Inkompatibilisme

Med tanke på at min totale frie vilje ikke er kompatibel med min determinerte sti – noe som fører til inkompatibilisme - føler jeg meg ganske heldig som har en slik snill determinisme som har lagt en slik fin sti for meg.

Dette er bare noen av de få fancy ordene Thomas Nagel serverer som bidrar til komplett forvirring i min hjerne som nå ser ut som en dårlig speiderknute.

Oslo Skyline

Akerselva med lang lukkertid og lyssetting fra elvelangs

Jeg våknet opp med blanke ark og fargestifter tel og rommet så helt forferdelig ut. Nyinnflyttet og trøtt akte jeg meg ut i stua og satte over ikke bare èn kaffekopp, men tusenvis. Rommene var tomme, lyden var hul og jeg følte meg ikke så innholdsrik jeg heller. For hvor går en egentlig når en står fortumlet uten retningssans og lurer på hva som er mulighetene, og finner ut at om en så visste hva de var, ville en aldri ha funnet dem.

Hvilken retning går jeg når jeg trer ut av blokken og innser at jeg trodde deli deluca var en butikk i USA og at seven eleven bare er en fornyet Esso? Jeg trenger mer enn et kompass, tenkte jeg, og følte meg nyfødt og hjelpesløs.

Ting kan ofte bli litt komplisert med kritthvite A4-ark når du plutselig har glemt hvordan du skal bruke fargestiftene. For hvordan gikk den fargesirkelen igjen?

Så slo det meg at jeg har mer enn nok av det som skal til for å finne hele Oslo. Jeg snakker verken om trafikanten eller gule sider (som først har kunnet hjelpe meg i senere tid). Jeg snakker her om bloggmani og monopol.

Jeg lærte om vakre Sagene av å lese ymse blogger om Oslo. De fremstilte det som et paradis i kulturhimmelen og var vel det første stedet jeg dro til. Der fant jeg en haug med musikere, en maler og en autist, blodig inspirert av fløybanen, og plutselig hadde jeg fikset en konsert for venninnen min. Nå skal hun synge med jazzmusiker Erik Wesseltoft og crew. Hun kommer til å rocke.

Jeg er alltid den som kjøper Rådhusplassen og håver inn penger på alle mine medspillere som er så uheldige å lande der. Sånn på ordentlig nøyer jeg meg med å sitte på en benk blant gress og blomster og skrive om alle de travle menneskene som strever forbi som skygger. Hele verden er liksom i lang lukkertid der nede, jeg rekker knapt å blunke før de er ute av bildet og det eneste som er igjen er en forlatt skygge av noe som burde vært der kanskje litt lenger, som om de aldri helt rakk å løpe fra seg selv.

Jeg trenger ofte unnskyldninger for å få kroppen til å gjøre det den skal. Da startet jeg på holistisk yoga i samfunnshuset til Sagene. Yogalæreren min sier at jeg sovner og snorker fordi kroppen min er sliten og jeg aldri slapper av. Jeg skal ikke si henne imot; Ikke mens jeg fremdeles dupper kraftig av under avspenning og de må vekke meg og fortelle at timen er over. Og så drikker jeg en kaffe på Kafè Gram og kroppen er på plass igjen.

Jeg har fått hele møblementet mitt på finn.no, søkeområde Oslo, og trikken førte meg til Briskeby, Grefsen (men hun ville visst ikke gi meg stolen allikevel) og Tøyen. Det er blitt et nydelig, ennå uryddig rom, og jeg elsker tanken på at jeg her inne har en salig blanding av andre menneskers liv.

Jeg har vært på kulturnatt på Tøyenbadet der jeg opplevde min første undervannskonsert! (hello, we are now ready for takeoff, pipipipip) Ingenting er som en flyopplevelse under vann.

En rekke innflytningsfester er overstått, inkludert vår egen, hvor vi serverte frp-vafler med vodka og potetgull. Det er vår humor, vi leker FRP. Vi fikk innflytningsgaver som det nå veldig kjente FRP-vaffeljernet vårt, organisk øl, pølsesnabber, feministplakater, tamponger, dørslag, smoothie-bok med smoothie-ingredienser (som selvfølgelig ble tatt knekken på circa midt i festen da noen fant ut at bringebær er utsøkt til alkohol), men det gjør ikke noe, for vi har ikke smoothiemaskin ennå. Ingenting er som en skikkelig innflytningsfest når nesten hele Danvik har flyttet til Oslo.

Jeg har vært hjemme hos Erik Wesseltoft (når en først har blitt kjent med noen kjendiser synes jeg det er mer enn lov å skryte av det!)

Jeg har sett Inglorious Basterds og Teeth (som handler om ei fitte med tenner, noe som er logisk siden jentungen er infisert på grunn av kjernekraftverket ved siden av)

Jeg begynte på skole og elsket det igjen. Jeg fikk en eksentrisk venn som inviterte meg på kanonball, og straffen for å bli truffet av ballen var å spise kake. Rundene varte med andre ord ikke så lenge, men vi ble klamme og gode for det, for ikke å snakke om at vi kom på Radio! Hallo, o store verden!, og vi presenterte oss selv med sjokoladepudding i munnviken og ordene fulle av diverse kaker fra Pascal. “Også har vi litt sunt også”, sa vi og gjorde samvittigheten fornøyd da vi trykket inn en drue og en banan.

Jeg har vært på min første utendørskino som var Babel. Jeg frøs, spiste sjokolade og koste meg gløgg.

Jeg hadde en snus på feil sted til feil tid, og måtte forsvare meg idet en småbitter mann skulle forklare meg de forferdelige konsekvensene ved å ha slikt under leppa. Han hadde flere argumenter enn meg så jeg tok den ut.

Jeg gikk elvelangs da hele akerselva var opplyst og tok som vanlig bilder med lang lukkertid og intet kamerastativ. Jeg er bare nødt til å få meg et stativ snart.

Jeg skrev en teatermanus-idè og leverte den inn til Trafo.

Jeg har nesten-lest mine egne “verker” på litteraturhuset, hadde det ikke vært for at det jeg skulle lese var for langt. Hør meg i november, jeg lover å ikke feige ut.

Jeg danset hoftene ut av ledd på ragga med Marit, og så ut som jeg aldri har gjort etterpå. Mitt rødflammede, sjarmerende ytre sto i sterk stil til kommunistveska mi.

Jeg har gjort mine faste rutiner som består av kafèbesøk, heftig te- og kaffedrikking, venner, klining, musikk og iherdig skriving.

Og midt imellom det hele leste jeg verdens mest depressive bok som ikke fremkalte et eneste smil hos meg på sine trehundre sider: Constance Ring er vel ikke akkurat familielitteratur, men det er dystert, ærlig og viktig.

Jeg forstod at jeg ikke kunne lese mer av Amalie Skram før jeg hadde lest noe mer hyggelig og plukket med meg Havfruestolen av Sue Monk Kidd. Jeg elsker skildringene hennes. Og jeg elsker det å ha et bibliotek rett utenfor døra.

Og til sist: Jeg tror jeg akkurat solgte et bilde. Og jeg får visst et kamerastativ for det. Herregud!! O lykke!

Dette feirer jeg med Ikea, nye gardiner og rydding, samt en haug med godterier, enda mer guitarhero og en takk til diverse bloggere som viste meg Oslo allerede før jeg flyttet hit. Og en stor takk til Vilde som lærte meg å sette pris på monopol og dets gater og lykkekort.

Da jeg sto på fortauet og tenkte meg om endte jeg opp med å gå for alle retningene, og da gjorde jeg som bokelskere flest og begynte med biblioteket.

Valgdag-bølgen: Trassalder

Hurra, Rødgrønn regjering og jeg er glad! Så fint for oss (hva var det Siv indirekte kalte oss igjen?) uselvstendige og feige velgere som synes det er hyggelig med velferd og kultur og sånn! Det gikk som forventet, men man kan jo ikke se bort ifra at mediene vil gjøre det like spennende for oss som en Brødrene Dahl-episode.

“Kjære velgere, 95 % av stemmene er talt, AP trøkker alle ned i søla, men hei, hvem vet, kanskje alle de siste stemmene er til FRP. Hvem vet, følg med!”

Jeg er ihvertfall storfornøyd med valget fordi da kan jeg fortsette å rusle rundt i det samme, fine samfunnet og føle meg trygg. Med tanke på at den nye trenden blant en god del FRP-ere nå er å stemme fordi “åååå, dette samfunnet er så booring, forandring fryder”, er det litt skummelt hvis det stadig fødes nye brødhuer som ikke klarer å ta tak i sin egen hverdag og gjøre noe spennende ut av den. Er det ikke FRP som snakker om at man er sin egen lykkes smed kanskje? Får ikke egentlig Christian Ingebrigstens svale fløyelsstemme deg til å ville tømme hodet for negative tanker og bare leve livet? Hvorfor sutrer du i smia di, da?

Spenningen får du da finne selv, det å leve i et samfunn skal liksom være trygt. Samfunnet skal lage de rammene som gjør at du føler deg akkurat fri nok til å ikke flyte utover din egen forstand. Samfunnet er en “big brother”, en ” caring mother” og alt det vi satte pris på før vi ble sutrete tenåringsdemonstranter. Er du blitt for voksen og kul for å bli passet litt på, du?

Eller vi kan skru tiden tilbake til for femti år siden. Da hverdagen som oftest var fryd og gammen, og det ikke fantes penge/ting-sutring rundt ethvert hjørne. Tenk det. Også uten så mye penger, da. Hvordan går det egentlig an?

Sandefjord – Kopstad – Sørlandet

Dette var omveistrekningen jeg kjørte da jeg egentlig skulle ha kjørt strekningen Sandefjord – Sørlandet. Men nå er jo ikke jeg utstyrt med verdens mest effektive retningssans, så jeg tok meg like godt en tur innom Kopstad, som vel og merke ligger på vei mot Oslo, ikke Sørlandet. Her er da direktesendingen fra stedet uten et eneste hus.

Nå sender jeg direkte fra Kopstad hvor jeg har strandet for halvannen time. Jeg skulle nemlig ned til det vakre sørland på ferie med kjære og endte opp med å sette meg på sørlandseksekspressen (men det er da riktig buss?), men det var den som kom fra sørlandet, og jeg burde jo kanskje akkurat i dette øyeblikk sittet på sørlandsekspressen til sørlandet, hvis det er dit jeg skal, og det skal jeg jo. Så nå sitter jeg her på Kopstad og trøstespiser panini og drikker iskaffe mocca, og i den anledning tenkte jeg at jeg skulle lage et dikt.

(Her sitter jeg da altså utenfor statoil – Vi har e18’s beste boller – som hjemmebakte - på en gressflekk som er så snau at du ikke  kan se den på bildet.)

Gresset er frodig, mine ben har lange hår,
skulle tro jeg hadde sittet her i flere hundre år,
Kom hit til meg, o vakre sørlandsekspress,
Spre dine vinger og fly som et libresse.

Jeg bare vet så altfor sikkert at jeg har en liten lyriker i meg!

Hva man kan være så heldig å se om man tar seg en tur innom Kopstad en dag:

En kjempegravid jente med blondt hår og ettervekst.
En gutt med rød t-skjorte som klinte med kjempegravid jente.
Èn emo.
Tusen maur i mauertuen jeg satte meg på.
Svart bil med potensiell homofil mann med bukseseler.
E 18.
En rundkjøring.
Et kopstadskilt og noen kopstadfolk

Alt i alt et spennende sted å være med èn liten gressflekk. Men neste gang tror jeg at jeg hopper på riktig buss, selv om det endte med at jeg fikk hele turen gratis.

Nå skal jeg gå og be til Gud om litt retningssans!

Nøkkel

Andreas har nøkkelen til hjertet mitt. Mamma og Pappa og Mia har nøkkel til Sandefjordshuset. Jeg har ikke det, for jeg mistet min. Dere har nøkler til husene deres, bodene, og syklene. Og til mopedene og til smykkeskrinene, og til skapene der dere har smykkeskrinene. Jeg har nøkler til ingenting, for ting tør ikke gi meg nøkler.

“Du bare mister dem”.

Så nå får vi se hvor lenge disse varer. Dette er nøklene til den nye Osloleiligheten vår. Grünerløkka, jeg kommer snart!

Nabintu får vente litt, her skal snakkes kjærleik!

I desember kom endelig den etterlengtede pakken på døren, og hun signerte uten å nøle et milisekund. Under all bobleplasten – som hun selvfølgelig sparte på til senere hobbybruk – lå verdens fineste maskineri. Hun regnet den til 1.94 helt utbrettet, og den kom kompakt, helt uten løsdeler og klistremerker. Hun forstod snart at dette var en ganske så komplisert koblet dupeditt, og den ble til et prosjekt hun prøvde å finne ut av om dagen, og det hun drømte om når natten senket seg over de nysgjerrige sansene og lukket øyelokkene hennes.

Gradvis fant hun ut av flere og flere koblinger; Begynte å skjønne hvordan de fungerte for seg selv og sammen. Mac’n lå og støvet på hyllen og kikket misunnelig ned med webcamøyet på det som så ut til å bli Maikens nye favoritt. Hun så ut som en unge der hun lå på knærne, fremoverbøyd og med begge øynene fallende nesten skjelende ned mot maskinen og med et smil om munnen. Nesten litt psykotisk.

“Jeg prøvde å vise henne utallige YouTube-videoer hvor mac banker pc ned i støvlene og går så langt som å spikre den ned i parketten. Det der kan ikke være noe annet enn en pc, for noen ganger hyler hun til den som om den har hengt seg opp”

Men hun hører ikke på hva MacBook sier, for hun er oppslukt i å finne ut alt hun kan om den nye dingsen som hun ikke klarer å sette navn på engang, og hun husker ikke hva som sto på kvitteringen heller, for den har hun glemt hvor hun la fra seg. Typisk Maiken, sier de, og alle nikker enig. Alt hun vet er at det er det mest spennende hun har vært borti noensinne, og at hun synes det er like fantastisk hver gang hun finner ut av en ny detalj, uansett hvor liten den skulle være. Dessuten er dingsebomsen full av data, og er det noe Maiken er glad i, så er det informasjon informasjon informasjon! Om alt og ingenting.

Og det hender maskineriet henger seg opp, og Maiken hyler som en og annen overanalyserende, mongolid kjerring, og hun kaller det for feilkoblinger. Men når hun får roet seg ned med en kopp kamillete, litt kaviar og et par HTMLs skjønner hun at det er jo det som er halve moroa. Disse rare koblingene som provoserer henne og slynger seg rundt og tar kvelertak ved halsen innimellom. For de er jo egentlig litt mer som skolisser. Det hjelper aldri å hale og dra i dem når alt egentlig kan løses ved å småflørte med èn liten tråd, og så er hele knuta oppløst.

Og i den nederste skuffen i den beisede skrivebordshyllen hennes ligger det en liten kvittering på en pakke levert i desember, under en haug av skrot. Den ser slik ut.

Med fare for at dette havner under Ane sin pusogsuss/nåerdetslutt-kategori, kan jeg forsikre henne om at dette blir mye pussogsuss, men ingen deterslutt.

Andreas er min folkehøyskolekjæreste, hverdagskjæreste, helgekjæreste, helligdagskjæreste og også drit-dårlige-dagerkjæreste. Med andre ord: Vi er kjærester hele tiden, og det synes jeg er “nice”! Andreas er kjempehøy, så hvis jeg av en eller annen grunn skulle knekke nakken så må jeg bruke stylter hvis vi skal kysse. Men det gjør ikke noe for stylter er noe jeg kan. Han har en tanngarde de ikke akkurat brukte linjal og vinkelmåler for å konstruere da de skapte han, men det er bare bra for da ser han ekstra kul ut de gangene han åpner kjeften, noe som forsåvidt er ganske ofte, da han er gjennomført attentionwhore og ellers flink med ord. (hvis det sees bortifra “nice” og “lættis” sånn innimellom) Han sender meg overraskelsesbrev fordi jeg synes det er koseligere enn sms og mail, og han gir meg gule post-it-lapper med klissete komplimenter på, og de eneste sangene han kan på piano er Stairway To Heaven-intro og høyrehånds-Titanic. Jeg elsker han for det, m/mer!

Noen ganger blir jeg så sur på han at jeg ønsker han litt til helvete, men det pleier å gå fort over, for hvis han skulle sitte der nede og grille s’mores og gjøre fantestreker uten meg tror jeg at jeg hadde blitt pokker så ensom her oppe. Dessuten er jeg ikke så himmelsk som jeg skal ha det til. Det er virkelig ikke alltid jeg er like hyggelig som en teletubbie eller søt som sjokolade og saft på engang, og det vet vi da!

Andreas er den beste kjæresten det går an å ha, med alt det jeg ønsker, pluss enda mer og pluss koblinger jeg irriterer meg noe grenseløst over, men som jeg allikevel setter pris på. Andreas er Andreas; Man må bare elske hele pakka; Hele maskineriet.

<3

Nå er du bra flau, tenker jeg. Søtnos.

Jeg har ikke tid til å skrive blogg nå

Så jeg burde jo egentlig stoppet akkurat der.

Nå har jeg begynt i ny jobb. Jeg tror ikke noen facebook-/start.no-test ville kommet frem til at “å pleie eldre mennesker, dèt er noe du bør gjøre Maiken. Dette er ditt kall!” Men jeg innbiller meg jeg gjør en grei jobb, ihvertfall til å ha hatt den i to dager. Vaske rumper gjør meg ingenting, og dessuten er jeg eldre menneskers største fan, så jeg koser meg med prat, bæsj, vitser, og brødskivesmøring!

Jeg sa til meg selv at jeg skulle holde meg for god for det jeg kommer til å skrive nå, og at jeg ikke skulle være barnslig, men jeg klarer ikke. Jeg må. For det er litt for gøy!

Jeg liker hvordan mennesker med god økonomi later som om de ikke har det. De presenterer det ofte slik. Scenario. Nå!

“Jeg er da ikke rik, da hadde jeg vel hatt et hus i Agraba, og en hytte i Alpene, og jeg hadde hatt Batmobil, tatt et kurs i “hvordan få mest mulig ut av formuen min” og jeg ville hatt jean paul, Dolce and Gabana og  Manolo Blahnik/Blanhik (?)-sko.” Se, jeg har ikke rikmannsspråket inne engang. Pokker ta, så flaut!

Hvis jeg skulle sagt dette til bekjente, kommer det til å høres circa slik ut: Hvis jeg hadde vært rik (Gud forby det!), da hadde jeg vel hatt et hus i Lofoten, der er det ganske dyrt, ikke sant? Og jeg ville hatt en hytte på? Nei, vet du hva, jeg tror ikke jeg trenger noen hytte, for jeg aner ikke engang hvor det finnes fine hytter, og da sier vel det meg at jeg ikke bryr meg så mye. Kanskje på Mount Everest. Og jeg ville ihvertfall ikke hatt en caravel; Kanskje en Volvo, ryktene går om at det er en god og stabil bil! (hah, ordspill til og med!) Men kanskje det blir caravel når jeg blir stor, for da kan jeg verpe en haug med barn, også kan jeg ha en stor irsk ulvehund i baksetet og fremdeles ha plass til ihvertfall to handleposer med bleier, hundeposer og oreokjeks. Og jeg skal kjøpe klær på alle andre butikker enn Fretex og HM, bortsett fra kanskje to ganger i året; De gangene jeg faktisk er på jakt etter klesplagg. Og ja, jeg har lyst på pianotimer og en fjellstor haug litteratur. Veldig!

Det jeg haltende og unødvendig innviklet prøver å si er: Man trenger ikke ha dårlig med penger fordi man ikke har råd til å bo i Beverly Hills, eller ikke har to millioner til hytta på Diamantfjellet, eller man ikke klarer å skrape sammen kroner nok til sånn bil med automatgir, vet du, som man kan sitte i garasjen med avtagbart tak på og se opp på stjernene. Det handler om selve ønsket om det. Hvor god økonomi mennesker har, velger jeg heller å tro man kan se på drømmene og ønskene deres. Hvis jeg skulle skrevet en symbolbok (Gud forby det og!) ville jeg skrevet det presist, barnslig, og subjektivt. Litt som dette.

Rike drømmer = glad i penger, og mer syting. =(

Fattige drømmer = mindre penger, og oftere fornøyde. =)

Akkurat nå har jeg bare lyst på en yoghurt.

.

.

.

…Vedlegg: Så du som sitter i det fjerne og skriver innpakkede bloggposter med en eim av sure oppstøt om oss fordi du er så oppgitt og lei dette styret dere er selvforskyldt i. (ops, der gikk jeg over min egen barnslighetsstrek, men backspaceknappen har visst sluttet å funke, akkurat som mobilen deres når vi prøver å kontakte dere) Dette har aldri handlet om penger, dette handler om det jeg egentlig skulle ønske jeg ikke hadde så mange av og som jeg egentlig ikke er så fan av i for store mengder. Ihvertfall ikke så fan som jeg er av gamle mennesker med historier. Prinsipper. (Noe det virker som du har ganske peiling på i din bloggpost skrevet 28. april – 2009) Nå vil vi ha pengene vi har krav på; ikke fordi jeg har så mye dyrt og fint å bruke dem på, men rett og slett fordi dere har oppført dere som noen idioter. Derfor.

Og som du sier så fint selv; alt ville vært så mye enklere hvis bare folk hadde skjønt at ærlighet varer lengst.

Se der. Nå var jeg barnslig, nå. Du och jag.

A Love Story.

En historie som begynte under et tre.

1 år er gått. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive for at dette ikke skal høres ut som en hvilken som helst oppdatering, så jeg satte meg under et tre for å få inspirasjon kanskje, eller bare for å forsterke det litt småmerkelige inntrykket folk sikkert har fått av meg allerede, eller kanskje fordi jeg har et håp om at treet skal begynne å rasle med de blodrøde løvene for så å snakke inn i ryggen min og presentere seg som Bestemor Piletre. Jeg vet ikke helt, men det er et fint, uendelig stort og kult tre så jeg har ikke tenkt å flytte meg. Danvik er på mange måter året da jeg fant igjen mer av meg selv. (Danvik er altså en fellesbetegnelse for selve stedet og dens beboere, også kalt Mr. D) Danvik får meg til å smile, le, gråte, spise knekkebrød med stabbur-kaviar og gulost, lære, like, utforske – alt en småforvirret jente på nitten år ikke engang vet at hun ønsker seg. Danvik kan være urettferdig, provoserende, klengete, men også kjærlig, trøstende, oppløftende og lærerik. Vi er kjærester, Mr. D og jeg.

For det er litt som å ha kjærlighetssorg. Jeg hater å dra ifra Danvik, og hadde det vært opp til mr. D, hadde han nok gitt sin stemme til meg som stipendiat til neste år på flekken. Jeg søkte bare ikke.

I morgen bærer det hjemover, men Danvik vil ikke at jeg skal dra. Han haler og drar i meg, kliner med meg til jeg rødmer i i kinnene og ytterst på øreflippen, hvisker søte ord som vennskap, synkronsvømming i klorvann og biljardklubb med teamsang i øret mitt, og jeg smiler og tenker at vi aldri skal skilles for noe i verden, og vi skal være sammen for alltid, verpe barn og kjøpe oss toetasjeshus og låve med kåte kaniner! Vi leier hverandre til togstasjonen før alle ferieuker, og Mr. D tar avskjed med meg ved perrongen. Vi kaster slengkyss og jeg presser hele trynet mot ruta mens jeg lager vakuum og blåser opp munnen så jeg får like stor kjeft som en eller annen kjendis med botox i munnhulen. Så er han i tankene mine i høstferien, juleferien, vinter og påske, og varmer meg som et fleecepledd fra IKEA av ypperste kvalitet. Så er det tilbake på internatet, og der er det liksom aldri ro, og allikevel en masse tid for tanker og ville spekulasjoner om kveldene. – Hvem klinte hun egentlig med på byen i går? Seriøst? – Har kaninen hennes gått bersherk og blitt smelt på tjukka…igjen? Herregud altså. Den eier jo ikke viljestyrke. Kaniner er tross alt ikke store filosofer som oss. – Sikker? – Njaaaa. (putt inn heftig diskusjon her)

Jeg tror Mr. D er utro, for alle skriver om han på facebook. Men det gjør liksom ikke noe, for han har kjærlighet nok til alle han, både hvite,(Lars) brune,(Monica) høye,(Andreas) lave,(Joanna), og også for folk som måtte tro at klitoris, det er vel en eksotisk øy ved siden av Spania som blomstrer og spirer hele året?

Mr. D og jeg har bodd sammen i ti måneder nå. Det hender vi har blitt litt lei av hverandre, men det ordner seg alltid med litt make-up-sex, (også kalt trøstesex, ikke sminkesex som en god del jeg kjenner forstår det som) men det er forøvrig ikke det forholdet vårt handler om; Dessuten er vi studenter og har ikke så altfor mange kronasjer vi kan bruke på Profil og Nøkken. Forholdet vårt stikker så mye dypere enn som så. Hvis noen hadde tatt seg tid til å filme kjærlighetsforholdet vårt, hadde det mest sannsynlig endt opp som en skikkelig klisjèisk hollywoodfilm (litt som Ps: I Love You kanskje ) som jeg hadde brukt resten av kveldene i mitt liv til å grine og smile til; Kanskje hver morgen også. Og en gang midt på dagen, hvis det viser seg at morgen- og kveldssendinga ikke blir nok. Alternativ slutt herfra følger med på slutten av innlegget.

16. mai 2009 slo mr. D og jeg opp. Det ble litt for intenst, og ingen kan leve et fullverdig liv som et menneske avhengig av et internat med dets goder. Danvik har vært det beste året i mitt liv, helt sant, og jeg er evig takknemmelig over å ha fått venner og egenskaper som jeg mest sannsynlig kommer til å ha ut livet.

Maiken <3 Danvik, 4ever.

Alternativ småpsykopatisk slutt på novellen A Love Story.

…Jeg skal selvfølgelig spandere på meg et gedigent hjemmekinoanlegg og et par supergode høretelefoner fra musikkland.no, for så å stenge verden absolutt helt ute via robuste gardiner laget av presenningen som egentlig skal ligge rundt jordbærplantene i kjøkkenhagen for å holde unna sneglene. Men da dør jordbærene, og mr. D og jeg elsker jordbær. Det betyr at jeg må potte om bærene og sette de inn i kinorommet og la en liten lysstripe skinne igjennom presenningen. Der nede, i mitt eget lille rede skal jeg sitte og gråte til verdens vakreste film som aldri ble utgitt fordi all verdens produsenter sa at: «Det blir rett og slett for teit å lage en film om ei jente med et nesten seksuelt forhold til folkehøyskolen hun går på, synes du ikke?» Og jeg skjønte ingenting for mr. D er jo alt annet enn en folkehøyskole; Han er livet mitt. Dessuten er det ikke noe seksuelt ved noen ting for vi har ikke råd til kondomer, sa jeg jo! Hør da, for faen!

Alle slo opp med Danvik 16. mai 2009, så jeg fikk endelig ha han for meg selv. Nå sitter vi her nede i stua og ser filmen vår som av oss fikk navnet A Love Story. Den er kanskje ikke masseprodusert, men èn utgave holder for meg. Jeg tar hånden ned i popcornet og trekker den til meg som om jeg skulle ha brent meg på en suppegryte. Så rekker jeg han popcornet, og han kikker meg inn i øynene og smiler takknemmelig, og så putter jeg igjen hånden nedi og krummer de spinkle fingrene om et par popcorn. Og der sitter vi. Jeg har ikke pratet med mamma på evigheter. Hun sender meldinger, men mobilen min har ikke hatt strøm på flere uker. Hun banker på, men jeg åpner ikke. Hun legger brev i postkassen min, men jeg åpner ikke post uten stempel. Jeg har mistet dagene, klokken har ikke mer batteri, men det har mer med å gjøre at tiden flyr i mr. D sitt selskap. Jeg sitter og leser et brev som er stemplet. Det er en slags innkalling. «Vi anbefaler deg å komme innom legekontoret for en prat» Jeg bare fnyser av det og rekker mr. D brevet. Han ler høyt, og jeg ler med. Og der sitter vi i nesten stummende mørke med kinoskjermen og den lille lysstripen i vinduet som de eneste lysenhetene i hjemmet vårt. Og så kysser vi.

Jeg har vært i flere land enn deg

( Registrert på: http://bloggurat.net/minblogg/registrere/28e04e20ee7571782cb10b99ea7bde60847445eb )

Jeg har vært på skoletur til det kjente Hollywood og funnet ut at det ikke er så flott der allikevel. Jeg dro til San Francisco og fant ut at jeg mye heller vil bygge og bo der enn å bo i det fineste huset i Beverly Hills selv om det er palmer, badebasseng og man helt sikkert ikke trenger å vanne blomstene sine selv der. Syvtusen kroner har jeg brukt; på fargerike klær som forøvrig ikke har noen sjanse til å matche hverandre, på mat for å fortrenge den fæle flymaten bestående av kjøtt som nærmest gav fra seg et “splæsj” da jeg kakket den på den halvseige toppskorpen og fyllet rant utover plastboksen, og dessert som luktet ferskenlotion fra BodyShop, på et skateboard som forresten fungerer utrolig godt når man har mengder av bagasje og skal haste til toget. Hjul er bra, for hjul går fort, og jeg har alltid dårlig tid; Eller, jeg lager dårlig tid, ville nok noen sagt, og også jeg. Jeg har forresten funnet ut at rullebrett er det perfekte kommunikasjonsmiddelet; Det ser ut som om alle mennesker heller vil snakke med en med rullebrett enn med en uten.

“Bra transportmiddel det der!”

“Jo, takk, flott når man har noe å rekke.”

“Heieei, hvor skal du rulle hen?, spør han.

Jeg ser fra de slitte jeansene og opp til det fure ansiktet uten å stirre for mye. “Ta toget,”svarer jeg, spør hva han skal og får det svaret man som regel får av ærlige og hyggelige alkoholikere. “Drikke”. Jeg har alltid hatt lyst til å spørre hvorfor alkoholikere drikker så mye, men er av en eller annen grunn redd for at de skal tro jeg er frekk for så å gripe tak i nærmeste tuborgflaske (som jeg innbiller meg de bærer i den frynsete lommen på dongeribuksa de pleier å ha på seg) og dælje den i hodet på meg. Eller at de skal slenge seg i armene mine, sentimentale og med behov for omsorg der og da, og jeg egentlig ikke har tid siden jeg skal ta siste toget hjem, men ellers gjerne skulle ha sitter/satt/suttet meg ned på fortauet og hørt på milelange historier om store, gode minner og sannsynligvis enda større skuffelser. Noen vil sikkert kalle det ekstrem og unødvendig fantasi, jeg vil heller tro det er voksenmaiken som inntar meg og får hjernen min til å tro at spørsmål som “hvorfor gjøru det a?” kan få de merkeligste konsekvenser. Frykten for konsekvenser er noe som kommer med åra har jeg erfart.

Nå skrev jeg akkurat et litt for langt avsnitt om konsekvenser. Nå er det heller merket, kopiert og limt inn et annet sted. Jeg vil spare deg for overtrøtt synsing på en fredagskveld når du mest sannsynlig er ute med en tuborgflaske i din egen baklomme, og sikkert helst skulle sett at jeg hadde ramset opp en liste over de landene jeg har vært i.

Ihvertfall, Hollywood er fint og flott. Det var jo egentlig det denne bloggposten skulle handle om. Vi var på Universal Studios, noe som faktisk var helt fantastisk. Det var bevegelige dinosaurer som blunket som små Ladyer, det var stilige sett, det var snille karuseller og diverse simulatorer. Andreas og jeg var alltid de første i køen. Du må ikke tro det var fordi jeg har lært meg å være tidlig ute. Stikkordene er heller guestpass og wheelchair. (med uforutsigbare støttehjul og for lite luft i dekkene) I den satt jeg fordi jeg skvatt så sinnssykt da de begynte å spille norges nasjonalsang utenfor sjømannskirken vi var i, at jeg snublet ned fortauskanten. (en skikkelig høy en) Der lå jeg fortumlet med et forstuet ben og med bakgrunnsmusikk bestående av trompeter og trommer som skrek “JA, VI ELSKER” og hylende latter servert fra alle, inkludert meg selv. Jeg hadde en stråhatt på snei for anledningen. Jeg var greit flau. Og hadde rimelig vondt i foten. Dessuten hadde de som så det det ganske så gøy; Jeg tror jeg hadde likt å se meg fra fortauet på andre siden.

Når jeg tenker på San Francisco, får jeg sånn ca. 150 sommerfugler i maven. Byen er kanskje ikke prydet med logoer som får deg til å tro du er på tivoli eller i en barnebursdag der de har gått bersherk med kakepynten slik som i Hollywood , heller ikke av fortau fylt med stjerner med kjendisnavn som: Frank Sinatra, Snehvit og Robin Williams, men den har sjarmerende gater, med spennende stikkveier og en smule mer jordnære mennesker. Og den har Alcatraz; Det mest beryktede fengselet i verden, som egentlig ikke er så fælt allikevel. I hvert fall ikke på en “her-kommer-du-inn-men-aldri-ut-igjen,-for-du-henrettes-nemlig”-måte. Men kjipt må det jo være, å sitte bak fengselsvinduet og se måkene fly frem og tilbake mellom byen og øya mens du ønsker at det var deg som hadde vinger og små bein og kunne fly frem og tilbake, spise rips og drite ned fengselsvaktene. Det ønsker sikkert alle innimellom (kanskje bortsett fra det siste) men sikkert litt mer om man sitter bak lås og slå og venter på at sprinklene skal gli knirkefritt til side og noen skal si at nå er du fri, og så leie deg i hånden helt over til den vakre byen, gi deg et hus med en uluket blomsterhage, en jobb, en sykkel og en nøkkel og si “her, værsågod, her har du livet ditt tilbake”, når det de egentlig gjør er å sette deg av på fortauet uten så mye som en vannflaske.

Og til slutt et spørsmål: Hvor lang er egentlig tresekundersregelen til en tigger?

Her er ihvertfall lista: (ellers ville det ikke vært noen mening i overskriften)

Sverige (på diverse harryturer)
Polen (med de andre tiendeklassingene ved Breidablikk ungdomsskole)
Tyskland (med overnevnte)
Spania (med den mest fantastiske jenta jeg kjenner, Norin)
Amsterdam (Der jeg har tilbrakt tilsammen 4 timer på en flyplass)
USA (fordi jeg er distrè og plutselig fikk råd til turen av småpinlige grunner, som du skal få høre om en annen dag)

Nå tenker du “Du er dum du – du vet at flesteparten av Norges befolkning har vært i så mange land ganger ti?”. Så jeg løy. Men jeg har vært på bobiltur i Lofoten, og det har ikke du.

Takk, 2008

Januar – August;

2008 startet med en smule bitterhet og en trang til å komme seg vekk fra “Jævla Sandefjord” som jeg likte å kalle det. Jeg hadde modne løfter som “begynne å trene”, “bli glad igjen” og “kline med hele alfabetet”. Jeg begynte aldri å trene, jeg ble ikke glad, og etter å ha kommet ni bokstaver langt i bokstavrekka, fant jeg ut at det egentlig var et ganske idiotisk og lite givende forsett.

Så gikk jeg etterhvert fra å være glad-og-sprudlende-Maiken til å bli fucked-up-døgnrytme-sitte-og-grine-om-natta-Maiken, sånn uten å forstå helt hva problemet mitt var. Som alle stolte piker gjerne gjør når de får problemer, skjulte jeg ting som best jeg kunne, og håpet på at ingen skulle merke noenting. Karakterene sank ned til helvete, jeg forsov meg konstant, skulket skolen og sov max 3 timer om natta, og innbilte meg at ingen skjønte noe. Fikk jeg spørsmål, svarte jeg alltid “sliten”, “trøtt”, “lei av Sandefjord”, både fordi jeg skammet meg og fordi jeg uansett ikke visste hva det ærlige svaret ville være. Jeg hadde hatt dårlige dager før – det var bare det at nå hadde jeg ingen som føltes gode.

Jeg bestemte meg i utgangspunktet for at jeg bare skulle sulle rundt i min egen deprimerende eventyrverden frem til alt ville ordne seg den dagen jeg skulle flytte til Drammen. Men så slo det meg at jeg kanskje hadde bebreidet Sandefjord i overkant mye, og at det ville være ekstremt kjett om jeg flyttet til Drammen og fortsatte å henge med hodet. Dumt å gi en hel by skylda for problemer som hjernen fint har klart å røre sammen selv. Så noen måneder etter jeg egentlig burde ha gjort det – gikk jeg til legen. Hun fortalte meg det jeg allerede visste. “Det ser ut som du har falt inn i en depresjon”. “Takk, jeg vet.” Jeg var selvfølgelig nysgjerrig nok til å rote rundt på nett etter symptomer for å sette diagnose på meg selv, og gikk egentlig mest for å få en bekreftelse. Noen piller fikk jeg ikke, (heldigvis) men beskjed om å være åpen og snakke med venner og familie om det, i tillegg til diverse tips som skulle skape lys i tunnellen min igjen.

Og det var det jeg trengte – en bekreftelse og et spark i ræva. Fra den dagen tok jeg endelig for alvor tak i hverdagen min i et forsøk på å gjøre den bedre igjen. Jeg snakket med familie og venner, holdt meg unna mye alkohol (selv i russetida), grein meg i søvn et par ganger til, malte et bilde, og sakte, men sikkert, ble alt bedre. Jeg begynte nedtellingen til Danvik tre måneder før skolestart og tenkte nesten ikke på annet. Jeg skulle vekk, jeg skulle bryte rutiner, og jeg skulle komme meg fremover.

Den første dagen jeg stod på 204, foreldrene hadde dratt og klærne var på plass i skapet – kikket jeg ut og så en muskelbunt som satt i gresset og spilte gitar. Rundt ham satt kanskje 3-4 mennesker. Han sang surt, og det luktet hovmod lang vei, men allikevel, mens jeg spionerte på dem fra vinduet mitt, forsvant alle problemer som dugg for solen og jeg tok meg selv i å smile, lenge. Jeg la meg, våknet opp til dag to, og var hjemme.

I denne perioden lærte jeg mer om meg selv enn jeg har gjort på atten år. Ikke bare om meg selv, jeg lærte også hvilke venner det var verdt å ta med seg i kofferten, og hvilke jeg kunne sette igjen i esker på låven sammen med alt det andre skrapet. Flyttingen var en opprydning i alt det materielle jeg hadde, og mens jeg satt på gulvet og skrev “sommer” og “pjus” med nyinnkjøpte tusjer på eskene, koste jeg meg ved å skrive “fortid” på de mentale boksene mine som jeg omhyggelig organiserte og til slutt fikk mer orden på.

Det siste semesteret kan ikke beskrives, sånt må rett og slett bare oppleves – derfor tenkte jeg ikke å si så mye om det.

Kort fortalt: Jeg har blitt kjent med personer jeg allerede er blitt veldig knytta til, og det er kult, og litt skummelt. Man blir rimelig kjapt integrert på steder hvor man lever så oppå hverandre som det vi gjør. Christina er som nevnt før, min gode romkamerat, som jeg setter enormt pris på! Marit er min andre romkamerat (hun kvalifiserer til det ettersom hu drasser med seg både dyne og klær inn i hjemmet vårt). Randi er min tvers-over-veien-nabo, og den som gir gangen litt balanse mellom galskap og behersket harmoni. Linda viser til stadighet pølsehue sitt i gangen vår, noe som jeg er veldig glad for. Monica spriter opp gangen med sin hudfarge og sine latterbrøl, og Natalie sover mye og har et fett longboard vi kjører rundt på og bruker i poengkonkurranser. Jeg ville ikke vært foruten en eneste personlighet, for de gjør sitt for å skape den spennende stemningen vi har.

Dessuten svever jeg på rosa skyer, og benytter enhver anledning jeg har til å gå opp på 305 for å kline og diskutere geografi og gangetabeller.

2008 er året hvor jeg lærte mye om meg selv og andre, og som endte ikke mindre enn…perfekt.