meg som en mor som forbarmer seg over ungen sin som nettopp har blitt avslørt med hele kakeboksinnholdet i munnen, bare litt mer latterlig og nedlatende, som om jeg har stappet inn selve metallboksen også. Jeg senker blikket, som i et unnskyld. Jeg er slaven din som svarer på det du spør om og jeg forteller deg intet mer enn det du vil høre. Kjøttbollene med løk og brun saus smakte fint, men riskremen med bringebærsaus enda bedre. Men pannekaker med bacon er fremdeles det beste jeg vet. De bare serverer det aldri her.

“BRØDSKIVE?”

Jeg holder meg for ørene, og du fortsetter å skrike. Jeg ser på deg med dumme, demente øyne beskyttet av tusenvis av sener som skal forestille et par hender.

“Nei, takk”

Og du vinner og smiler, og løfter seierspokalen så høyt opp i luften du klarer. Strekker deg opp, helt opp på tåspissene som en skadefro ballettdanserinne. Trofeet borer seg gjennom taket og malingen detter av i store flak som faller over deg som store, flagrende krystaller. Jeg ser deg, med trøtte øyne. Mens du er ung, men dog så blind og sikkert like lysten på mine materielle stuegodter som du er på et dundrende lønnspålegg.

«Og nå, strømpene!»

Jeg følger deg lydig, som en takknemmelig kjøter med halen logrende mellom bena. Jeg er din Lassie, og tar deg imot hvis du faller; Bare en smule mer skranten til beins, og pelsen er ikke like glatt som før. Liker du Skippy forresten? Jeg står tidlig opp for å kunne se på det hver morgen, den nydelige naturen der minner meg slik om det frodige området der jeg vokste opp. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde en kenguru også. De er vakre dyr. Det går på tv2 en gang i ti-tiden.

Og du spør hvordan jeg vil ha dem, strømpene, der nede ved potene eller under kneskålene, og jeg peker på kneskålene fordi de er nærmest og det gjør ikke fullt så vondt å strekke seg dit, mens jeg tenker at det vet vel egentlig du bedre enn meg. Det er  jo du som eier kroppen min nå. Du er min mest intime relasjon, men du tar i både kroppen og sinnet mitt med klebrige plastikkhansker. Hvis du blir lei av meg, kan du tilfeldigvis glemme å sette frem vann, og koke meg som en krabbe. Nå er det du som smører maten min inn med et tynt lag leverpostei og det er ditt ansikt som er begravd i de herligste lukter fra det nyvaskede sengetøyet mitt. Men det er det jo aldri, for du setter nok ikke pris på slike små hendelser, og kanskje er det likegreit, for da slipper jeg i det minste å få dette glossete klisseriet over meg og føle at jeg er dekket av sugekopper.

Du skulle sett oss du, hvordan vi førte pennen sammen. Det var han som var kunstneren, jeg som var inspirasjonen. Jeg var selve grepet rundt kullstiften hans. Jeg var skyggespillet i detaljene, fargene i høstbladene og gløden i solnedgangen hans. Mine strake bevegelser var de konstruerte vinklene i de gigantiske cruiseskipene hans der de bølget på hårlokkene mine. Vi var så perfekte at du ville blitt fra deg av sjalusi om du hadde sett oss.

«Gjør det vondt?», spør du tomt. Og i mitt stille sinn later jeg som om denne mentale tenkingen egentlig er en tale jeg nettopp har holdt for deg, ærlig og gråtende. Og jeg sier: «Ja». «Det gjør fryktelig vondt». Og du løsner grepet litt, selv om jeg egentlig skulle ønske du strammet det.

Du nynner mens du vrenger ut søppelet i skapet mitt, og jeg kan nesten høre at du bak ryggen min kniper sammen øynene og skjærer grimaser like uappetittelige som den lukter som nå treffer deg i nesen som en bæsjebleie. Løkrester. Du er glad jeg ikke gjør på meg. Du synes ikke jeg er den vanskeligste pasienten å ha med å gjøre.

Jeg ser meg selv i dine øyne. Et speilblankt skjelett som fører den knoklete hånden mot munnen, og hiver tablettene inn i munnen hvor de støter mot innsiden av bakhodet, og spretter tilbake til tennene, hvor èn spretter ut gjennom den blottlagte kjeven, mens de andre fortsetter sin vei nedover, fra ryggrad til ribben, fra ribben til ryggvirvlen igjen, før de gir et avsluttende klonk i bekkenet og legger seg stille og urørlig på det støvfrie teppet, mens det hule ekkoet fra døden selv sakte svinner. Og jeg vet du ser deg selv i mine øyne slik jeg også ser deg; Som en forfengelig jålebukk som retter på luggen i to billige, sammensunkne speil, og akkurat nå skulle ønske de var store bambiøyne med et moderne fargespill slik at du kan gå ut av døren og vite at du er like fin som da du kom inn.

Og så snurper du leppene, først i en nåtidens yndig trutmunn, før tennene dine danner et glis av kritthvit marmor som får meg til å måtte lukke øynene. Når jeg åpner dem er du borte. Gjennom det store vinduet kan jeg igjen se det nyvaskede gresset; Grønt og frodig som i et akvarellmaleri. Den lukende gartneren tar en pause for å tørke svette fra pannen sin, med hender dekket av vannblemmer. Han er ny og hendene er på opplæring og ennå ikke herdet. Blomstene strekker seg så høyt at de kan leke slyngplanter rundt den gule solen som steker verden denne morgenen. Og mens jeg ynker meg velfortjent i den røde, slitne stolen, med et skjelett porøst og hullete som en nøkkelost, skimter jeg ham i det fjerne. Han klapper. Jeg reiser meg, og går med en overraskende strak kropp ut til ham. Hele hagen dufter syriner.

Det er en nydelig morgen.

Nøkkel

Andreas har nøkkelen til hjertet mitt. Mamma og Pappa og Mia har nøkkel til Sandefjordshuset. Jeg har ikke det, for jeg mistet min. Dere har nøkler til husene deres, bodene, og syklene. Og til mopedene og til smykkeskrinene, og til skapene der dere har smykkeskrinene. Jeg har nøkler til ingenting, for ting tør ikke gi meg nøkler.

“Du bare mister dem”.

Så nå får vi se hvor lenge disse varer. Dette er nøklene til den nye Osloleiligheten vår. Grünerløkka, jeg kommer snart!

Girl in Oslo

“Den er ledig, værsågod,” sa damen, og nå skal jeg flytte til Oslo. Jeg står på toppen av lykken og danser rundt og synger høyt uten at jeg legger merke til det. Og det er litt dumt, for jeg synger ikke fint og tror egentlig ikke at osloborgerne er overbegeistret heller. Jeg er glad. G.L.A.D – Genuint Lykkelig Alle dager! Jeg har best familie, jeg har finest venner, jeg har kulest Andreas, jeg har søtest leilighet (Joanna og Ida også, da), og jeg har den minste pengeformuen. Happytime. Nå! Sa jeg nå? Jeg mente såklart hele tiden. For jeg er det; Lykkelig. Enkelte ville kanskje sagt at jeg får alt servert på et sølvfat, men pokker heller! Skal ikke folk få lov å være lykkelige uten at de ulykkelige skal trøkke opp i trynet ditt at du får alt servert på sølvfat? For jeg får ikke alltid det. Og når fikk jeg råd til et sølvfat liksom.

I dag har jeg eid Oslo. Ikke som i gaming- og geekingeid, men som i at jeg har vært dronninga av operataket, og rådhusplassen og litt av leiligheten til Lars Olav, egentlig så har jeg eid sånn circa alt. Og trekkspillene og gitarene er hoffmusikk og tiggerne spiller maracas når jeg går forbi. Jeg har ikke flyttet hit engang, men jeg spiller allerede skuespill med meg selv (og alle osloborgere selvfølgelig, de bare vet det ikke ennå) og later som jeg har tatt over hele byen som om det var The Sims, noe som i bunn og grunn er ganske pinlig siden jeg har retningssans på nivå med en struts med hodet stukket dypt ned i ørkensanden. Men Oslo og jeg skal bli bedre kjent, vi, og det kjapt! For jeg har lengtet etter noe som Oslo. Etter mange og travle mennesker med vesker og vakre fontener jeg kan bade i hvis det blir for varmt. Og noen er ikke travle i det hele tatt. Noen bare går der, i ring, og snakker med seg selv. Det er det som er så fint med Oslo. Snart er det Oslo og meg, og ingenting skal skille oss på en god stund.

Jeg skal leve livets glae da’r i Kristiania.

Ravi blir nok stolt.

Dessuten er Oslo full av søte samtaler:

Fullvoksne Dame 1, 2 og 3 sitter og samtaler i solsteika mens de gnir hendene mot tre svette olabukser og sine mørke gensere.

F.V-Dame 1 : “Har du sett disse sekstenåringene om dagen? De sitter der uten en tråd, og guttene ser sånn her ut” *siklende grimase*

F.V-Dame 2 : “Ja, herregud assa.” *tørker saltsvette*

F.V-Dame 3 : “Som om de liksom skal på sommerleir når de spør om lov til å dra på det. Det er jo ikke akkurat det de skal.”

F.V-Dame 2 : “Jeg tror de skal knulle.” *grøsser og svetter*

Fullvoksen Dame 3 nikker iherdig og tørker svette fra under nesen med genserermet.

F.V- Dame 2 : “Nei, de ljuger nok, selv de kristne jentene.”

F.V-Dame 1 : “Det er nok de kåteste jævlene. Og de har jo ingen klær!”

F.V-Dame 3 : “Bare korte skjørt og singletter. De viser jo alt!”

Dame 1,2,3 mumler “mhmmmm”.

F.V-Dame 2 : “Men,” sier hun, mens hun fjerner en dråpe svette fra pannen og ser forlegent ned. “Det er jo ganske….varmt.”

*stille*

Du vet det er globalsommer når!

Jada, du! Maiken goes a little fjortis, og lister opp flere faktorer som bekrefter at det er sommer i tillegg til +gradene.

- du finner det fristende å bade i naboens svømmebasseng der de akkurat har hatt barnebursdag, hvor sikkert halvparten av ungene har gjort fra seg i sommervannet

- tenåringene på torget – og egentlig alle der ute som er glad i brunkrem – smelter foran øynene dine som en offwhite softis med oboypulver! Hade!

- hele norges befolkning ligger på stranda, og du er fast bestemt på at det lukter kotelett selv om du ikke kan få øye på noen grill

- du er like rød som den svette tomaten på det seige knekkebrødet ditt

- ingen hører på hva du har å si fordi de er for opptatt med å telle cellulliter på utsiden av lårene mens de strekker på huden for å glatte den ut

- du ikke merker overgangen fra land til vann fordi temperaturen er den samme

- du får solstikk og tror du er i besittelse av gjeller (dette kombinert med punktet èn centimeter over ender ofte i et trist resultat)

- buskasset i skrittet har blitt dobbelt så frodig etter du har løpt gjennom vannsprederen.

Det er sommer, og norges befolkning roper “hurra!” fra strandkanten! Sa jeg strandkanten? Jeg mente selvfølgelig fra midten av sanddynene. Nå bades det tross alt heller i sol- og soyaolje enn i saltvann! Ikke rart hele landet lukter grillmat. Middagen er servert og god sommer til både brune og like melkehvite som meg!

Nabintu får vente litt, her skal snakkes kjærleik!

I desember kom endelig den etterlengtede pakken på døren, og hun signerte uten å nøle et milisekund. Under all bobleplasten – som hun selvfølgelig sparte på til senere hobbybruk – lå verdens fineste maskineri. Hun regnet den til 1.94 helt utbrettet, og den kom kompakt, helt uten løsdeler og klistremerker. Hun forstod snart at dette var en ganske så komplisert koblet dupeditt, og den ble til et prosjekt hun prøvde å finne ut av om dagen, og det hun drømte om når natten senket seg over de nysgjerrige sansene og lukket øyelokkene hennes.

Gradvis fant hun ut av flere og flere koblinger; Begynte å skjønne hvordan de fungerte for seg selv og sammen. Mac’n lå og støvet på hyllen og kikket misunnelig ned med webcamøyet på det som så ut til å bli Maikens nye favoritt. Hun så ut som en unge der hun lå på knærne, fremoverbøyd og med begge øynene fallende nesten skjelende ned mot maskinen og med et smil om munnen. Nesten litt psykotisk.

“Jeg prøvde å vise henne utallige YouTube-videoer hvor mac banker pc ned i støvlene og går så langt som å spikre den ned i parketten. Det der kan ikke være noe annet enn en pc, for noen ganger hyler hun til den som om den har hengt seg opp”

Men hun hører ikke på hva MacBook sier, for hun er oppslukt i å finne ut alt hun kan om den nye dingsen som hun ikke klarer å sette navn på engang, og hun husker ikke hva som sto på kvitteringen heller, for den har hun glemt hvor hun la fra seg. Typisk Maiken, sier de, og alle nikker enig. Alt hun vet er at det er det mest spennende hun har vært borti noensinne, og at hun synes det er like fantastisk hver gang hun finner ut av en ny detalj, uansett hvor liten den skulle være. Dessuten er dingsebomsen full av data, og er det noe Maiken er glad i, så er det informasjon informasjon informasjon! Om alt og ingenting.

Og det hender maskineriet henger seg opp, og Maiken hyler som en og annen overanalyserende, mongolid kjerring, og hun kaller det for feilkoblinger. Men når hun får roet seg ned med en kopp kamillete, litt kaviar og et par HTMLs skjønner hun at det er jo det som er halve moroa. Disse rare koblingene som provoserer henne og slynger seg rundt og tar kvelertak ved halsen innimellom. For de er jo egentlig litt mer som skolisser. Det hjelper aldri å hale og dra i dem når alt egentlig kan løses ved å småflørte med èn liten tråd, og så er hele knuta oppløst.

Og i den nederste skuffen i den beisede skrivebordshyllen hennes ligger det en liten kvittering på en pakke levert i desember, under en haug av skrot. Den ser slik ut.

Med fare for at dette havner under Ane sin pusogsuss/nåerdetslutt-kategori, kan jeg forsikre henne om at dette blir mye pussogsuss, men ingen deterslutt.

Andreas er min folkehøyskolekjæreste, hverdagskjæreste, helgekjæreste, helligdagskjæreste og også drit-dårlige-dagerkjæreste. Med andre ord: Vi er kjærester hele tiden, og det synes jeg er “nice”! Andreas er kjempehøy, så hvis jeg av en eller annen grunn skulle knekke nakken så må jeg bruke stylter hvis vi skal kysse. Men det gjør ikke noe for stylter er noe jeg kan. Han har en tanngarde de ikke akkurat brukte linjal og vinkelmåler for å konstruere da de skapte han, men det er bare bra for da ser han ekstra kul ut de gangene han åpner kjeften, noe som forsåvidt er ganske ofte, da han er gjennomført attentionwhore og ellers flink med ord. (hvis det sees bortifra “nice” og “lættis” sånn innimellom) Han sender meg overraskelsesbrev fordi jeg synes det er koseligere enn sms og mail, og han gir meg gule post-it-lapper med klissete komplimenter på, og de eneste sangene han kan på piano er Stairway To Heaven-intro og høyrehånds-Titanic. Jeg elsker han for det, m/mer!

Noen ganger blir jeg så sur på han at jeg ønsker han litt til helvete, men det pleier å gå fort over, for hvis han skulle sitte der nede og grille s’mores og gjøre fantestreker uten meg tror jeg at jeg hadde blitt pokker så ensom her oppe. Dessuten er jeg ikke så himmelsk som jeg skal ha det til. Det er virkelig ikke alltid jeg er like hyggelig som en teletubbie eller søt som sjokolade og saft på engang, og det vet vi da!

Andreas er den beste kjæresten det går an å ha, med alt det jeg ønsker, pluss enda mer og pluss koblinger jeg irriterer meg noe grenseløst over, men som jeg allikevel setter pris på. Andreas er Andreas; Man må bare elske hele pakka; Hele maskineriet.

<3

Nå er du bra flau, tenker jeg. Søtnos.