Maikens Grøde

Gammel drit som fremdeles fortjener en plass i kjøleskapet,.

Stress, tiggere og emoer – dagens irritasjonsmomenter

Skrevet: 7. november – 2007

“I need money, bæibi..”

- Nei, jeg har ikke, sier jeg jo. – Jeg har mindre penger enn det du har oppi koppen din!

“Plizeh”

Lei dem! Og det var ikke så mange av dem før; Ikke HER! Og jeg synes faktisk ikke synd på et tosifra antall tiggere som sitter og vipper fram og tilbake og har et skilt som går på rundgang. Jeg er faktisk ikke så dum at jeg tror på at de 10 tiggerne som sitter spredd utover torget alle har 5 søsken hver, og at hver av dem mangler både armer og bein. Ikke spiller disse tiggerne gitar heller. De kunne i det minste hatt ei blokkfløyte. Men den gang ei, de bare sitter der… og… vipper.

Anyways, nok sutring. Derfor sutrer jeg litt til, bare om andre saker. Hverdagen er stress! Historieprøva gikk rett til Irak, jeg har særemne, jeg får en oppgave jeg må klare ellers går jeg glipp av drømmejobben, jeg har allerede drittjobben og gjør det dessverre veldig bra der, og min samboerinne har stikki av til London så jeg må rydde og vaske hele hybelen!

Ja! – også har jeg en date på lørdag, og jeg gruer meg som en jomfru.

På skolen er det emoer. Og nei, jeg er ikke en av dem som lager filmer på youtube der jeg rakker ned på emoer for harde livet, men jeg er av dem som har to rettslæreøkter på rad og da begynner tankene ofte å svirre innom andre temaer – som – emoer? Ja, ok. Men det lurer jeg på. De små, svarte skyggene som løper rundt på skolen, er det ordentlige emoer, eller wannabees? Jeg mener, de ekte emoene tok da livet av seg for lenge siden?

Damen på 234

Det var en kjedelig dag på jobben. Jeg spaserte nedover A-korridoren i andre etasje på hotellet med moppen som en stokk foran meg. 15 rom hadde jeg tatt; 2 igjen. Stuepikeyrket var aldri noe jeg hadde higet etter, men det var en god måte å få finansiert bopelen min på. Dessuten kunne man gå der oppe, uforstyrret, med lystig, reddende musikk på øret og dagdrømme om alt og ingenting.

Jeg kikket på klokken; fem på tolv. Fem minutter til lunsj. – Jeg rekker da et rom til, tenkte jeg. Jeg dro med meg vasketrallen oppover den lange C-korridoren og satte den fra meg utenfor 233. Grethe sa alltid at vi ikke fikk lov å sette tralla foran noen dører, men ingen av rommene i denne korridoren var leid ut denne dagen. Kun det ene rommet innerst i korridoren; tomannsrommet 234. De to andre korridorene var nesten fylt opp til randen. Jeg grep nøkkelen og en dørkloss og banket forsiktig på døren; Ingen svarte. Jeg puttet nøkkelkortet i låsen og døren ga fra seg et tungt klikk for å signalisere at den var åpen. Jeg gikk inn.

Det så ut som et helt normalt rom. Det eneste jeg stusset over var at kun den ene sengen var brukt og at det ved den ruget et palass av klær, bilderammer og filmnegativer. Den andre sengen var like oppredd som den var dagen før, da jeg hadde skiftet på den, og ved sengekanten stod kun en enslig sort stresskoffert. Men som stuepike opplever en mye mer spesielle øyeblikk enn dette og jeg fortsatte rutinene mine. Jeg redde opp den brukte sengen, tørket støv og rettet litt på det dystre antrekket som hang på en kleshenger bak døren. Jeg var akkurat ferdig og på vei ut døren, da jeg nesten skallet med damen som tydeligvis bodde der. Jeg lo litt. Det gjorde ikke hun, men hun så ikke sint ut. Blikket var tomt og hun så så trist ut at jeg nesten kunne føle sorgen hennes. Dessuten så det rett og slett ut som at hun ikke engang hadde enset meg, og det eneste hun gjorde var å ta en vag sving og fortsette inn i rommet. – Hmf, tenkte jeg, nesten litt irritert over at hun ikke engang hadde hilst da jeg gav henne et skjevt smil. Døren lukket seg bak henne og gav igjen fra seg et tungt klikk, nå for å signalisere at den var stengt. Jeg slengte kluten i bøtten og gikk til lunsj.

- Petter, kan du lage en omelett til meg?, ba jeg pent.
- Er du sikker på du ikke vil ha en ordentlig middag istedet, svarte han. – Det ble en del igjen etter det “kalaset” her i går, fortsatte han og lagde rimlig markerte gåsetegn med fingrene.
- Jeg nikket.

Jeg fikk servert en gedigen tallerken kalvestek med poteter, nydelig saus og en velplassert salat. Det smakte nydelig og både Tine og jeg gomlet i oss all maten uten noen problemer.

- De gjestene har virkelig peiling på hva som er godt, sa jeg og skrapte tallerkenen.
- Ja, det var nå yndlingsmaten til han mannen som døde, sa Tine.
- Hvilken mann?
- Det har vært begravelsesmiddag her, sa hun. – Enken ville gjerne ha favorittmåltidet til sin avdøde forretningsmann som hovedrett, fortsatte hun før hun reiste seg og gikk. Pausen hennes var over. Jeg tenkte ikke noe mer over det hun hadde sagt, det er merkelig hvor lite en bryr seg når folk en ikke kjenner går bort.

Oppe i korridorene var det kaos. Klokken var halv ett og folk var i full gang med å sjekke ut. Der svirret folk på alle kanter og virket nesten uberørte av det som hadde skjedd. Jeg undret på om de var familie eller venner av den avdøde, men konkluderte med at de ikke kunne være av den sorten som var mest knyttet til vedkommende. De så altfor likegyldige ut. Noen lo, andre pratet alvorlig, men om helt andre ting enn det en skulle forventet.

- Jeg har fått inn det dobbelte av hva jeg fikk i fjor!, hørte jeg en mann si med en ivrig tone. Så tok han opp et skriv fra den mørke stresskofferten og viste det til de andre som reagerte med en sjokkerende mine; En mine som ikke var lett å ta feil av og som fint kunne legges merke til selv av meg som sto 10 dører bortenfor dem. Sjalusi både synes og føles på meterlang avstand. Jeg følte ingen dyster stemning og heller ingen medlidenhet. Det var som å studere en hvilken som helst folkemengde. Der sto ingen som viste nevneverdig tegn til sorg.

Jeg grep igjen nøkkelen, en dørkloss, åpnet det siste rommet jeg skulle vaske, kastet jeg et blikk over det, konstanterte at det var et helt normalt rom, og gjentok de samme rutinene som alltid. Ettersom jeg vasket ble stemmene stadig færre og svakere og etter 10 minutter var de dødd helt bort. Jeg vasket i 5 minutter til, 5 minutter i total stillhet, før jeg slengte klut og støvhåndkler oppi trallen, snudde den og dro den bortover korridoren. Et tosifra tall fattigere på sengetøy og håndklesett gjorde at trallen nå nesten gled lydløst over dørkarmen inn til lintøylageret der den hørte hjemme.

Jeg la opp noen nye håndkle- og sengesett så ikke morgendagens vaskehjelper skulle ha så altfor mye å gjøre. De hadde nok med å vaske etter begravelsesgjestene. Fra lintøylageret kunne jeg høre en munter summing nedenfra som tydelig signaliserte at gjestene antagelig nå sto på rekke og rad for å levere nøkkelkortene sine. Svake dunk brøt også stillheten. Noen slepte med seg en eller annen gjenstand over de mange dørkarmene bortover korridorene. Etter antall dunk å dømme, nærmere 5, ville jeg tippe det måtte være fra den lengste. Dunkene ble svakere, men hyppigere idet vedkommende dro gjenstanden nedover trappen. Jeg stakk hodet ut og kikket til venstre, men ingen var å se. Jeg kikket til høyre og kunne såvidt skimte at døren til rommet innerst i korridoren, lukket seg.

Klokken var 2 og jeg var endelig ferdig. Der lå en pen bunke med håndkle- og sengesett. Jeg småløp nedover trappen, glad for at jeg endelig var ferdig, krysset som vanlig av på listen hvilke rom jeg hadde tatt og skulle akkurat til å snu og gå da Tine grep tak i skulderen min.

- Se, sa hun. – Der går hun! Stakkars, jeg tror hun var den eneste som virkelig brydde seg.

Jeg gjenkjente det tomme blikket og triste fjeset der hun gikk i sin egen verden. Hun hilste ikke nå heller; Bare leverte nøkkelkortet og gikk. Man hørte et svakt dunk idet hun slepte den sorte stresskofferten over dørkarmen og hun brøt som en skygge i mengden av nesten muntre gjester. Der gikk hun, enken på 234.