Jeg ville jo bare høre litt harpe

MELDING OM RESERVERING (Ref.nr 21/1789)

Følgende er kommet inn og må hentes innen 28/10/2009.

Gav Gavalda, Anna : Saman er ein mindre ( 680328.014)

Kan hentes ved Grünerløkka filial.

Reserveringsdato var 19/10/2009.

Vennlig hilsen

Deichmanske bibliotek

.

Jeg var på biblioteket nesten før jeg fikk lest ferdig e-posten. Etter et titalls anbefalinger fra bokelskere skal jeg endelig lese den selv, wooo! Ingen ting er som å reservere bøker og så få vite at nå er det din tur. Det er nerdete og digg og anbefales på det sterkeste. Så jeg gikk inn døren, fast bestemt på å hente bok og bare det for jeg hadde det travelt og skulle være lesehest resten av dagen.

Her er det viktig å skyte inn at jeg stod opp klokken kvart på seks i dag for å dele ut Tanum-flyers!

Ops: Hvis det skulle vise seg at noen av mine foreldre, venner eller min kjæreste vinner en Roma-tur for to, så er jeg førsteprioritet! Jeg sendte nemlig inn seks brosjyrer i konkurransen for å øke oddsene. Italia, her kommer jeg! Og Andreas, eller mamma, eller pappa, eller Norin, eller Mia. Jeg gjorde det for deres skyld. Helt sant.

Anyways, å låne bok er ikke bare bare, ihvertfall ikke når man skal drive å stikke nysgjerrigheten sin i alt og alle, og i dag ville vel noen si at jeg stakk nesa mi i feil tue. Maiken syntes nemlig det hørtes blodig interessant ut med Deichmans læringsheltpris! (Egentlig hadde hun bare lyst til å høre noen spille på den nydelige harpen som stod der inne, men slikt er ikke lov å si med mindre man er harpefanatiker, og det er jeg ikke. Kanskje?) “Åjada, hvorfor ikke”, tenker du, eller kanskje “hvorfor i helvete ville du det”, jeg vet ikke hva slags type du er, men det skulle jo uansett ikke by på noen store problemer, ikke når bibliotekarene i tillegg tropper opp med nøtter, sjokolade og banan; Det er å be meg om å bli! Og mens sjokoladenøtterbanan skrek “bliiiii her”, vi lover deg mye moro og smørbrødmage, fløt jeg langsomt mot godtebordet i vakker moonwalk-stil og selvfølgelig ned på stolen foran det, som den bamsemumsen jeg er. Jeg ga meg til å knaske og vente og smile og nikke og var allminnelig og gled inn så godt jeg kunne, selv om gjennomsnittsalderen var på rundt tjue år eldre enn meg. Så jeg sendte en melding til mamma og spurte om jeg var voksen hvorpå hun svarte meg at: joda, i juridisk terminologi så er du vel det! (med et stort, ekkelt glis på slutten)

Og så var det en døv person der, det var koselig. Inkluderendemaiken liker jo alle og spesielt de som ikke gjør så mye ut av seg, til forskjell fra henne selv som liker å stille dumme spørsmål og diksutere rare temaer. Og en døv til der, ja. Og en til der, “hallo hallo”, og jeg smiler videre mens jeg tenker hvor koselig det er å være her blant noen folk som er de flinkeste i verden til å gestikulere.

“Heihei, åja, du vil vinke istedet, men det er jo ok”, tenker jeg og vinker iherdig tilbake. Og så fortsetter jeg å vinke til jeg innser at mens jeg har vært der er det vel egentlig ingen av menneskene rundt meg som har sagt “hei” tilbake. Også er det jo forbausende stille her, da. Også veiver de mye med hendene, og lager litt gryntelyder innimellom, og når jeg ser litt nærmere på dem mens de boltrer seg i voldsomme konversasjoner så kommer det vel egentlig ingen lyd ut av munnen på noen av dem. (Åps.)

Og i det jeg reiste meg for å gå, brakte det i døren og jeg satte meg høflig igjen med bena i lotusstilling mens jeg tvinnet tomler og gjorde sånne ting som man gjør når man lurer litt på hva man driver med. Her satt jeg og kunne verken voksenspråk eller døvespråk. Jeg ville jo bare høre litt harpespill. Men man går ikke midt i et foredrag, og selv om det tok to timer fordi Solomia Karoli (forfatteren som holdt foredrag) måtte si ordene høyt og stoppe og pause etter hver setning, er det en av de mest spennende historiene jeg har hørt, også rett fra kilden, da!

Seksuell tortur, lugging, brenning, stumping av røyk i hud, arr i ansiktet som sakte fylte seg med tårer jo lenger inn i historien hun begravde seg, og oss. Her er boken hennes, livet hennes:

http://www.aschehoug.no/fakta/biografi/katalog?productId=18877464

Og harpespill, vi må ikke glemme harpen; Musikkinstrumentet som fikk et helt døveselskap til å gynge frem og tilbake i total utakt med musikken og de andre døve. Et uinnøvd show, et foredrag uten moralske regler for når man skulle skryte i form av armbevegelser og rare grimaser, hvor mennesker klappet om hverandre og nesten ingen hørte deg hvis du slapp en fjert eller skrek “pokker” (eller faen) fordi en døv mann satte seg til rette med stolbenet på foten din.

I morgen skal jeg til Akersløkka (?) og se hvor alt i boken hennes skjedde. Ikke kom her og si at et selskap med døve ikke er givende!

Men nå, nå skal jeg lese Saman er ein mindre aleine.

Og hvis du lurte på hvem som vant læringsheltprisen så var det døve Amis fra Albania som forøvrig snakker like godt norsk som andre innvandrere med begge ørene inntakte.

Sandefjord – Kopstad – Sørlandet

Dette var omveistrekningen jeg kjørte da jeg egentlig skulle ha kjørt strekningen Sandefjord – Sørlandet. Men nå er jo ikke jeg utstyrt med verdens mest effektive retningssans, så jeg tok meg like godt en tur innom Kopstad, som vel og merke ligger på vei mot Oslo, ikke Sørlandet. Her er da direktesendingen fra stedet uten et eneste hus.

Nå sender jeg direkte fra Kopstad hvor jeg har strandet for halvannen time. Jeg skulle nemlig ned til det vakre sørland på ferie med kjære og endte opp med å sette meg på sørlandseksekspressen (men det er da riktig buss?), men det var den som kom fra sørlandet, og jeg burde jo kanskje akkurat i dette øyeblikk sittet på sørlandsekspressen til sørlandet, hvis det er dit jeg skal, og det skal jeg jo. Så nå sitter jeg her på Kopstad og trøstespiser panini og drikker iskaffe mocca, og i den anledning tenkte jeg at jeg skulle lage et dikt.

(Her sitter jeg da altså utenfor statoil – Vi har e18’s beste boller – som hjemmebakte - på en gressflekk som er så snau at du ikke  kan se den på bildet.)

Gresset er frodig, mine ben har lange hår,
skulle tro jeg hadde sittet her i flere hundre år,
Kom hit til meg, o vakre sørlandsekspress,
Spre dine vinger og fly som et libresse.

Jeg bare vet så altfor sikkert at jeg har en liten lyriker i meg!

Hva man kan være så heldig å se om man tar seg en tur innom Kopstad en dag:

En kjempegravid jente med blondt hår og ettervekst.
En gutt med rød t-skjorte som klinte med kjempegravid jente.
Èn emo.
Tusen maur i mauertuen jeg satte meg på.
Svart bil med potensiell homofil mann med bukseseler.
E 18.
En rundkjøring.
Et kopstadskilt og noen kopstadfolk

Alt i alt et spennende sted å være med èn liten gressflekk. Men neste gang tror jeg at jeg hopper på riktig buss, selv om det endte med at jeg fikk hele turen gratis.

Nå skal jeg gå og be til Gud om litt retningssans!

Og de valgte å skrive dødsannonsen min mens jeg fremdeles var i live.

Noen ganger lurer jeg på om de er helt tanketomme, disse sukkersøte gummibjørn-jentene som hamrer ned døren min klokken ni om morgenen, og vekker meg med et påtatt “Goood morgen”, hver bidige dag. Hver dag har en god morgen, sier de, en fortreffelig morgen, fordi det nettopp ligger i jobben deres å være så forbannet positive hele dagen, fra morgen til kveld. “Været er helt nydelig ute altså”, “Har du sovet godt? Det har jeg!”, “Nå skal du få noen piller av meg!”, som om å trykke i seg smertestillende og blodfortynnende marevan er det morsomste i verden. “Dette er like så gøy som tivoli og froskesafari, namnam, spis, ta mange!”

Jeg ser hvordan de mekaniske robotlemmene deres åpner persienner og vinduer; Ikke fordi det er så svettende varmt, men fordi de ikke har noe annet å ta seg til imens jeg sitter og spiser frokosten min og de må vente til de har sett jeg tar medisinene mine.

Øynene mine hviler på deg, på den iherdige ryggen din som strammer og slapper av bak den nervøse t-skjorten, og hvordan du arbeider med dørhekten for å unngå pinlige tausheter hvor du føler du må lire av deg spørsmål og kommentarer. Du er ung. Du lirer sikkert av deg «Hva skjera?» flere ganger om dagen. Spør meg!

“Sovet godt?,” sier du, og når du ikke får svar slik det passer deg, senker du hodet og det detter ned i fanget ditt, under duken, hvor du stirrer deg selv i skrittet til det forsvinner og du ikke fungerer som noe annet enn en flau, liten dam på gulvet.. “Ja,” svarer jeg, og du tar raskt fast form igjen, stolt over igjen å ha kontroll over situasjonen. Du ser på kinnbenene mine, du ser inn i mine hule, nedslipte øyne, gjennom det sprukne kraniet mitt og på det gulblomstrete tapetet bak meg, på klokken som for ditt bare liv aldri kan tikke fort nok. Som om jeg har et skuddhull midt i bakhodet du bruker som kikkert. Tikk takk. Et skritt nærmere døden. Du gjør meg visst senil og død på en gang.

Noen ganger våkner jeg og tror jeg er i himmelen, for så å innse at alt det lyse og fine rundt meg er falmet tapet når du stikker inn det yndige hodet ditt og kvitrer: “Det er en nydelig morgen!” I dag også. I går var det en god morgen, i forgårs var det en fantastisk morgen, i dag er det en nydelig morgen. Du er så flink med ord.

Visste du at jeg en gang satt på bryggekanten med bena dinglende, melkehvite mot det nesten bunnløse vannet. Visste du at jeg krummet tærne av glede hver gang det passerte et menneske med en parfyme som duftet av kamille eller lyng? Men at jeg senere forelsket meg i en mann som duftet av lavendel. Visste du at han giftet seg med en annen pike, og at jeg ble syk av kjærlighet og gråt meg i søvn hver natt i flere måneder? For disse øynene har ikke vært knusktørre og fulle av infeksjoner hele livet, tro du meg. Og bildet ved siden av viser deg meg, hvis du vil se, med et brukket ribben – ikke fordi jeg glapp taket i rulatoren og falt, jeg hadde ikke rulator da jeg var åtte år – fordi jeg skulle vise hvor god jeg var til å sykle på fortauskanten og ble stanset av en sten. Frem til den dagen skulle jeg bli sirkusartist, og etter det skulle jeg bli veiarbeider og flate ut alle de dumme kantene. Og syrinene står der i pottene sine fordi mannen min elsket dem så intenst og jeg håndlagde parfymer til ham for at han skulle elske meg enda mer vanvittig enn det han allerede gjorde.

Visste du at det hender jeg gråter når du ikke er her, og at det ikke er fordi jeg er sulten eller har tisset i buksa?

Du, din vandrende støvsuger. Jeg ber deg, er støv og urin det eneste du vil suge til deg; Kan jeg ikke få vise deg litt informasjon. Kan jeg få være din allvitende data, ditt leksikon, bare i noen få minutter mens du lager kaffe til meg. Snu deg.

Og det gjør du. Og du stirrer på det vantro uttrykket mitt, der jeg sitter med et bedende og sultent blikk, og jeg stirrer tilbake på deg, og lurer på om du akkurat nå – i dette merkelige øyeblikket hvor øynene mine er så fulle av historie som et par øyne dekket av grå stær kan være – om du kan se meg danse ballett på scenen i Operahuset. Ser du hvor lykkelig jeg er? Vet du at det er fordi nettopp han sitter der bakerst der i salen, og jeg vet at han beundrer disse kraftsalvene av noen piruetter, den smale midjen som ender i et par spinkle med dog så muskuløse ben, og det flommende håret som for anledningen er satt opp i en stram, nøttebrun knute. Som jeg laget helt selv. Og jeg danser etter notene i den velkjente syrinduften hans og etter Svanesjøens skjøre toner. Ser du meg nå?

“Vil du ha en brødskive?”

Visste du at han døde, av leukemi, og at det er derfor du aldri ser ham holde rundt meg her hjemme i stuen, selv om også navnet hans glinser på tinnskiltet utenfor døren. Lurer du ikke på hvor han er? Om han er i butikken og handler mandler og melis, eller om de grove tømmerhendene hans er nede i aktivitetsrommet og tegner store cruiseskip fordi han aldri fikk sjansen til å entre et i virkeligheten?

“Det er en nydelig dag. Vil du ha med gulost og agurk? “

Du tror jeg ikke hører deg, hever stemmen din og ser halvstrengt på meg som en mor som forbarmer seg over ungen sin som nettopp har blitt avslørt med hele kakeboksinnholdet i munnen, bare litt mer latterlig og nedlatende, som om jeg har stappet inn selve metallboksen også. Jeg senker blikket, som i et unnskyld. Jeg er slaven din som svarer på det du spør om og jeg forteller deg intet mer enn det du vil høre. Kjøttbollene med løk og brun saus smakte fint, men riskremen med bringebærsaus enda bedre. Men pannekaker med bacon er fremdeles det beste jeg vet. De bare serverer det aldri her.

“BRØDSKIVE?”

Jeg holder meg for ørene, og du fortsetter å skrike. Jeg ser på deg med dumme, demente øyne beskyttet av tusenvis av sener som skal forestille et par hender.

“Nei, takk”

Og du vinner og smiler, og løfter seierspokalen så høyt opp i luften du klarer. Strekker deg opp, helt opp på tåspissene som en skadefro ballettdanserinne. Trofeet borer seg gjennom taket og malingen detter av i store flak som faller over deg som store, flagrende krystaller. Jeg ser deg, med trøtte øyne. Mens du er ung, men dog så blind og sikkert like lysten på mine materielle stuegodter som du er på et dundrende lønnspålegg.

«Og nå, strømpene!»

Jeg følger deg lydig, som en takknemmelig kjøter med halen logrende mellom bena. Jeg er din Lassie, og tar deg imot hvis du faller; Bare en smule mer skranten til beins, og pelsen er ikke like glatt som før. Liker du Skippy forresten? Jeg står tidlig opp for å kunne se på det hver morgen, den nydelige naturen der minner meg slik om det frodige området der jeg vokste opp. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde en kenguru også. De er vakre dyr. Det går på tv2 en gang i ti-tiden.

Og du spør hvordan jeg vil ha dem, strømpene, der nede ved potene eller under kneskålene, og jeg peker på kneskålene fordi de er nærmest og det gjør ikke fullt så vondt å strekke seg dit, mens jeg tenker at det vet vel egentlig du bedre enn meg. Det er  jo du som eier kroppen min nå. Du er min mest intime relasjon, men du tar i både kroppen og sinnet mitt med klebrige plastikkhansker. Hvis du blir lei av meg, kan du tilfeldigvis glemme å sette frem vann, og koke meg som en krabbe. Nå er det du som smører maten min inn med et tynt lag leverpostei og det er ditt ansikt som er begravd i de herligste lukter fra det nyvaskede sengetøyet mitt. Men det er det jo aldri, for du setter nok ikke pris på slike små hendelser, og kanskje er det likegreit, for da slipper jeg i det minste å få dette glossete klisseriet over meg og føle at jeg er dekket av sugekopper.

Du skulle sett oss du, hvordan vi førte pennen sammen. Det var han som var kunstneren, jeg som var inspirasjonen. Jeg var selve grepet rundt kullstiften hans. Jeg var skyggespillet i detaljene, fargene i høstbladene og gløden i solnedgangen hans. Mine strake bevegelser var de konstruerte vinklene i de gigantiske cruiseskipene hans der de bølget på hårlokkene mine. Vi var så perfekte at du ville blitt fra deg av sjalusi om du hadde sett oss.

«Gjør det vondt?», spør du tomt. Og i mitt stille sinn later jeg som om denne mentale tenkingen egentlig er en tale jeg nettopp har holdt for deg, ærlig og gråtende. Og jeg sier: «Ja». «Det gjør fryktelig vondt». Og du løsner grepet litt, selv om jeg egentlig skulle ønske du strammet det.

Du nynner mens du vrenger ut søppelet i skapet mitt, og jeg kan nesten høre at du bak ryggen min kniper sammen øynene og skjærer grimaser like uappetittelige som den lukter som nå treffer deg i nesen som en bæsjebleie. Løkrester. Du er glad jeg ikke gjør på meg. Du synes ikke jeg er den vanskeligste pasienten å ha med å gjøre.

Jeg ser meg selv i dine øyne. Et speilblankt skjelett som fører den knoklete hånden mot munnen, og hiver tablettene inn i munnen hvor de støter mot innsiden av bakhodet, og spretter tilbake til tennene, hvor èn spretter ut gjennom den blottlagte kjeven, mens de andre fortsetter sin vei nedover, fra ryggrad til ribben, fra ribben til ryggvirvlen igjen, før de gir et avsluttende klonk i bekkenet og legger seg stille og urørlig på det støvfrie teppet, mens det hule ekkoet fra døden selv sakte svinner. Og jeg vet du ser deg selv i mine øyne slik jeg også ser deg; Som en forfengelig jålebukk som retter på luggen i to billige, sammensunkne speil, og akkurat nå skulle ønske de var store bambiøyne med et moderne fargespill slik at du kan gå ut av døren og vite at du er like fin som da du kom inn.

Og så snurper du leppene, først i en nåtidens yndig trutmunn, før tennene dine danner et glis av kritthvit marmor som får meg til å måtte lukke øynene. Når jeg åpner dem er du borte. Gjennom det store vinduet kan jeg igjen se det nyvaskede gresset; Grønt og frodig som i et akvarellmaleri. Den lukende gartneren tar en pause for å tørke svette fra pannen sin, med hender dekket av vannblemmer. Han er ny og hendene er på opplæring og ennå ikke herdet. Blomstene strekker seg så høyt at de kan leke slyngplanter rundt den gule solen som steker verden denne morgenen. Og mens jeg ynker meg velfortjent i den røde, slitne stolen, med et skjelett porøst og hullete som en nøkkelost, skimter jeg ham i det fjerne. Han klapper. Jeg reiser meg, og går med en overraskende strak kropp ut til ham. Hele hagen dufter syriner.

Det er en nydelig morgen.

Pinocchia – kvinnen som påstod at hun likte sex. Del 1/ihvertfall 2

(Ops, dette er altså ikke et ekte intervju, hvis noen skulle finne på å tro det! Innlegget viser forresten til denne artikkelen:  http://www.dagbladet.no/2009/06/11/nyheter/krf/polititkk/valg/innenriks/6669614/ )

Krystallkulen min lyver aldri!

Klarsynte Hanne Nabintu Herland taler ikke bare for seg selv når hun sier at sex er et ork, men også en nødvendighet. Og mennene elsker henne for det!

Omfattende undersøkelser fra ikke bare rundt 1950-tallet, men også nå, viser at norske kvinner overhodet ikke har noe til overs for sengeaktiviteter utenom snorking. (Jeg har dessverre ikke disse undersøkelsene for hånden for øyeblikket, men de finnes altså. Helt sant!)

- Jeg synes sex er slitsomt!, men også en nødvendighet, uttaler hun. Dessuten forteller krystallkulen at hennes norske, kvinnelige medborgere mener akkurat det samme.

- Det er ingen overraskelse det faktum at kvinner ikke vil ha like mye sex som menn; Og det har de ikke heller. Kvinner er visstnok født med klitoris, men den er jo egentlig like ubrukelig som blindtarmen. Jeg tror egentlig at denne klitoris er noe kvinner fant opp for å kunne føre en kamp om likestilling på det seksuelle planet. Jeg har ihvertfall ingenting spennende der nede.

- Så dagens kvinner vil altså ikke ha sex, rett og slett fordi seksualiteten deres bare er oppspinn?

- Altså. Man lager ikke Coca Cola-zero-reklamer for ingenting. Zero sugar, zero headaches. Du må da skjønne at kvinners manglende seksualitet ligger til grunn for disse reklamene! Jeg unnskyldte meg før ofte med hodepine da jeg ble spurt om jeg ikke hadde lyst til å hoppe i høyet, men menn har lært å ta sine forholdsregler og møter ofte opp med både kondom og paracet i baklommen sin, og da blir jeg nesten så ivrig på å være snill og grei mot denne mannen at jeg ikke kan få lagt meg naken ned i høyet raskt nok. Også kiler det så godt når stråene stryker lett mot… ehm. Jeg mener, disse halmstråene er jo ikke så deilige å få opp i stasen, men hva gjør man ikke for norges hardtarbeidende menn.

- Hvorfor mener du dagens norske kvinner er kravstore?

Vanligvis ville jeg tatt penger for å fortelle dere dette, men siden den norske befolkning trenger min kunnskap for å få litt årnings på kjønnskampen, skal jeg fortelle det uten å ta 23 kroner og 25 øre minuttet på min tlf 815 493 00. Krystallkulen forteller meg at alle norges kvinner krever at mannen skal ta 50 % av hjemmearbeidet. Dette inkluderer barnepass, vask, og shopping, i tillegg til at de skal skaffe brød og prevensjonsmidler på bordet. Dette blir for drøyt. Menn skal ta seg av det fysisk krevende arbeidet, mens kvinner bør fungere som velpleide omsorgsmaskiner. For å si det med en litt morsom metafor: Kvinner kan gjerne hjelpe til med å fyre i peisen ved bruk av opptenningsved og fyrstikker, men det trengs en skikkelig mann for å legge på de store kubbene!

- Synes du ikke norske menn er kravstore hvis det de egentlig mener er at kvinner alene skal ta seg av unger, mat, vask og stå for kronisk spontansex – husarbeid i det hele tatt – alene, og at de ikke bør ha jobber som overgår mannens?

- Men herreminhatt! Har du ikke hørt uttrykket: “Kvinner kan gjøre flere ting på en gang?” Her om dagen da jeg sto og lagde middag med stekepanne med omelett i den ene hånden, vaskekluten i den andre og en penis tredd oppunder skjørtet mitt samtidig, følte jeg meg så effektiv som jeg aldri før har gjort. Dèt er den beste følelsen en kvinne kan ha. Å føle at hun kan være til nytte, for mannen sin selvfølgelig.

- Menn har mer sex enn kvinner, sier du, og merkelig nok er også endel undersøkelser enige i dette. Det jeg lurer på da er: Hvem er det egentlig disse mennene har sex med?

Følg med i neste episode av “Pinocchia – kvinnen som påstod at hun likte sex” Særlig!, sier vi.

Jeg har ikke tid til å skrive blogg nå

Så jeg burde jo egentlig stoppet akkurat der.

Nå har jeg begynt i ny jobb. Jeg tror ikke noen facebook-/start.no-test ville kommet frem til at “å pleie eldre mennesker, dèt er noe du bør gjøre Maiken. Dette er ditt kall!” Men jeg innbiller meg jeg gjør en grei jobb, ihvertfall til å ha hatt den i to dager. Vaske rumper gjør meg ingenting, og dessuten er jeg eldre menneskers største fan, så jeg koser meg med prat, bæsj, vitser, og brødskivesmøring!

Jeg sa til meg selv at jeg skulle holde meg for god for det jeg kommer til å skrive nå, og at jeg ikke skulle være barnslig, men jeg klarer ikke. Jeg må. For det er litt for gøy!

Jeg liker hvordan mennesker med god økonomi later som om de ikke har det. De presenterer det ofte slik. Scenario. Nå!

“Jeg er da ikke rik, da hadde jeg vel hatt et hus i Agraba, og en hytte i Alpene, og jeg hadde hatt Batmobil, tatt et kurs i “hvordan få mest mulig ut av formuen min” og jeg ville hatt jean paul, Dolce and Gabana og  Manolo Blahnik/Blanhik (?)-sko.” Se, jeg har ikke rikmannsspråket inne engang. Pokker ta, så flaut!

Hvis jeg skulle sagt dette til bekjente, kommer det til å høres circa slik ut: Hvis jeg hadde vært rik (Gud forby det!), da hadde jeg vel hatt et hus i Lofoten, der er det ganske dyrt, ikke sant? Og jeg ville hatt en hytte på? Nei, vet du hva, jeg tror ikke jeg trenger noen hytte, for jeg aner ikke engang hvor det finnes fine hytter, og da sier vel det meg at jeg ikke bryr meg så mye. Kanskje på Mount Everest. Og jeg ville ihvertfall ikke hatt en caravel; Kanskje en Volvo, ryktene går om at det er en god og stabil bil! (hah, ordspill til og med!) Men kanskje det blir caravel når jeg blir stor, for da kan jeg verpe en haug med barn, også kan jeg ha en stor irsk ulvehund i baksetet og fremdeles ha plass til ihvertfall to handleposer med bleier, hundeposer og oreokjeks. Og jeg skal kjøpe klær på alle andre butikker enn Fretex og HM, bortsett fra kanskje to ganger i året; De gangene jeg faktisk er på jakt etter klesplagg. Og ja, jeg har lyst på pianotimer og en fjellstor haug litteratur. Veldig!

Det jeg haltende og unødvendig innviklet prøver å si er: Man trenger ikke ha dårlig med penger fordi man ikke har råd til å bo i Beverly Hills, eller ikke har to millioner til hytta på Diamantfjellet, eller man ikke klarer å skrape sammen kroner nok til sånn bil med automatgir, vet du, som man kan sitte i garasjen med avtagbart tak på og se opp på stjernene. Det handler om selve ønsket om det. Hvor god økonomi mennesker har, velger jeg heller å tro man kan se på drømmene og ønskene deres. Hvis jeg skulle skrevet en symbolbok (Gud forby det og!) ville jeg skrevet det presist, barnslig, og subjektivt. Litt som dette.

Rike drømmer = glad i penger, og mer syting. =(

Fattige drømmer = mindre penger, og oftere fornøyde. =)

Akkurat nå har jeg bare lyst på en yoghurt.

.

.

.

…Vedlegg: Så du som sitter i det fjerne og skriver innpakkede bloggposter med en eim av sure oppstøt om oss fordi du er så oppgitt og lei dette styret dere er selvforskyldt i. (ops, der gikk jeg over min egen barnslighetsstrek, men backspaceknappen har visst sluttet å funke, akkurat som mobilen deres når vi prøver å kontakte dere) Dette har aldri handlet om penger, dette handler om det jeg egentlig skulle ønske jeg ikke hadde så mange av og som jeg egentlig ikke er så fan av i for store mengder. Ihvertfall ikke så fan som jeg er av gamle mennesker med historier. Prinsipper. (Noe det virker som du har ganske peiling på i din bloggpost skrevet 28. april – 2009) Nå vil vi ha pengene vi har krav på; ikke fordi jeg har så mye dyrt og fint å bruke dem på, men rett og slett fordi dere har oppført dere som noen idioter. Derfor.

Og som du sier så fint selv; alt ville vært så mye enklere hvis bare folk hadde skjønt at ærlighet varer lengst.

Se der. Nå var jeg barnslig, nå. Du och jag.

A Love Story.

En historie som begynte under et tre.

1 år er gått. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive for at dette ikke skal høres ut som en hvilken som helst oppdatering, så jeg satte meg under et tre for å få inspirasjon kanskje, eller bare for å forsterke det litt småmerkelige inntrykket folk sikkert har fått av meg allerede, eller kanskje fordi jeg har et håp om at treet skal begynne å rasle med de blodrøde løvene for så å snakke inn i ryggen min og presentere seg som Bestemor Piletre. Jeg vet ikke helt, men det er et fint, uendelig stort og kult tre så jeg har ikke tenkt å flytte meg. Danvik er på mange måter året da jeg fant igjen mer av meg selv. (Danvik er altså en fellesbetegnelse for selve stedet og dens beboere, også kalt Mr. D) Danvik får meg til å smile, le, gråte, spise knekkebrød med stabbur-kaviar og gulost, lære, like, utforske – alt en småforvirret jente på nitten år ikke engang vet at hun ønsker seg. Danvik kan være urettferdig, provoserende, klengete, men også kjærlig, trøstende, oppløftende og lærerik. Vi er kjærester, Mr. D og jeg.

For det er litt som å ha kjærlighetssorg. Jeg hater å dra ifra Danvik, og hadde det vært opp til mr. D, hadde han nok gitt sin stemme til meg som stipendiat til neste år på flekken. Jeg søkte bare ikke.

I morgen bærer det hjemover, men Danvik vil ikke at jeg skal dra. Han haler og drar i meg, kliner med meg til jeg rødmer i i kinnene og ytterst på øreflippen, hvisker søte ord som vennskap, synkronsvømming i klorvann og biljardklubb med teamsang i øret mitt, og jeg smiler og tenker at vi aldri skal skilles for noe i verden, og vi skal være sammen for alltid, verpe barn og kjøpe oss toetasjeshus og låve med kåte kaniner! Vi leier hverandre til togstasjonen før alle ferieuker, og Mr. D tar avskjed med meg ved perrongen. Vi kaster slengkyss og jeg presser hele trynet mot ruta mens jeg lager vakuum og blåser opp munnen så jeg får like stor kjeft som en eller annen kjendis med botox i munnhulen. Så er han i tankene mine i høstferien, juleferien, vinter og påske, og varmer meg som et fleecepledd fra IKEA av ypperste kvalitet. Så er det tilbake på internatet, og der er det liksom aldri ro, og allikevel en masse tid for tanker og ville spekulasjoner om kveldene. – Hvem klinte hun egentlig med på byen i går? Seriøst? – Har kaninen hennes gått bersherk og blitt smelt på tjukka…igjen? Herregud altså. Den eier jo ikke viljestyrke. Kaniner er tross alt ikke store filosofer som oss. – Sikker? – Njaaaa. (putt inn heftig diskusjon her)

Jeg tror Mr. D er utro, for alle skriver om han på facebook. Men det gjør liksom ikke noe, for han har kjærlighet nok til alle han, både hvite,(Lars) brune,(Monica) høye,(Andreas) lave,(Joanna), og også for folk som måtte tro at klitoris, det er vel en eksotisk øy ved siden av Spania som blomstrer og spirer hele året?

Mr. D og jeg har bodd sammen i ti måneder nå. Det hender vi har blitt litt lei av hverandre, men det ordner seg alltid med litt make-up-sex, (også kalt trøstesex, ikke sminkesex som en god del jeg kjenner forstår det som) men det er forøvrig ikke det forholdet vårt handler om; Dessuten er vi studenter og har ikke så altfor mange kronasjer vi kan bruke på Profil og Nøkken. Forholdet vårt stikker så mye dypere enn som så. Hvis noen hadde tatt seg tid til å filme kjærlighetsforholdet vårt, hadde det mest sannsynlig endt opp som en skikkelig klisjèisk hollywoodfilm (litt som Ps: I Love You kanskje ) som jeg hadde brukt resten av kveldene i mitt liv til å grine og smile til; Kanskje hver morgen også. Og en gang midt på dagen, hvis det viser seg at morgen- og kveldssendinga ikke blir nok. Alternativ slutt herfra følger med på slutten av innlegget.

16. mai 2009 slo mr. D og jeg opp. Det ble litt for intenst, og ingen kan leve et fullverdig liv som et menneske avhengig av et internat med dets goder. Danvik har vært det beste året i mitt liv, helt sant, og jeg er evig takknemmelig over å ha fått venner og egenskaper som jeg mest sannsynlig kommer til å ha ut livet.

Maiken <3 Danvik, 4ever.

Alternativ småpsykopatisk slutt på novellen A Love Story.

…Jeg skal selvfølgelig spandere på meg et gedigent hjemmekinoanlegg og et par supergode høretelefoner fra musikkland.no, for så å stenge verden absolutt helt ute via robuste gardiner laget av presenningen som egentlig skal ligge rundt jordbærplantene i kjøkkenhagen for å holde unna sneglene. Men da dør jordbærene, og mr. D og jeg elsker jordbær. Det betyr at jeg må potte om bærene og sette de inn i kinorommet og la en liten lysstripe skinne igjennom presenningen. Der nede, i mitt eget lille rede skal jeg sitte og gråte til verdens vakreste film som aldri ble utgitt fordi all verdens produsenter sa at: «Det blir rett og slett for teit å lage en film om ei jente med et nesten seksuelt forhold til folkehøyskolen hun går på, synes du ikke?» Og jeg skjønte ingenting for mr. D er jo alt annet enn en folkehøyskole; Han er livet mitt. Dessuten er det ikke noe seksuelt ved noen ting for vi har ikke råd til kondomer, sa jeg jo! Hør da, for faen!

Alle slo opp med Danvik 16. mai 2009, så jeg fikk endelig ha han for meg selv. Nå sitter vi her nede i stua og ser filmen vår som av oss fikk navnet A Love Story. Den er kanskje ikke masseprodusert, men èn utgave holder for meg. Jeg tar hånden ned i popcornet og trekker den til meg som om jeg skulle ha brent meg på en suppegryte. Så rekker jeg han popcornet, og han kikker meg inn i øynene og smiler takknemmelig, og så putter jeg igjen hånden nedi og krummer de spinkle fingrene om et par popcorn. Og der sitter vi. Jeg har ikke pratet med mamma på evigheter. Hun sender meldinger, men mobilen min har ikke hatt strøm på flere uker. Hun banker på, men jeg åpner ikke. Hun legger brev i postkassen min, men jeg åpner ikke post uten stempel. Jeg har mistet dagene, klokken har ikke mer batteri, men det har mer med å gjøre at tiden flyr i mr. D sitt selskap. Jeg sitter og leser et brev som er stemplet. Det er en slags innkalling. «Vi anbefaler deg å komme innom legekontoret for en prat» Jeg bare fnyser av det og rekker mr. D brevet. Han ler høyt, og jeg ler med. Og der sitter vi i nesten stummende mørke med kinoskjermen og den lille lysstripen i vinduet som de eneste lysenhetene i hjemmet vårt. Og så kysser vi.

På hesteryggen

Her sitter jeg og ser på menneskene som surrer rundt der nede. Fra mitt ekstreme fulgeperspektiv reiser jeg meg opp i sadelen, peker og ler. Jeg faller noen ganger, men det er sjelden. Dessuten er det kun et par meter ned, og der er alltid noen som uoppfordret slikker mine sår. Vokabularet mitt inneholder ikke ordet “takk”, alt som blir gjort er en selvfølge. Jeg trenger aldri si unnskyld, for jeg gjør da strengt tatt ingen feil.

Argumentene deres er som alltid håpløse og aldri med en god oppbygning. Jeg kunne vel vist dem, men jeg tror ikke jeg gidder. Det er unødvendig å lære bort kunnskap til andre, det er tross alt denne kunnskapen som gjør meg spesiell, pluss litt mer. Jeg slengte akkurat på meg brillene. Jeg er nærsynt og de blir bare mindre og mindre. Jeg er ganske så pen med briller egentlig.

Du har de der nede som er reflekterte, men det holder ikke, for jeg er uansett den mest reflekterte. Enkelte ganger skulle jeg vel ønske at jeg hadde en annen her oppe også, som delte mitt syn, men det er vanskelig å finne en som kan dele plassen med meg. Jeg tviler på at noen kan måle seg med meg, når jeg tenker meg om. Der yrer de rundt som små, ubrukelige arbeidsmaur. Hadde de tatt seg tid til å lytte til det jeg har å si, hadde de kanskje kunnet gjøre litt nytte for seg. Det er rart de aldri spør, for tankegangen min ville mest sannsynlig reddet en god del.

Jeg sitter med forstørrelsesglass. Det er toppen av moro her jeg sitter og fører forstørrelsesglasset slik at solstrålene treffer glasset og skaper et rødlig skjær i huden deres. De er for langt borte, jeg får dessverre ikke svidd hull i skallet deres lenger. Faen som den hesten her vokser.

Jeg hører dem skrike at jeg bør vedkjenne min egen delaktighet i krangler. Joda, det er sant at det kreves mer enn èn person for å krangle, men jeg var ikke den som begynte dette. Det er klart jeg må si ifra når de hele tiden gjør alt galt, at de ikke skjønner det selv er jo grunn nok til å starte krangel. De skal alltid krangle og syte når jeg prøver å gi dem råd. Skjønner de ikke at jeg bare vil deres beste så de ikke driter seg ut gang på gang? Hvis ikke jeg prøver å fikse deres liv, hvem skal gjøre det da?

Så er det kanskje litt slemt å sitte her oppe og se ned på alle sammen, men det er ikke uten grunn at jeg sitter her heller. De der nede ville kanskje ikke vært enig, men hva vet vel de. (Jeg trenger vel ikke engang nevne at dette var et retorisk spørsmål) De har ikke akkurat kommet med noen gode argumenter ennå. De fleste argumentene deres havner dessuten under hesteskoen. Hovmod står for fall, er det visst noe som heter. Jeg er klar over at jeg er en overlegen blære, men igjen, det er ikke uten grunn. Dessuten innrømmer jeg det. Å innrømme sine feil er en av de beste egenskapene man kan ha.

Jeg gir opp, selv forstørrelsesglass gjør ikke susen lenger. Jeg kaster det av all min kraft – det er ikke reint lite heller – og håper på å treffe noen der nede. I beste fall får jeg kanskje banket litt vett inn i skallen på et par av dem.

Jeg synes det er litt trist at jeg sitter her oppe og påpeker mine gode egenskaper og ferdigheter – for det er det jeg gjør, konstaterer fakta – og at ingen er her for å høre på. Med tanke på all min kunnskap og alt jeg kan, hvorfor sitter jeg egentlig her alene?

Jeg

Hun snudde seg mot speilet med et smil, men speilbildet hveste oppgitt tilbake. Hun lot smilet falle. Avslørt.

Firkløvere visner også

Det mest tause øyeblikket som finnes: Stillheten som plutselig kommer etter å ha hatt en ivrig samtale. Den er så plutselig at de fleste som er involvert i samtalen, knekker sammen av latter.

Det var annerledes nå. De herlige samtalene utgjorde en periode og perioden var tilbakelagt for lenge siden, etterfulgt av denne perioden vi var i nå, som vi hadde vært så alt for lenge i og som vi forgjeves prøvde å komme oss ut av. Stillheten, som ikke lenger var overraskende og morsom.

Vi gjorde alt sammen, var en gjeng, vi kalte oss firkløveret. :symboliserer sjeldenhet, ønsker og lykke. Barnslig kan hende, men så gikk vi bare i åttende klasse. Vi var to bestevenn-par som klengte på hverandre for å beskytte oss mot omverdenen. Litt reservert, vi var jo tross alt ungdommer, usikre på oss selv og alle andre. Da min bestevenninne og jeg møtte de to andre fant vi ikke bare tonen, vi fant noe som var begynnelsen på et skikkelig solid vennskap, og skilles skulle vi aldri. Det lovet vi hverandre.

Det var syvogtyve bjelker i hyttetaket og jeg hadde en mistanke om at de tre andre hadde notert seg det samme.

Gjennom tykt og tynt holdt vi sammen, overbevist om at vi hadde et vennskap sterkere enn noen andre hadde hatt, og kanskje var det også sånn, for vi delte alt, vi var ærlige overfor hverandre og støttet hverandre hvis verden ble vrang, noe den ofte ble i en slik fase i livet. Ungdomstiden var vanskelig. Det handlet om å ta de riktige valgene, det handlet om å få gode karakterer og samtidig skulke litt for ikke å virke som en komplett “geek”, og det var om å gjøre å veie 48 kilo (det sa Mona og Mikkel) og få mensen først. Deretter var det første mann til mølla for å krøste jomfruhinna med en tampong. Gjerne tampax, ellers var du rimelig ekkel. Men vi hadde, i den sammensveisa gjengen vår, akseptert at noen av oss brukte tamponger og hadde du aldri klina så var det ikke så farlig allikevel.

Jeg savna egentlig den tiden, ikke for dens usikkerhet, men for dens problemer usikkerheten bragte med seg som forenet ellers så ulike personer. “Gutter er teite” “Jeg er helt enig, jeg skal bli lesbisk!”. Vips, så hadde du en fullbyrdet samtale som førte til invitasjoner hjem til hverandre og ut på byen hvor både gutter, pubertet og vanskelige foreldre ble diskutert og til en viss grad baksnakket. Jeg så på dem. Jeg savnet dem.
Vi åpnet etterhvert munnen, men da var det for å sette spritflaska til den.

Vodka smakte sterkt og øl gikk til nøds ned med sugerør. Men det var godt, det var det vi sa høyt på skolebussen, mens vi i all hemmelighet diskuterte hvor dritt det egentlig smakte. Vi visste hvordan vi skulle oppføre oss i all offentlighet og så heller frem til de stundene vi kunne krype sammen alle fire og ytre våre egne meninger og snakke grisesnakk som ville få de pertentlige medelevene våre til å ramle av stolen. Det var gøy, vi var perfekte for hverandre og vi var stort sett edru.

Vi flirte og spilte kort. Vi hadde alle nå satt flaska til munnen og mens spriten blandet seg i blodet, fikk ordene fart på seg, dog i 90 km/t på en vei som begynte å bli rimelig kronglete. Kortene fløy, hodene svaia og skravla gikk. Ordene stinket alkohol, men de var allikevel ord, om enn noe forgiftet.

Det var kjærlighetssorger, familieproblemer og det var pms. Men det var medisin. Det var kleenex, sjokolade og trøstende ord, men det viktigste av alt: det var de menneskene som hadde det med seg. Det var som om noen til stadighet knyttet en hampetråd sterkere om oss fire. Så sterkt at du ville ta firkløveret for å være en enkløver, selv med et forstørrelsesglass.

Vi drakk til langt på natt. Klokken ble tre. Fire. Fem. Ingen av oss ville innse at denne hyggestunden en gang måtte ta slutt. Vi ville kanskje bli tvunget til å telle bjelker igjen, noe som ikke ville føre til særlig spennende resultater siden vi alle mest sannsynlig hadde dobbeltsjekka.

Det var i friminuttene det hele hadde begynt. På videregående en gang i tredje klasse. Samtalene hadde plutselig stoppet opp. Ikke det at vi alltid skravla, noen ganger kunne vi sitte og sysle med forskjellige ting uten å si et ord og allikevel trives i hverandres selskap. Men samtalene ble stadig kortere og for meg ble de etterhvert mer kjedelige. Etter å ha hatt mensen i rundt fem år var ikke dèt lenger et aktuelt samtaleemne. Det kunne muligens bli et og annet oppstyr hvis mensen plutselig uteble, men man kunne ikke gå rundt å bli gravide eller late som om man ble det, hele tiden. Vi visste alle at det ble for dumt.

De to parene sto ved et veiskille. Vi begynte å bli like fremmede for hverandre som vi var før vi begynte på skole sammen. Shopping og sol, min beste venninne og jeg prøvde å interessere oss. Og da vi snakket om samfunnet, prøvde de å interessere seg. Gutteproblemer? Jeg begynte å bli lei dem. Det funka dårlig. Allikevel presset vi på. Roadtrip. Spania. Jentekvelder.

Hytteturen hadde vært vellykka. Vi sto opp i hytta ved tre-tiden etter en langhelg med rå fyll, da hadde jeg allerede vært våken i en time. Jeg skulle ønske jeg hadde sovet lenger. Jeg kjente, til min fortvilelse, at jeg var helt edru, og etter å ha tatt en titt på de andre kunne jeg se at også de tenkte den samme sørgelige tanken. Vi lagde omelett. Vi hjalp hverandre og bytta på å røre. Alle sto med ryggen til hverandre. Jeg mista et egg, og kanskje var det ikke så tilfeldig som det så ut til. Latteren brøt gjennom stillheten da egget landet på foten min. Det var et fint par, men jeg ofret det gledelig for et par latterhikst. I et øyeblikk var alt som før og en lettelse kunne leses av ansiktene våre der vi sto og gliste. Men etter at egget var tørka opp og sokkene skifta ut med et par andre, satte alle øynene søkende etter flaska igjen. Vi så ut som en gjeng alkoholikere. Om bare alt kunne være som før.

Vi satte oss inn i bilen. Vi hadde sjekka ut to timer før det var nødvendig; vi hadde ikke noe mer ugjort der inne. Jeg spratt en øl. Jeg trakk opp et sugerør og smilte mot dem. De så fra der sugerøret møtte ølboksen og opp til meg. De smilte tilbake og skålte med hvert sitt krus som inneholdt hver sin sterke drink.

Jeg trakk opp listen over hva vi hadde behov for å ha i russebilen. Russetiden var bare to måneder unna og vi hadde selvfølgelig gått til innkjøp av bil sammen.

“Alkohol,” skrev jeg, og innså at vi var på vei mot en voldsom alkoholisme. “Masse alkohol.”

Jeg tok enda en øl og konstaterte at om seks til ville alt være som før igjen.

Et løfte: Et ord som av oss er plassert på lik linje med ordet “elske”. Et bindende ord uttalt av fire fjortiser med et sterkt ønske om å være sammen uansett hva. Ordet som er den eneste gjenværende tråden som holder fire blader oppe, der de svaier faretruende nedover og litt bakover. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at det beste hadde vært om dette ordet gikk i glemmeboka og vi bare kunne akseptere hva som er i ferd med å skje.

Litt oppmuntring til kvinnene her i verden!

Er du deprimert, sky og redd for å vise kroppen din? Har mediene fått deg til å tro at du ikke ser bra ut? Fortvil nå ikke! De har dårlig samvittighet og viser deg nå hvordan du kan se bra ut naken! Og det hele er latterlig enkelt!

Hvis du bare:

• Påfører trynet ditt en kilo makeup

• Snurper munnen din litt sammen

• Lukker øynene i et halvpornografisk blikk.

Det har jeg sett på how to look good naked, den beste informasjonskilden i verden :———-) Så la oss sette igang, vi kvinner har da nok av tid vi kan bruke til å sminke oss hver gang vi skal kle oss nakne.

Jeg, som ikke orker dette strevet, sover selvfølgelig med klærne på.